Ydmykhet

⁹ Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: ¹⁰ To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. ¹¹ Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. ¹² Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. ¹³ Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! ¹⁴ Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.
Lukas 18:9-14

¹ Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? ² Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, og kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. ³ Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster. ⁴ Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende. ⁵ Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss? ⁶ Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. ⁷ Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere. ⁸ Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede! ⁹ Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse! ¹⁰ Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. ¹¹ Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer. ¹² Én er lovgiveren og dommeren, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men du, hvem er du som dømmer din neste? ¹³ Nå vel, dere som sier: i dag eller i morgen drar vi til den eller den byen. Vi skal bli der et år og drive handel og tjene penger! ¹⁴ Dere som ikke kjenner morgendagen! For hva er vel deres liv? Dere er jo bare en røk som viser seg en liten stund og så er borte! ¹⁵ I stedet skulle dere si: Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint. ¹⁶ Men dere skryter og roser dere selv! All slik selvros er ond. ¹⁷ Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd.
Jakobs brev 4:1-17

⁵ Hver hovmodig mann er avskyelig for Herren, en slik mann blir så visst ikke ustraffet. ⁶ Ved kjærlighet og trofasthet blir misgjerning sonet. Ved frykt for Herren holder en seg fra det onde.
Salomos ordspråk 6:5-6

¹² Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet.
Daniel 10:12

¹ I Darius’, Ahasverus’ sønns første regjeringsår – han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket – ² i det første året av hans regjering gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia – at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. ³ Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. ⁴ Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! ⁵ Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. ⁶ Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet. ⁷ Du, Herre, er rettferdig, men vi må skamme oss. Slik er det på denne dag – Judas menn, Jerusalems innbyggere og hele Israel, både de som er nær, og de som er langt borte, i alle de landene som du har drevet dem bort til på grunn av den troløshet de hadde vist mot deg. ⁸ Herre! Vi må skamme oss, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot deg. ⁹ Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse. For vi har satt oss opp mot ham, ¹⁰ og vi hørte ikke på Herren vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han satte fram for oss ved sine tjenere profetene. ¹¹ Hele Israel har overtrådt din lov, er veket bort fra deg og hørte ikke på din røst. Derfor ble den forbannelsen han hadde sverget å sende, utøst over oss, den som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov. For vi hadde syndet mot ham. ¹² Han har stadfestet det ordet han har talt mot oss og mot våre dommere som dømte oss. Han førte over oss en ulykke så stor at det ikke under hele himmelen er hendt noe slikt som det som er skjedd i Jerusalem. ¹³ Etter det som står skrevet i Mose lov, kom all denne ulykke over oss. Men vi søkte ikke å mildne Herren vår Guds åsyn. Vi omvendte oss ikke fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet. ¹⁴ Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og lot den komme over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst. ¹⁵ Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige. ¹⁶ Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort fra din by Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. ¹⁷ Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer! La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre! ¹⁸ Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet. ¹⁹ Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For din by og ditt folk er kalt med ditt navn. ²⁰ Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – ²¹ mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i min store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet. ²² Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå. ²³ Med det samme du begynte å bære fram dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet. ²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige by til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. ²⁵ Du skal vite og forstå: Fra den tiden et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet*, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og bygges opp med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. ²⁶ Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet. ²⁷ Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.
Daniel 9:1-27

³⁸ hver gang det da kommer en bønn eller ydmyk begjæring fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel, fordi de hver for seg kjenner sitt hjertes nød, og de så brer ut sine hender mot dette huset, ³⁹ så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter hans ferd, fordi du kjenner hans hjerte. For bare du kjenner alle menneskebarns hjerter.
Første Kongebok 8:38-39

Ros deg ikke av dagen i morgen, for du vet ikke hva dagen vil bringe!
Salomos ordspråk 27:1

La en annen rose deg og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne lepper!
Salomos ordspråk 27:2

Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.
Salomos ordspråk 29:23

¹⁶ Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. ¹⁷ For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. ¹⁸ Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. ¹⁹ Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, ²⁰ avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, ²¹ misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. ²² Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ²³ ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. ²⁴ De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. ²⁵ Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! ²⁶ La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.
Paulus’ brev til galaterne 5:16-26

¹² Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, ¹³ så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. ¹⁴ Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. ¹⁵ La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! ¹⁶ La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. ¹⁷ Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!
Paulus’ brev til kolosserne 3:12-17

¹ Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, ² da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. ³ Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. ⁴ Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. ⁵ La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, ⁶ han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, ⁷ men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, ⁸ fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. ⁹ Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, ¹⁰ for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, ¹¹ og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære. ¹² Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. ¹³ For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag. ¹⁴ Gjør alt uten knurr og tvil, ¹⁵ så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og villfaren slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden, ¹⁶ idet dere holder fram livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves. ¹⁷ Men om jeg og blir ofret når jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro fram som offer, så er jeg glad, og gleder meg sammen med dere alle. ¹⁸ Gjør så dere det samme: Vær glade, og gled dere sammen med meg!
Paulus’ brev til filipperne 2:1-18

¹ Likeså skal dere koner underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved konens livsførsel, ² når de ser deres rene liv i gudsfrykt. ³ Deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, ⁴ men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud. ⁵ For slik smykket de hellige kvinnene seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn. ⁶ Slik var Sara lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere blitt, om dere gjør det gode uten å la dere skremme av noe. ⁷ Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres koner som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde – for at bønnene deres ikke skal hindres. ⁸ Til slutt: Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, ⁹ så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse. ¹⁰ For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. ¹¹ Han skal gå av veien for ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den. ¹² For Herrens øyne er over de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn. Men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt. ¹³ Og hvem kan gjøre dere ondt, hvis dere legger vinn på det gode? ¹⁴ Men om dere òg skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige. Frykt ikke for dem, og la dere ikke skremme, ¹⁵ men hellige Kristus som Herre i deres hjerter. Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håpet som bor i dere! ¹⁶ Men gjør det i ydmykhet og med frykt, idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det de baktaler dere for, som om dere var ugjerningsmenn. ¹⁷ For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt. ¹⁸ For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. ¹⁹ I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, ²⁰ de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, ²¹ det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, ²² han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt.
Peters første brev 3:1-22

¹³ Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom. ¹⁴ Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! ¹⁵ Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. ¹⁶ For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. ¹⁷ Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke. ¹⁸ Og rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred.
Jakobs brev 3:13-18

 ²⁸ Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! ²⁹ Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. ³⁰ For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.
Matteus 11:28-30

¹ Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, ² med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. ³ Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse. ⁴ Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden. ⁵ Og dere har glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. ⁶ For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. ⁷ Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter? ⁸ Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. ⁹ Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve? ¹⁰ For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. ¹¹ All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt. ¹² Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! ¹³ La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet. ¹⁴ Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. ¹⁵ Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. ¹⁶ Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. ¹⁷ Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse. ¹⁸ For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm, ¹⁹ til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem. ²⁰ For de kunne ikke utholde den befalingen som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines! ²¹ Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver. ²² Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren ²³ og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, ²⁴ til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til bestenkningens blod som taler bedre enn Abels blod. ²⁵ Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen. ²⁶ Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. ²⁷ Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. ²⁸ Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. ²⁹ For vår Gud er en fortærende ild.
Brevet til hebreerne 12:1-29

¹ I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? ² Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: ³ Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. ⁴ Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike. ⁵ Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. ⁶ Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. ⁷ Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved! ⁸ Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. ⁹ Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. ¹⁰ Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. ¹¹ For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. ¹² Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill? ¹³ Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. ¹⁴ Slik er det heller ikke deres* himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt. ¹⁵ Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. ¹⁶ Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. ¹⁷ Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!
Matteus 18:1-17

³⁰ Da de dro bort derfra, gikk de gjennom Galilea, men han ville ikke at noen skulle få vite det. ³¹ For han lærte disiplene sine og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og når han er ihjelslått, skal han stå opp tre dager etter. ³² Men de skjønte ikke det han sa, og de våget ikke å spørre ham. ³³ De kom så til Kapernaum, og da han var kommet inn i huset, spurte han dem: Hva var det dere snakket sammen om på veien? ³⁴ Men de tidde, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største. ³⁵ Da satte han seg ned, kalte de tolv til seg og sa til dem: Om noen vil være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener. ³⁶ Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem, og han tok det på armene og sa til dem: ³⁷ Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som sendte meg. ³⁸ Johannes sa til ham: Mester! vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det fordi han ikke var i følge med oss. ³⁹ Men Jesus sa: Forby ham det ikke! For ingen som gjør en kraftig gjerning i mitt navn, vil snart etter kunne tale ondt om meg. ⁴⁰ For den som ikke er imot oss, er for oss. ⁴¹ For den som gir dere et beger vann å drikke i mitt navn, fordi dere hører Kristus til, sannelig sier jeg dere: Han skal slett ikke miste sin lønn. ⁴² Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernstein om halsen hans og han var kastet i havet. ⁴³ Om din hånd frister deg, da hogg den av! Det er bedre for deg at du går vanfør inn til livet, enn at du har dine to hender og går bort til helvete, til den uslokkelige ild, ⁴⁴ hvor deres orm aldri dør og ilden ikke slokner. ⁴⁵ Og om din fot frister deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg at du går halt inn til livet enn at du har dine to føtter og blir kastet i helvete, ⁴⁶ hvor deres orm aldri dør og ilden ikke slokner. ⁴⁷ Og om ditt øye frister deg, da riv det ut! Det er bedre for deg at du går enøyd inn i Guds rike enn at du har to øyne og blir kastet i helvete, ⁴⁸ hvor deres orm aldri dør og ilden ikke slokner. ⁴⁹ For hver og en skal saltes med ild, og hvert offer skal saltes med salt. ⁵⁰ Salt er en god ting. Men hvis saltet mister sin kraft, hva vil dere så salte det med? Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!
Markus 9:30-50

³⁷ Det skjedde dagen etter, da de kom ned fra fjellet, at en stor folkemengde kom ham i møte. ³⁸ Og se, en mann i mengden ropte ut og sa: Mester, jeg ber deg: Se til sønnen min, for han er min eneste! ³⁹ Se, en ånd griper ham så han brått setter i et skrik, og den sliter i ham så han fråder. Det er bare så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham. ⁴⁰ Jeg ba disiplene dine at de skulle drive den ut, men de maktet det ikke. ⁴¹ Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og tåle dere? Før sønnen din hit. ⁴² Men før gutten var kommet fram, rev og slet den onde ånden i ham. Men Jesus truet den urene ånden. Han helbredet gutten og ga ham tilbake til hans far. ⁴³ Alle var ute av seg av undring over Guds storhet. Men mens alle undret seg over alt det han gjorde, sa han til disiplene sine: ⁴⁴ Gjem disse ordene i deres ører: Menneskesønnen skal bli overgitt i menneskers hender. ⁴⁵ Men de skjønte ikke dette ordet, det var skjult for dem, så de ikke kunne fatte det. Og de fryktet for å spørre ham om det han hadde sagt. ⁴⁶ Men det kom opp en tanke blant dem om hvem som vel kunne være den største av dem. ⁴⁷ Men Jesus visste hva for tanker de hadde i sitt hjerte, og han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg. ⁴⁸ Og han sa til dem: Den som tar imot dette lille barnet for mitt navns skyld, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste iblant dere alle, han er stor! ⁴⁹ Da svarte Johannes og sa: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss. ⁵⁰ Men Jesus sa til ham: Forby det ikke! For den som ikke er imot dere, er for dere. ⁵¹ Og det skjedde da det led mot tiden da han skulle opptas, da vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit. ⁵² Han sendte bud foran seg. De dro av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham. ⁵³ Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. ⁵⁴ Da disiplene hans, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? ⁵⁵ Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. ⁵⁶ For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de dro til en annen by.
Lukas 9:37-56

¹⁴ Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. ¹⁵ Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. ¹⁶ For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike. ¹⁷ Så tok han et beger, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! ¹⁸ For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. ¹⁹ Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! ²⁰ Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere. ²¹ Men se, hans hånd som forråder meg, er med meg over bordet. ²² For Menneskesønnen går nok bort, slik det er bestemt, men ve det mennesket som forråder ham! ²³ Da begynte de å spørre hverandre om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. ²⁴ Det ble også en trette blant dem om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst. ²⁵ Da sa han til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som bruker makt over dem, kalles velgjørere. ²⁶ Men slik er det ikke blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren. ²⁷ For hvem er størst, han som ligger til bords eller tjeneren? Er det ikke han som ligger til bords? Men jeg er som en tjener blant dere. ²⁸ Men dere er de som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser.²⁹ Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, ³⁰ for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.
Lukas 22:14-30

¹ Minn dem om å underordne seg under styremakter og myndigheter, være lydige, alltid ferdige til å gjøre godt, ² ikke spotte noen, ikke være stridslystne, men milde, og vise all ymykhet mot alle mennesker. ³ For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre. ⁴ Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, ⁵ frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, ⁶ som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, ⁷ for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på. ⁸ Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene. ⁹ Men tåpelige stridsspørsmål og ættetavler og stridigheter om spørsmål i loven skal du vise fra deg, for de er unyttige og meningsløse. ¹⁰ Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til. ¹¹ For du vet at den som er slik, er villfaren og synder, dømt av seg selv. ¹² Når jeg sender Artemas eller Tykikus til deg, så skynd deg å komme til meg i Nikopolis, for der har jeg bestemt meg for å bli vinteren over. ¹³ Gjør alt du kan for å utruste Zenas, den lovkyndige, og Apollos til reisen, så de ikke skal mangle noe. ¹⁴ Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger, der det er behov for det, så de ikke skal være uten frukt. ¹⁵ Alle som er hos meg, hilser deg. Hils dem som elsker oss i troen! Nåden være med dere alle!
Paulus’ brev til Titus 3:1-15

¹ De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: ² Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, ³ heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. ⁴ Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans. ⁵ Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre. Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. ⁶ Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid. ⁷ Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. ⁸ Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. ⁹ Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at brødrene deres rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelsene. ¹⁰ Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere. ¹¹ Ham tilhører makten i all evighet! Amen. ¹² Med Silvanus, den trofaste bror – det holder jeg ham for – skriver jeg kort til dere for å formane og vitne at dette er Guds sanne nåde som dere står i. ¹³ Menigheten i Babylon, som er utvalgt sammen med dere, sender dere sin hilsen, likeså Markus, min sønn. ¹⁴ Hils hverandre med kjærlighets kyss! Fred være med alle dere som er i Kristus.
Peters første brev 5:1-14

 ¹ Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammene som er spredt omkring i landene. ² Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. ³ For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. ⁴ Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. ⁵ Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den. ⁶ Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. ⁷ Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, ⁸ slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier. ⁹ Den ringe bror skal rose seg av sin høyhet, ¹⁰ men den rike av sin ringhet, for han skal forgå som blomsten på gresset. ¹¹ For solen stiger med sin brennende hete, gresset visner, blomsten faller av, og dens skjønnhet blir til intet. Slik skal også den rike visne bort på sine veier. ¹² Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som er lovt dem som elsker ham. ¹³ Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. ¹⁴ Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. ¹⁵ Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død. ¹⁶ Far ikke vill, mine kjære brødre! ¹⁷ All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge. ¹⁸ Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger. ¹⁹ Vit dette, mine kjære brødre: Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede! ²⁰ For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud. ²¹ Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler. ²² Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. ²³ For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – ²⁴ han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. ²⁵ Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning. ²⁶ Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. ²⁷ En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.
Jakobs brev 1:1-27

¹ Den eldste – til Gajus, min kjære, som jeg elsker i sannhet. ² Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. ³ For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet. ⁴ Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten. ⁵ Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede. ⁶ De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud. ⁷ For det var for hans navns skyld at de dro av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene. ⁸ Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten. ⁹ Jeg har skrevet noe til menigheten. Men Diotrefes, som gjerne vil være den fremste blant dem, tar ikke imot oss. ¹⁰ Derfor vil jeg minne om de gjerningene han gjør, når jeg kommer. Han baktaler oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det: Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som vil gjøre det, hindrer han i det og støter dem ut av menigheten. ¹¹ Du kjære! Ta ikke etter det onde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud. ¹² Demetrius har godt vitnesbyrd av alle, ja, av sannheten selv. Også vi gir ham godt vitnesbyrd, og du vet at vårt vitnesbyrd er sant. ¹³ Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk. ¹⁴ Men jeg håper at jeg snart skal få se deg, og da skal vi tale sammen muntlig. ¹⁵ Fred være med deg! Vennene hilser deg. Hils vennene, hver enkelt av dem ved navn.
Johannes’ tredje brev 1:1-15

¹ Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. ² Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. ³ Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting. ⁴ Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. ⁵ Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. ⁶ Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. ⁷ Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. ⁸ Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. ⁹ For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. ¹⁰ Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. ¹¹ Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. ¹² For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. ¹³ Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Paulus’ første brev til korinterne 13:1-13

¹ Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til. ² Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ³ ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. ⁴ Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. ⁵ Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? ⁶ Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. ⁷ Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare.
Paulus’ første brev til Timoteus 3:1-7

¹ Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus! ² Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre. ³ Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann! ⁴ Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags. ⁵ Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene. ⁶ Bonden som arbeider, skal først ha sin del av fruktene. ⁷ Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt. ⁸ Kom Jesus Kristus i hu, han som er reist opp fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium. ⁹ For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet. ¹⁰ Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet. ¹¹ Det er et troverdig ord. For er vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham. ¹² Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss. ¹³ Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv. ¹⁴ Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på. ¹⁵ Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett. ¹⁶ Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakket, for de går bare videre og videre i ugudelighet. ¹⁷ Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus. ¹⁸ De har fart vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen river de ned troen. ¹⁹ Men Guds faste grunnvoll står, og har dette seglet: Herren kjenner sine! – og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett! ²⁰ I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære. ²¹ Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, – helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning. ²² Fly fra ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! ²³ Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmålene! For du vet at de føder strid. ²⁴ Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt. ²⁵ Med ydmykhet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, ²⁶ og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.
Paulus’ andre brev til Timoteus 2:1-26

¹ Da talte Jesus til folket og til disiplene sine ² og sa: På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. ³ Alt som de sier til dere, skal dere derfor gjøre og holde. Men gjør ikke etter gjerningene deres. For de sier det, men de gjør det ikke. ⁴ De binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med en finger. ⁵ Alle sine gjerninger gjør de for å bli sett av menneskene. De gjør bønneremmene sine brede og sine minnedusker store. ⁶ De vil gjerne ha hedersplassene i gjestebudene og de fremste setene i synagogene, ⁷ få hilsninger på torgene og bli kalt rabbi av menneskene. ⁸ Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres mester, men dere er alle brødre. ⁹ Og dere skal ikke kalle noen på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen. ¹⁰ La heller ikke noen kalle dere lærere, for én er deres lærer, Messias. ¹¹ Men den største blant dere skal være tjener for de andre. ¹² Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes. ¹³ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som stenger himlenes rike for menneskene! Selv går dere ikke inn, og dem som er i ferd med å gå inn, tillater dere ikke å gå inn. ¹⁴ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som eter opp enkers hus, og for et syns skyld holder lange bønner. Derfor skal dere få dess strengere dom. ¹⁵ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som farer omkring over hav og land for å vinne en eneste tilhenger. Og når han er blitt det, gjør dere ham til et helvetes barn, to ganger verre enn dere selv! ¹⁶ Ve dere, blinde veiledere, som sier: Om noen sverger ved templet, så betyr det ingen ting, men sverger han ved gullet i templet, da er han bundet av eden. ¹⁷ Dårer og blinde! Hva er størst: Gullet, eller templet som helliger gullet? ¹⁸ Og: Det å sverge ved alteret er ingen ting, men den som sverger ved offergaven som ligger på alteret, han er bundet. ¹⁹ Dere blinde! Hva er størst: Gaven, eller alteret som helliger gaven? ²⁰ Derfor, den som sverger ved alteret, han sverger ved det og ved alt det som ligger på det. ²¹ Og den som sverger ved templet, sverger både ved det og ved ham som bor i det. ²² Og den som sverger ved himmelen, han sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den. ²³ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette burde gjøres, og det andre ikke forsømmes. ²⁴ Blinde veiledere! Dere avsiler myggen, men sluker kamelen! ²⁵ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. ²⁶ Du blinde fariseer! Rens først begeret og fatet innvendig, så at også det utvendige blir rent! ²⁷ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. ²⁸ Slik synes også dere i det ytre rettferdige for folk, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet. ²⁹ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige, ³⁰ og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, så hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod! ³¹ Slik vitner dere om dere selv at dere er barn av dem som slo profetene i hjel. ³² Så fyll da opp deres fedres mål! ³³ Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete? ³⁴ Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. ³⁵ Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarjas, Barakias sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret. ³⁶ Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekten! ³⁷ Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. ³⁸ Se, huset deres skal bli liggende øde! ³⁹ For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Matteus 23:1-39

²⁰ Så kom mor til Sebedeus-sønnene til ham med sønnene sine, og falt på kne for ham for å be ham om noe. ²¹ Han sa til henne: Hva vil du? Hun sa til ham: Si at disse to sønnene mine skal sitte hos deg i ditt rike, en ved din høyre side og en ved din venstre. ²² Men Jesus svarte og sa: Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det begeret jeg må drikke? De sier til ham: Det kan vi. ²³ Han sier til dem: Mitt beger skal dere nok drikke. Men å sitte ved min høyre og min venstre side, det står det ikke til meg å gi, men det er for dem som det er beredt for av min Far. ²⁴ Da de ti hørte dette, ble de harme på de to brødrene. ²⁵ Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over folkene sine, og stormennene deres har makt over dem. ²⁶ Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, ²⁷ og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, ²⁸ likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.
Matteus 20:20-28

³⁵ Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: Mester, vi vil at du skal gjøre for oss det vi ber deg om! ³⁶ Han sa til dem: Hva vil dere så at jeg skal gjøre for dere? ³⁷ De sa til ham: Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet! ³⁸ Men Jesus sa til dem: Dere vet ikke hva dere ber om! Kan dere drikke det begeret jeg drikker eller døpes med den dåpen jeg blir døpt med? ³⁹ De sa til ham: Det kan vi! Men Jesus sa til dem: Det begeret jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåpen jeg døpes med, skal dere bli døpt med. ⁴⁰ Men å sitte ved min høyre eller venstre side, det står ikke til meg å gi, men det gis til dem det er beredt for. ⁴¹ Da de ti hørte dette, ble de harme på Jakob og Johannes. ⁴² Men Jesus kalte dem til seg og sa til dem: Dere vet at de som gjelder for å være fyrster for folkene, hersker over dem, og deres stormenn bruker makt over dem. ⁴³ Slik skal det ikke være blant dere, men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. ⁴⁴ Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. ⁴⁵ For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.
Markus 10:35-45

¹ Det skjedde at han på en sabbat var kommet inn i huset til en av de øverste fariseerne for å holde måltid. Og de voktet nøye på ham. ² Og se, en mann som hadde vattersott, sto foran ham. ³ Jesus tok da til orde og sa til de lovkyndige og fariseerne: Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller er det ikke? ⁴ Men de tidde. Da rørte han ved mannen og helbredet ham, og lot ham gå. ⁵ Og han sa til dem: Om noen av dere har en sønn eller en okse som faller ned i en brønn, vil dere ikke straks dra den opp på sabbatsdagen? ⁶ Men de var ikke i stand til å svare ham på dette. ⁷ Og han sa en lignelse til gjestene, da han la merke til hvordan de valgte seg ut de øverste setene: ⁸ Når noen har bedt deg til bryllups, så sett deg ikke øverst ved bordet. For det kan hende at han har bedt en som er gjevere enn du! ⁹ Han som har innbudt både deg og den andre, vil da komme og si til deg: Gi plass til denne! Da må du med skam gå og sette deg nederst. ¹⁰ Nei, når du blir innbudt, så gå og ta plass nederst! Når så han som har innbudt deg, kommer, kan han si til deg: Venn, flytt deg høyere opp! Da vil du bli æret for øynene på alle dem som ligger til bords sammen med deg. ¹¹ For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.
Lukas 14:1-11

³¹ Den som åpner sitt øre for tilrettevisning til livet, holder seg gjerne blant de vise. ³² Den som ikke vil vite av tukt, forakter sin egen sjel. Men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand. ³³ Herrens frykt er tukt til visdom, og ydmykhet går forut for ære.
Salomos ordspråk 15:31-33

¹⁶ Å vinne visdom – hvor mye bedre er det ikke enn gull! Og å vinne forstand er mer verdt enn sølv. ¹⁷ De oppriktiges kongevei er å holde seg fra det onde. Den som akter på sin vei, bevarer sitt liv. ¹⁸ Forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd. ¹⁹ Det er bedre å være ydmyk sammen med dem som er i nød, enn å dele bytte med de overmodige.
Salomos ordspråk 16:16-19

⁶ Brisk deg ikke for kongens åsyn, og still deg ikke på de stores plass! ⁷ For det er bedre at de sier til deg: Kom her opp! – enn at du blir flyttet ned for en stormann, som du hadde sett.
Salomos ordspråk 25:6-7

²² Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer i alle ting, ikke med øyentjeneste for å gjøre mennesker til lags, men av et oppriktig hjerte, i ærefrykt for Herren. ²³ Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. ²⁴ For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren. Tjen Herren Kristus! ²⁵ For den som gjør urett, skal få igjen for den uretten han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk.
Paulus’ brev til kolosserne 3:22-25

¹⁸ Det skjedde en gang at han var alene i bønn, og disiplene var sammen med ham. Da spurte han dem: Hvem sier folk at jeg er? ¹⁹ De svarte og sa: Johannes døperen, andre sier Elia, andre igjen at en profet, en av de gamle, er stått opp. ²⁰ Han sa til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter og sa: Guds Messias. ²¹ Men han forbød dem strengt å si dette til noen. ²² Og han sa: Menneskesønnen må lide meget og bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og på den tredje dagen skal han reises opp. ²³ Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. ²⁴ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. ²⁵ For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? ²⁶ For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet.
Lukas 9:18-26

¹³ Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? ¹⁴ De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. ¹⁵ Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? ¹⁶ Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. ¹⁷ Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. ¹⁸ Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. ¹⁹ Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. ²⁰ Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias. ²¹ Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. ²² Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! ²³ Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. ²⁴ Da sa Jesus til disiplene sine: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. ²⁵ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. ²⁶ For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? ²⁷ For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning.
Matteus 16:13-27

²⁷ Så dro Jesus og disiplene ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene sine og sa til dem: Hvem sier folk at jeg er? ²⁸ De svarte ham og sa: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen en av profetene. ²⁹ Og han spurte dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Peter svarte og sa til ham: Du er Messias. ³⁰ Han bød dem da strengt at de ikke skulle si dette om ham til noen. ³¹ Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen måtte lide meget og bli forkastet av de eldste, av yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle stå opp etter tre dager. ³² Han talte åpent om dette. Peter tok ham da til side og begynte å irettesette ham. ³³ Men han vendte seg til disiplene og så på dem, og han irettesatte Peter og sa: Vik bak meg, Satan! For du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. ³⁴ Så kalte han til seg folket sammen med disiplene sine, og han sa til dem: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. ³⁵ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. ³⁶ For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? ³⁷ For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel? ³⁸ For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.
Markus 8:27-38

¹ I perserkongen Kyros’ tredje år kom det i en åpenbaring et ord til Daniel, han som hadde fått navnet Beltsasar. Dette ordet er sant, og det varsler stor trengsel. Han merket seg ordet og ga akt på synet. ² På den tiden hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker. ³ Fine retter åt jeg ikke. Kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg før de tre ukene var til ende. ⁴ På den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av den store elven, det er Hiddekel*. ⁵ Jeg løftet mine øyne, og se – der var en mann, kledd i linklær og med belte av gull fra Ufas om livet. ⁶ Hans legeme var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, hans øyne var som ildsluer, hans armer og ben var å se til som blankt kobber, og lyden av hans ord var som et veldig drønn. ⁷ Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var med meg, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og gjemte seg. ⁸ Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store synet, ble jeg rent maktesløs. Jeg ble likblek i ansiktet, og mistet all min kraft. ⁹ Men jeg hørte lyden av hans ord. Og da jeg hørte lyden av hans ord, sank jeg sanseløs fremover med ansiktet mot jorden. ¹⁰ Se, da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp, så jeg lå skjelvende på mine knær og hender. ¹¹ Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ordene jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. ¹² Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. ¹³ Perserrikets fyrste* sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia. ¹⁴ Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende ditt folk ved dagenes ende. For dette er igjen et syn om de dagene. ¹⁵ Da han talte slik til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og sto målløs. ¹⁶ Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine lepper. Så åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, på grunn av synet er store smerter kommet over meg, og jeg har mistet all min kraft. ¹⁷ Hvordan skulle en slik som jeg, min herres tjener, kunne tale med en slik som min herre er? Hos meg finnes det fra nå av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i meg. ¹⁸ Han som lignet et menneske, rørte ved meg igjen, og styrket meg. – Og han sa: Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær frimodig og sterk! Og som han talte med meg, fikk jeg styrke, og jeg sa: Tal, herre! For du har styrket meg. ¹⁹ Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste*. Når jeg er gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste. ²⁰ Men jeg vil kunngjøre deg hva som er skrevet i sannhetens bok. Det er ikke en eneste som står sterkt med meg mot disse, uten Mikael, han som er fyrste for dere.
Daniel 10:1-20

¹¹ Den rikes gods er hans festning, som en høy mur i hans egen tanke. ¹² Forut for fall opphøyer en manns hjerte seg, men ydmykhet går forut for ære.
Salomos ordspråk 18:11-12

¹⁶ Seks ting er det Herren hater, sju er avskyelig for hans sjel: ¹⁷ Stolte øyne, falsk tunge, og hender som utøser uskyldig blod, ¹⁸ et hjerte som legger onde planer, føtter som haster til det som er ondt, ¹⁹ et falskt vitne som taler løgn, og den som volder strid mellom brødre.
Salomos ordspråk 6:16-19

Å frykte Herren er å hate det onde. Stolthet og overmot, dårlig ferd og en falsk munn hater jeg.
Salomos ordspråk 8:13

Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom.
Salomos ordspråk 11:2

³⁰ Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt! ³¹ Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier! ³² For en falsk mann er avskyelig for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn. ³³ Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han. ³⁴ Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde. ³⁵ De vise arver ære, men dårene får bare skam.
Salomos ordspråk 3:30-35

Hovmod volder bare trette, men hos dem som tar imot råd, er det visdom.
Salomos ordspråk 13:10

⁹ Som en torn i hånden på en drukken mann, slik er et ordspråk i dårenes munn. ¹⁰ Mesteren kan forme alle ting, men den som leier en dåre, er lik den som leier en som går forbi. ¹¹ Lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy, er en dåre som gjentar sin dårskap. ¹² Ser du en mann som er vis i egne øyne – det er mer håp for dåren enn for ham.
Salomos ordspråk 26:9-12

³² Har du vært så uforstandig at du har opphøyet deg, eller har du tenkt på ondt, da legg hånden på din munn! ³³ For trykk på melk gir smør, og trykk på nese gir blod, og trykk på vrede gir trette.
Salomos ordspråk 30:32-33

²³ Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke skal ikke rose seg av sin styrke, og den rike skal ikke rose seg av sin rikdom! ²⁴ Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren.
Jeremia 9:23-24

Å ete for mye honning er ikke godt, og det er ikke ærefullt å søke sin egen ære.
Salomos ordspråk 25:27

¹ Paulus, ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel, og Sostenes, vår bror – ² til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre: ³ Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! ⁴ Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus. ⁵ For i ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, ⁶ fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, ⁷ slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. ⁸ Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag. ⁹ Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. ¹⁰ Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke. ¹¹ For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. ¹² Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. ¹³ Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus’ navn dere ble døpt? ¹⁴ Jeg takker Gud at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus, ¹⁵ slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn. ¹⁶ Sant nok – jeg har også døpt Stefanas’ hus. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen annen. ¹⁷ For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft. ¹⁸ For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. ¹⁹ For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. ²⁰ Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? ²¹ For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. ²² For jøder krever tegn og grekere søker visdom, ²³ men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. ²⁴ Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. ²⁵ For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. ²⁶ Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. ²⁷ Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. ²⁸ Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – ²⁹ for at intet kjød skal rose seg for Gud. ³⁰ For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, ³¹ for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!
Paulus’ første brev til korinterne 1:1-31

¹ Jeg, Paulus, formaner dere ved Kristi nedbøydhet og mildhet, – jeg som skal være så ydmyk når jeg står ansikt til ansikt med dere, men djerv mot dere når jeg er fraværende! ² Men jeg ber dere: La meg slippe å opptre djervt når jeg kommer til dere! For jeg akter å vise mitt mot ved å gå dristig fram mot visse mennesker som anser oss for å være slike som går fram på kjødelig vis. ³ For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. ⁴ For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger ⁵ og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. ⁶ Vi er rede til å straffe all ulydighet, når bare deres egen lydighet er blitt fullkommen. ⁷ Dere ser bare på det utvortes! Om noen er viss med seg selv på at han hører Kristus til, la ham da igjen dømme ut fra seg selv, at like så vel som han hører Kristus til, så gjør også vi det. ⁸ Om jeg skulle rose meg enda noe mer av vår myndighet, den som Herren har gitt oss til å oppbygge dere, ikke til å bryte ned, så vil jeg ikke bli til skamme, ⁹ for at det ikke skal se ut som om jeg bare ville skremme dere med brevene mine. ¹⁰ For brevene, sier de, er nok myndige og sterke. Men når han er legemlig til stede, er han svak, og hans ord er ikke noe å bry seg om. ¹¹ Den som taler slik, skal tenke: Slik som vi er i ord i brevene når vi er fraværende, slik er vi i gjerning når vi er til stede. ¹² Vi derimot tør ikke regne oss blant eller ligne oss med visse folk som gir seg selv vitnesbyrd. Men når de bruker seg selv som målestokk og sammenligner seg med seg selv, mangler de forstand. ¹³ Vi vil ikke rose oss ut over alle grenser, men bare etter den rettesnor Gud har tilmålt oss, nemlig å nå fram til dere også. ¹⁴ For vi strekker oss slett ikke lenger enn vi rekker, som om vi ikke nådde fram til dere. For også til dere nådde vi fram med Kristi evangelium. ¹⁵ Vi roser oss ikke over all måte av andres arbeid. Men vi har det håp at deres tro må vokse, slik at vi til overmål må nå enda lenger gjennom dere, etter den rettesnor som vi har fått. ¹⁶ Da vil vi også kunne forkynne evangeliet i de landene som ligger bortenfor dere, uten å ta æren for arbeid som alt er utrettet av andre etter den rettesnor de har fått. ¹⁷ Men den som roser seg, han skal rose seg i Herren! ¹⁸ Det er ikke den som gir seg selv vitnesbyrd, som holder mål, men den som Herren gir vitnesbyrd.
Paulus’ andre brev til korinterne 10:1-18

¹ Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? ² Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, og kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. ³ Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster. ⁴ Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende. ⁵ Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss? ⁶ Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. ⁷ Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere. ⁸ Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede! ⁹ Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse! ¹⁰ Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. ¹¹ Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer. ¹² Én er lovgiveren og dommeren, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men du, hvem er du som dømmer din neste? ¹³ Nå vel, dere som sier: i dag eller i morgen drar vi til den eller den byen. Vi skal bli der et år og drive handel og tjene penger! ¹⁴ Dere som ikke kjenner morgendagen! For hva er vel deres liv? Dere er jo bare en røk som viser seg en liten stund og så er borte! ¹⁵ I stedet skulle dere si: Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint. ¹⁶ Men dere skryter og roser dere selv! All slik selvros er ond. ¹⁷ Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd.
Jakobs brev 4:1-17

¹ Deretter dro han fra Aten og kom til Korint. ² Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var nylig kommet fra Italia med sin kone Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Roma. Dem ga han seg i lag med. ³ Og fordi de hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke. ⁴ Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere. ⁵ Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus fullt opptatt med å forkynne, og han vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias. ⁶ Men da de sto imot og spottet, ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene. ⁷ Så gikk han bort derfra og tok inn i huset til en mann ved navn Justus, en mann som fryktet Gud. Huset hans lå like inntil synagogen. ⁸ Synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus. Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe. ⁹ Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! ¹⁰ For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen. ¹¹ Så ga han seg til der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord blant dem. ¹² Men da Gallio var landshøvding i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus. De førte ham for domstolen ¹³ og sa: Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven. ¹⁴ Nettopp som Paulus var i ferd med å åpne munnen, sa Gallio til jødene: Hadde det vært tale om en forbrytelse eller stygg ugjerning, dere jøder, da hadde jeg hatt god grunn til å høre tålmodig på dere. ¹⁵ Men er det spørsmål om en lære og om et navn og om en lov som gjelder hos dere, da får det bli deres egen sak! Dommer i disse tingene vil jeg ikke være. ¹⁶ Og han viste dem bort fra domstolen. ¹⁷ Da tok alle fatt på synagogeforstanderen Sostenes og slo ham like foran domstolen. Men Gallio brydde seg ikke noe om det. ¹⁸ Paulus ble der ennå en lang tid. Så tok han avskjed med brødrene og seilte av sted til Syria, sammen med Priskilla og Akvilas. I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde et løfte på seg. ¹⁹ Så kom de til Efesus. Der lot Paulus de andre bli igjen, men selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene. ²⁰ Da de ba ham bli der lenger, samtykte han ikke, ²¹ men tok avskjed med dem og sa: Om Gud vil, skal jeg komme tilbake til dere. Så seilte han fra Efesus. ²² Da han kom til Cæsarea, gikk han opp og hilste på menigheten. Så dro han til Antiokia. ²³ Da han hadde vært der en tid, reiste han ut igjen. Han dro fra sted til sted gjennom hele det galatiske land og Frygia, og styrket alle disiplene. ²⁴ Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. ²⁵ Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp. ²⁶ Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham. ²⁷ Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. ²⁸ For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias.
Apostlenes gjerninger 18:1-28

¹ Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium, ² det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, ³ om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, ⁴ og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. ⁵ Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, for hans navns skyld. ⁶ Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus. ⁷ – Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. ⁸ Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. ⁹ For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i bønnene mine, ¹⁰ og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere. ¹¹ For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. ¹² Det vil si: at vi kunne oppmuntres sammen med dere ved vår felles tro, deres og min. ¹³ Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk. ¹⁴ Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. ¹⁵ Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Roma. ¹⁶ For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. ¹⁷ For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. ¹⁸ For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. ¹⁹ For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. ²⁰ For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. ²¹ For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. ²² Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. ²³ Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. ²⁴ Derfor overga også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. ²⁵ De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. ²⁶ Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene* deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. ²⁷ På samme vis forlot også mennene* den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse. ²⁸ Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. ²⁹ De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, ³⁰ baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, ³¹ uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige. ³² De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.
Paulus’ brev til romerne 1:1-32

¹ Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. ² Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. ³ For heller ikke Kristus levde seg selv til behag, men som det står skrevet: Hånsordene fra dem som håner deg, falt på meg. ⁴ Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir. ⁵ Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, ⁶ for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. ⁷ Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære. ⁸ For jeg sier: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene. ⁹ Men hedningene skal prise Gud for hans miskunn, som det står skrevet: Derfor vil jeg prise deg blant hedningene og lovsynge ditt navn! ¹⁰ Og igjen sier han: Gled dere, hedninger, sammen med hans folk! ¹¹ Og igjen: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham, alle folk! ¹² Og igjen sier Jesaja: Isais rotskudd skal komme, han som skal stå fram og herske over hedningefolkene. Til ham skal hedningene sette sitt håp. ¹³ Må så håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan være rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft. ¹⁴ Mine brødre, for min del er jeg overbevist om at dere selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre. ¹⁵ Likevel har jeg til dels skrevet noe djervt til dere, for å påminne dere ved den nåde som er gitt meg av Gud, ¹⁶ at jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene. Jeg gjør hellig tjeneste med Guds evangelium for at hedningene kan bli et offer til behag for Gud, helliget ved Den Hellige Ånd. ¹⁷ Det er altså i Kristus Jesus jeg har min ros i tjenesten for Gud. ¹⁸ For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ¹⁹ ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria. ²⁰ Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt, ²¹ men som det står skrevet: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå. ²² På grunn av dette er jeg gang på gang blitt hindret fra å komme til dere. ²³ Men nå, når jeg ikke lenger har virkerom i disse traktene, og da jeg alt i mange år har lengtet etter å komme til dere, ²⁴ håper jeg å få se dere på gjennomreisen når jeg drar til Spania, og få følge av dere på reisen videre, når jeg først har fått glede meg en tid over samværet med dere. ²⁵ Men nå drar jeg til Jerusalem i tjeneste for de hellige. ²⁶ For Makedonia og Akaia har villet samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. ²⁷ De har selv villet dette, og de står også i gjeld til dem. For har hedningene fått del i deres åndelige goder, da er de også skyldige til å tjene dem med de timelige. ²⁸ Når jeg har fullført dette og lagt denne frukt trygt i deres hender, vil jeg dra veien om dere til Spania. ²⁹ Og jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse. ³⁰ Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet: Strid sammen med meg i deres bønner for meg til Gud, ³¹ for at jeg må bli fridd fra de vantro i Judea, og at min tjeneste i Jerusalem må bli godt mottatt av de hellige. ³² Da vil jeg kunne komme til dere med glede, om Gud vil, og få hvile ut hos dere. ³³ Fredens Gud være med dere alle! Amen.
Paulus’ brev til romerne 15:1-33

¹ Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som husholdere over Guds mysterier*. ² Av husholdere blir det ellers krevd at de må vise seg tro. ³ Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. ⁴ For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren. ⁵ Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud. ⁶ Brødre, for deres skyld har jeg overført dette på meg selv og Apollos, for at dere av oss kan lære at en ikke skal gå ut over det som er skrevet, så ingen av dere skal bli oppblåst, for den ene mot den andre. ⁷ Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det? ⁸ Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger! Ja, gi dere var blitt konger, så vi kunne herske sammen med dere! ⁹ For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker. ¹⁰ Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er æret, men vi er foraktet. ¹¹ Helt til denne stund er vi både sultne og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse. ¹² Vi sliter og arbeider med våre egne hender. Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det. ¹³ Vi blir hånet, og vi formaner. Vi er blitt som utskudd i verden, som avskum for alle, helt til denne stund. ¹⁴ Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere skamfulle, men for å formane dere som mine kjære barn. ¹⁵ For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mange fedre. For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet. ¹⁶ Jeg formaner dere altså: Bli mine etterfølgere! ¹⁷ Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer overalt i hver eneste menighet. ¹⁸ I den tro at jeg ikke kommer til dere, har noen av dere blåst seg opp! ¹⁹ Men jeg skal snart komme til dere, om Herren vil. Og da er det ikke bare ordene jeg skal lære å kjenne hos disse oppblåste menneskene, men kraften. ²⁰ For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. ²¹ Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med ris eller med kjærlighet og en mild ånd?
Paulus’ første brev til korinterne 4:1-21

¹ Når det gjelder innsamlingen til de hellige, så skal også dere gjøre det slik som jeg har ordnet det for menighetene i Galatia! ² På den første dagen i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer. ³ Når jeg så er kommet, skal jeg sende dem som dere selv velger, med brev, så de kan bringe gaven deres til Jerusalem. ⁴ Men er det verdt at også jeg reiser, da skal de reise i følge med meg! ⁵ Jeg kommer til dere når jeg har vært i Makedonia, for Makedonia reiser jeg bare igjennom. ⁶ Men hos dere er det mulig jeg blir en tid, kanskje vinteren over. Så kan jeg få følge av dere på reisen videre, hvor den nå går. ⁷ Jeg vil ikke besøke dere nå bare på en gjennomreise, for jeg håper å kunne bli hos dere en tid, om Herren gir meg lov. ⁸ I Efesus blir jeg til pinse. ⁹ For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere. ¹⁰ Når Timoteus kommer, sørg da for at han kan være hos dere uten frykt! For han gjør Herrens gjerning, likesom jeg. ¹¹ Derfor må ingen forakte ham! Men følg ham på veien i fred, så han kan komme til meg, for jeg venter på ham sammen med brødrene. ¹² Når det gjelder vår bror Apollos, har jeg inntrengende bedt ham å reise til dere sammen med brødrene. Han var på ingen måte villig til å reise nå, men han vil komme når han får tid til det. ¹³ Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! ¹⁴ La alt hos dere skje i kjærlighet! ¹⁵ Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas’ hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – ¹⁶ også dere må underordne dere slike som dem og for hver som hjelper til og strever. ¹⁷ Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere. ¹⁸ De har styrket både min og deres ånd. Slike som dem skal dere vite å verdsette! ¹⁹ Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priska, sammen med menigheten i deres hus, hilser dere hjertelig i Herren. ²⁰ Alle brødrene hilser dere. Hils hverandre med et hellig kyss! ²¹ Hilsen med min egen, Paulus’ hånd. ²² Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet! Maran ata*! ²³ Herren Jesu nåde være med dere! ²⁴ Min kjærlighet er med dere alle i Kristus Jesus.
Paulus’ første brev til korinterne 16:1-24

¹ Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. ² Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. ³ For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv. ⁴ La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv er, ikke for det andre er! ⁵ For hver skal bære sin egen bør. ⁶ Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham. ⁷ Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. ⁸ Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. ⁹ Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. ¹⁰ La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk. ¹¹ Se hvor store bokstaver jeg bruker, når jeg skriver til dere med egen hånd: ¹² Disse som søker å ta seg godt ut i kjødet, de er det som vil tvinge dere til å la dere omskjære, bare for at de skal slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors. ¹³ For de som lar seg omskjære, holder heller ikke selv loven. Men de vil at dere skal la dere omskjære, for at de skal kunne rose seg av deres kjød*. ¹⁴ Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. ¹⁵ For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. ¹⁶ Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel! ¹⁷ La så ingen heretter volde meg besvær! For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme. ¹⁸ Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.
Paulus’ brev til galaterne 6:1-18

¹ En læresalme av David, da han var i hulen. En bønn. ² Med min røst roper jeg høyt til Herren. Med min røst ber jeg ydmykt til Herren om nåde. ³ Jeg utøser min sorg for hans åsyn. Jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn. ⁴ Når min ånd svikter i meg, kjenner du min sti. De har lagt skjulte snarer for meg på veien der jeg skal vandre. ⁵ Se til min høyre side, se etter: Det er ingen som kjennes ved meg. All tilflukt er blitt borte for meg. Det er ikke noen som spør etter min sjel. ⁶ Jeg roper til deg, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min lodd i de levendes land. ⁷ Gi akt på mitt klagerop, for jeg er i stor nød! Fri meg fra mine forfølgere, for de er blitt for sterke for meg! ⁸ Før meg ut av fengselet, så jeg kan prise ditt navn! De rettferdige skal samle seg omkring meg når du gjør vel imot meg.
Salmenes bok 142:1-8

¹ Av David. En salme. Om miskunn og rett vil jeg synge. Deg, Herre, vil jeg lovsynge. ² Jeg vil gi akt på den rettskafnes vei. Når vil du komme til meg? I mitt hjertes uskyld vil jeg ferdes i mitt hus. ³ Jeg setter ikke noe fordervet for mine øyne. Uhederlige krokveier hater jeg, de skal ikke få henge ved meg. ⁴ Et falskt hjerte skal vike fra meg, det onde vil jeg ikke vite av. ⁵ Den som hemmelig baktaler sin neste, ham vil jeg utrydde. Den som har stolte øyne og et oppblåst hjerte, ham vil jeg ikke tåle. ⁶ Mine øyne ser etter de trofaste i landet, for at de kan bo hos meg. Den som ferdes på den rettskafnes vei, han skal tjene meg. ⁷ Ingen som farer med svik, skal bo i mitt hus. Den som taler løgn, skal ikke bli stående for mine øyne. ⁸ Hver morgen vil jeg gjøre ende på de ugudelige i landet, for å utrydde av Herrens by alle dem som gjør urett.
Salmenes bok 101:1-8

¹ Av David. Til deg, Herre, løfter jeg min sjel. ² Min Gud, til deg setter jeg min lit. La meg ikke bli til skamme. La ikke mine fiender triumfere over meg. ³ Ja, ingen av dem som venter på deg, skal bli til skamme. De skal bli til skamme som er troløse uten grunn. ⁴ Herre, la meg kjenne dine veier! Lær meg dine stier! ⁵ Led meg i din sannhet og lær meg, for du er min frelses Gud. På deg venter jeg hele dagen. ⁶ Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger, for de er fra evighet. ⁷ Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser! Kom meg i hu etter din miskunnhet, Herre, for din godhets skyld! ⁸ Herren er god og rettvis, derfor lærer han syndere veien. ⁹ Han leder de nedbøyde i det som rett er, og lærer de ydmyke sin vei. ¹⁰ Alle Herrens stier er miskunn og trofasthet mot dem som holder hans pakt og hans vitnesbyrd. ¹¹ For ditt navns skyld, Herre, forlat meg min misgjerning! For den er stor. ¹² Hvem er den mann som frykter Herren? Ham lærer han den vei han skal velge. ¹³ Hans sjel skal stadig ha det godt. Hans ætt skal arve landet. ¹⁴ Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort. ¹⁵ Mine øyne er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet. ¹⁶ Vend deg til meg og vær meg nådig! For jeg er ensom og elendig. ¹⁷ Mitt hjertes angst har de gjort stor. Før meg ut av mine trengsler! ¹⁸ Se min nød og min plage, og forlat meg alle mine synder! ¹⁹ Se mine fiender, for de er mange. De hater meg med et voldsomt hat. ²⁰ Bevar min sjel og fri meg ut! La meg ikke bli til skamme, for jeg tar min tilflukt til deg. ²¹ La rettsinn og oppriktighet verne meg, for jeg venter på deg. ²² Gud, forløs Israel fra alle dets trengsler!
Salmenes bok 25:1-22

¹ En salme. En sang ved husets innvielse. Av David. ² Jeg vil opphøye deg, Herre! For du har løftet meg opp, og du har ikke latt mine fiender glede seg over meg. ³ Herre min Gud! Jeg ropte til deg, og du helbredet meg. ⁴ Herre, du har ført min sjel opp fra dødsriket. Du holdt meg i live så jeg ikke skulle gå i graven. ⁵ Lovsyng Herren, dere hans fromme! Pris hans hellige navn! ⁶ For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang. ⁷ Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes! ⁸ Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet. ⁹ Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt ba jeg til Herren: ¹⁰ Hva vinning er det i mitt blod, at jeg farer ned i graven? Vil vel støvet prise deg, vil det forkynne din trofasthet? ¹¹ Hør, Herre, og vær meg nådig! Herre, vær du min hjelper! ¹² Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, ¹³ for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!
Salmenes bok 30:1-13

¹ Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. ² Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. ³ For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn en bør. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt. ⁴ For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. ⁵ Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer. ⁶ Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen. ⁷ La den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. Den som er lærer, må ta vare på lærdommen, ⁸ den som formaner, på formaningen. Den som deler ut gaver, må gjøre det med redelig sinn. Den som er forstander, må være det med iver. Den som øver barmhjertighet, må gjøre det med glede. ⁹ La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode. ¹⁰ Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre! ¹¹ Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! ¹² Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen! ¹³ Kom de hellige til hjelp i deres nød. Legg vinn på gjestfrihet! ¹⁴ Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke! ¹⁵ Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! ¹⁶ Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke! ¹⁷ Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! ¹⁸ Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! ¹⁹ Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. ²⁰ Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. For når du gjør det, samler du glødende kull på hans hode. ²¹ La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.
Paulus’ brev til romerne 12:1-21

¹ Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, ² og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. ³ Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – ⁴ og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn! ⁵ For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike. ⁶ La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. ⁷ Gjør derfor ikke felles sak med dem! ⁸ Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! ⁹ For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. ¹⁰ Prøv da hva som er til behag for Herren! ¹¹ Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! ¹² For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. ¹³ Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. ¹⁴ For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. ¹⁵ Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, ¹⁶ så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. ¹⁷ Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! ¹⁸ Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, ¹⁹ så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, ²⁰ og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. ²¹ Underordne dere under hverandre i Kristi frykt.
Paulus’ brev til efeserne 5:1-21

¹ Dere vet jo selv, brødre, om den inngangen vi fikk hos dere, at den ikke ble forgjeves. ² Enda vi like før hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere – under stor strid. ³ Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik, ⁴ men ettersom Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. ⁵ Vi kom ikke den gangen med smigrende ord – dere vet det selv, heller ikke med noe dekke for havesyke – Gud er vårt vitne. ⁶ Heller ikke søkte vi ære av mennesker, verken av dere eller av andre, ⁷ selv om vi nok hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler. Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn. ⁸ I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære. ⁹ For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere. ¹⁰ Dere er vitner, og Gud med, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi opptrådte overfor dere troende. ¹¹ Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, ¹² og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet. ¹³ Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror. ¹⁴ For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea. For dere har fått lide det samme av deres egne landsmenn som de har fått lide av judeerne, ¹⁵ – de som drepte Herren Jesus og profetene, og som også har forfulgt oss. De er ikke Gud til behag, og de står alle mennesker imot. ¹⁶ For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem. ¹⁷ Vi ble for en kort tid tatt fra dere, brødre – dere var ute av syne, men ikke av sinn. Og vår lengsel etter dere ble så sterk at vi hastet desto mer for å få se deres ansikt. ¹⁸ Derfor ville vi komme til dere igjen. Jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss. ¹⁹ For hvem er vel vårt håp, vår glede, vår hederskrans – om ikke nettopp dere, når vi står for vår Herre Jesus i hans komme! ²⁰ Dere er jo vår ære og vår glede.
Paulus’ første brev til tessalonikerne 2:1-20

³² Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. ³³ Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. ³⁴ Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. ³⁵ På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot. ³⁶ Da han hadde sagt dette, bøyde han kne og ba sammen med dem alle. ³⁷ Da brast de alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham gang etter gang. ³⁸ Mest sørget de over det han hadde sagt, at de aldri mer skulle få se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
Apostlenes gjerninger 20:32-38

¹ Da vi hadde revet oss løs fra dem og seilt av sted, styrte vi rett fram og kom til Kos. Neste dag dro vi til Rodos, og derfra til Patara. ² Der fant vi et skip som skulle fare rett over til Fønikia. Vi gikk da om bord og seilte av sted. ³ Etter at vi hadde fått Kypros i sikte og lagt den bak oss på venstre side, seilte vi over til Syria og kom inn til Tyrus, for der skulle skipet losse lasten. ⁴ Vi oppsøkte da disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. ⁵ Da vi hadde vært der disse dagene, brøt vi opp og dro videre. De fulgte oss alle ut av byen, også kvinner og barn. På stranden bøyde vi kne og ba. ⁶ Så tok vi farvel med hverandre. Vi gikk om bord i skipet, de vendte tilbake til sitt.
Apostlenes gjerninger 21:1-6

¹¹ Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort. ¹² Da stormet disse mennene inn og fant Daniel mens han holdt på å be og bønnfalle sin Gud.
Daniel 6:11-12

Da Salomo hadde båret fram hele denne ydmyke bønnen for Herren, sto han opp fra Herrens alter, hvor han hadde ligget på sine knær med hendene utbredt mot himmelen.
Første Kongebok 8:54

¹ Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – ² så sant dere har hørt om husholderoppdraget med Guds nåde, det som er gitt meg for dere. ³ Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet*, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. ⁴ Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristus-mysteriet. ⁵ Det var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: ⁶ At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. ⁷ For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. ⁸ Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, ⁹ og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet* som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. ¹⁰ Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. ¹¹ Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre. ¹² I ham har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit. ¹³ Derfor ber jeg at dere ikke må tape motet på grunn av de trengslene jeg lider for deres skyld. De er jo en ære for dere! ¹⁴ Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, ¹⁵ han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. ¹⁶ Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, ¹⁷ at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, ¹⁸ sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, ¹⁹ og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. ²⁰ Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss – ²¹ ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.
Paulus’ brev til efeserne 3:1-21

¹⁴ Da de var kommet til folkemengden, kom en mann fram til ham, falt på kne for ham ¹⁵ og sa: Herre, forbarm deg over sønnen min! Han er månesyk og lider ille, for ofte faller han i ilden og ofte i vannet. ¹⁶ Jeg brakte ham til disiplene dine, men de var ikke i stand til å helbrede ham. ¹⁷ Da svarte Jesus og sa: Å, du vantro og fordervede slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham hit til meg! ¹⁸ Og Jesus truet ham, og den onde ånden for ut av ham. Og gutten ble helbredet fra samme stund. ¹⁹ Da disiplene ble alene med Jesus, gikk de til ham og spurte: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? ²⁰ Han sa til dem: For deres vantros skyld! Sannelig sier jeg dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere. ²¹ Men dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste.
Matteus 17:14-21

³⁹ Så dro han omkring i hele Galilea og forkynte i synagogene deres, og han drev ut de onde åndene. ⁴⁰ Da kom en spedalsk til ham. Han ba ham og falt på kne for ham og sa til ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren! ⁴¹ Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! ⁴² Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren.
Markus 1:39-41

³⁶ Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! ³⁷ Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. ³⁸ Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. ³⁹ Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. ⁴⁰ Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! ⁴¹ Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. ⁴² Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! ⁴³ Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. ⁴⁴ Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. ⁴⁵ Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. ⁴⁶ Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg.
Matteus 26:36-46

³² De kom så til et sted som heter Getsemane. Og han sa til disiplene sine: Sett dere her mens jeg ber. ³³ Da tok han med seg Peter, Jakob og Johannes, og angst og forferdelse kom over ham. ³⁴ Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk! ³⁵ Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og ba at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. ³⁶ Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil! ³⁷ Han kommer så og finner dem sovende, og han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time? ³⁸ Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. ³⁹ Så gikk han igjen bort og ba, og sa de samme ordene. ⁴⁰ Og han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham. ⁴¹ Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se, Menneskesønnen overgis i synderes hender. ⁴² Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.
Markus 14:32-42

³⁹ Og han gikk ut og dro til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. ⁴⁰ Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. ⁴¹ Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba ⁴² og sa: Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din. ⁴³ Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. ⁴⁴ Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden. ⁴⁵ Så sto han opp fra bønnen og kom til disiplene sine. Og han fant dem sovende av bedrøvelse. ⁴⁶ Han sa til dem: Hvorfor sover dere? Stå opp og be om at dere ikke må komme i fristelse! ⁴⁷ Mens han ennå talte, se, da kom det en stor flokk; og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem. Og han kom nær til Jesus for å kysse ham. ⁴⁸ Men Jesus sa til ham: Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss? ⁴⁹ Men da de som sto omkring ham, så hva som kom til å skje, sa de: Herre, skal vi slå til med sverd? ⁵⁰ Og en av dem slo til yppersteprestens tjener og hogg det høyre øret av ham. ⁵¹ Men Jesus svarte og sa: La dem gå så langt. Og han rørte ved øret og helbredet ham.
Lukas 22:39-51

³⁶ I Jaffa var det en kvinne som var disippel. Hun hette Tabita, på gresk Dorkas. Hun var rik på gode gjerninger, og hun ga mange almisser. ³⁷ Men det skjedde nettopp i disse dagene at hun ble syk og døde. De vasket henne og la henne på en sal ovenpå. ³⁸ Da Lod ligger i nærheten av Jaffa, og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham og ba: Kom hit til oss uten å nøle! ³⁹ Peter sto da opp og gikk med dem. Da han kom fram, førte de ham opp på salen, der alle enkene sto gråtende rundt ham. De viste ham kapper og ytterkapper som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem. ⁴⁰ Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og ba. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp. ⁴¹ Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende fram for dem. ⁴² Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange kom til tro på Herren. ⁴³ Deretter ble han mange dager i Jaffa, hos en mann som hette Simon og var garver.
Apostlenes gjerninger 9:36-43

⁴¹ Så sa Elia til Akab: Gå nå opp og et og drikk! For jeg hører suset av regn. ⁴² Da gikk Akab opp for å ete og drikke. Men Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne. ⁴³ Så sa han til tjeneren sin: Gå opp og se mot havet! Gutten gikk opp og så utover, men sa: Det er ikke noe å se. Sju ganger sa han: Gå dit igjen! ⁴⁴ Den sjuende gangen sa gutten: Se, en liten sky, så stor som en manns hånd, stiger opp av havet! Da sa Elia: Gå opp og si til Akab: Spenn for og far ned, så regnet ikke skal hindre deg! ⁴⁵ Og i en håndvending mørknet himmelen til med skyer og storm, og det kom et sterkt regn. Og Akab kjørte av sted og for til Jisre’el. ⁴⁶ Da kom Herrens hånd over Elia. Han bandt opp om seg og sprang foran Akab helt til Jisre’el.
Første Kongebok 18:41-46

¹ Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i det dunkle. ² Og nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid. ³ Så vendte kongen seg om og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet sto. ⁴ Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte med David, min far, og med sin hånd har oppfylt det han lovte da han sa: ⁵ Fra den dagen jeg førte mitt folk ut av landet Egypt, har jeg ikke utvalgt noen by blant alle Israels stammer, hvor det skulle bygges et hus til bolig for mitt navn. Heller ikke har jeg utvalgt noen mann til å være fyrste over mitt folk Israel. ⁶ Men jeg utvalgte Jerusalem til bolig for mitt navn, og jeg utvalgte David til å råde over mitt folk Israel. ⁷ Og David, min far, hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, Israels Guds navn. ⁸ Men Herren sa til David, min far: Du gjorde vel i at du hadde i sinne å bygge et hus for mitt navn. ⁹ Men du skal ikke bygge huset. Din sønn, han som du skal bli far til, han skal bygge huset for mitt navn. ¹⁰ Og Herren har nå oppfylt det ordet han hadde talt. Jeg er trådt i min far Davids sted og har tatt sete på Israels trone, slik som Herren hadde sagt. Jeg har også bygd huset for Herrens, Israels Guds navn. ¹¹ Og der har jeg satt arken, hvor Herrens pakt er, den pakten som han sluttet med Israels barn. ¹² Så trådte Salomo fram foran Herrens alter midt for hele Israels menighet og bredte hendene ut. ¹³ For han hadde laget en forhøyning av kobber, fem alen lang og fem alen bred og tre alen høy, og satt den midt i gården. På den sto han nå. Og han falt på kne midt foran hele Israels menighet og bredte hendene ut mot himmelen ¹⁴ og sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken i himmelen eller på jorden, du som holder din pakt og lar din miskunnhet vare ved mot dine tjenere, når de vandrer for ditt åsyn av hele sitt hjerte. ¹⁵ Du som har holdt det du lovte din tjener David, min far. Du lovte det med din munn, og med din hånd har du oppfylt det, som det viser seg i dag. ¹⁶ Herre, Israels Gud! Så hold nå også det du lovte din tjener David, min far, da du sa: Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt åsyn, så sant dine barn akter på sin vei og vandrer etter min lov, slik som du har vandret for mitt åsyn. ¹⁷ Herre, Israels Gud! Så la nå det ordet bli sannhet som du har talt til din tjener David! ¹⁸ Men bor da Gud virkelig hos menneskene på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette huset som jeg har bygd. ¹⁹ Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn. ²⁰ La dine øyne være åpne over dette huset dag og natt – det stedet du har talt om og sagt at du vil la ditt navn bo der – så du hører på den bønn som din tjener ber, vendt mot dette stedet. ²¹ Du vil høre på tjeneren din og på ditt folk Israels ydmyke bønner, som de bærer fram vendt mot dette stedet. Du vil høre dem fra det sted hvor du bor, fra himmelen, du vil høre og tilgi. ²² Når noen synder mot sin neste, og de krever at han skal avlegge ed, og han så kommer inn og sverger foran ditt alter i dette huset, ²³ så vil du høre i himmelen og gripe inn og hjelpe dine tjenere til deres rett. Du vil gjengjelde den skyldige og la hans gjerninger komme over hans eget hode. Og du vil dømme den rettferdige rettferdig og la ham få igjen for sin rettferdighet. ²⁴ Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de synder mot deg, men de så vender om og bekjenner ditt navn og ber til deg og bønnfaller om nåde for ditt åsyn i dette huset, ²⁵ så vil du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet du har gitt dem og deres fedre. ²⁶ Når himmelen lukkes, så det ikke kommer regn, fordi de har syndet mot deg, og de så ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner ditt navn og omvender seg fra sin synd, fordi du har ydmyket dem, ²⁷ da vil du høre det i himmelen og tilgi dine tjeneres og ditt folk Israels synd. For du vil lære dem den gode veien de skal vandre, og du vil la det regne over ditt land som du har gitt ditt folk til arv. ²⁸ Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer sot og rust* på kornet, gresshopper og gnagere, når fienden trenger inn i landet og beleirer byene, når det kommer noen plage eller noen sykdom, ²⁹ hver gang det da kommer en bønn eller ydmyk begjæring fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel, fordi de hver for seg kjenner sin plage og lidelse, og de så brer ut sine hender mot dette huset, ³⁰ da vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gi hver mann etter hans ferd, fordi du kjenner hans hjerte – for bare du kjenner menneskenes hjerte. ³¹ Og så skal de frykte deg og gå på dine veier alle de dager de lever i det landet du har gitt våre fedre. ³² Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt store navns og din sterke hånds og din utrakte arms skyld. Når han kommer og ber, vendt mot dette huset, ³³ så vil du høre i himmelen, der hvor du bor. Du vil gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel, og forstå at det er ditt navn dette huset blir nevnt med, dette huset som jeg har bygd. ³⁴ Når ditt folk drar ut i krig mot sine fiender på den veien du sender dem, og de så ber til deg, vendt mot denne byen som du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for ditt navn, ³⁵ så vil du i himmelen høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett. ³⁶ Når de synder mot deg – for det er ikke noe menneske som ikke synder – og du blir vred på dem og gir dem i fiendens hånd, og de som tar dem til fange, fører dem bort til et annet land, fjernt eller nær, ³⁷ men de så tar seg dette til hjertet i det landet hvor de blir holdt fanget, og omvender seg og bønnfaller deg om nåde i fangenskapslandet og sier: Vi har syndet, vi har gjort ille og vært ugudelige! ³⁸ – og de så omvender seg til deg av hele sitt hjerte og av hele sin sjel i det landet som de er bortført til og holdes fanget i, og de ber, vendt mot sitt land, som du har gitt deres fedre, og den byen du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for ditt navn, ³⁹ så vil du i himmelen, der hvor du bor, høre deres bønn og ydmyke begjæringer og hjelpe dem til deres rett og tilgi ditt folk det de har syndet mot deg. ⁴⁰ Min Gud, la nå dine øyne være åpne og dine ører merke på den bønnen som stiger opp fra dette stedet! ⁴¹ Reis deg nå, Herre Gud! Kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! La dine prester, Herre Gud, kle seg i frelse, og dine fromme glede seg i det gode! ⁴² Herre Gud! Vis ikke din salvedes åsyn tilbake! Kom i hu den rike miskunn som du har lovt David, din tjener!
Andre Krønikebok 6:1-42

Jesus er ydmyk. Jesus er vårt forbilde.

²⁷ Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for. ²⁸ Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! ²⁹ Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. ³⁰ For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.
Matteus 11:27-30

¹ Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste. ² De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham. ³ Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. ⁴ Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg. ⁵ Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg. ⁶ Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Herre, vasker du mine føtter? ⁷ Jesus svarte og sa til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere. ⁸ Peter sier til ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg! ⁹ Simon Peter sier til ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! ¹⁰ Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. ¹¹ For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene. ¹² Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg klærne, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: Forstår dere hva jeg har gjort med dere? ¹³ Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. ¹⁴ Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. ¹⁵ For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. ¹⁶ Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. ¹⁷ Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det. ¹⁸ Jeg taler ikke om dere alle. Jeg vet hvem jeg har utvalgt – men Skriften måtte bli oppfylt: Han som eter sitt brød med meg, har løftet sin hæl mot meg. ¹⁹ Fra nå av sier jeg dere det før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er. ²⁰ Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tar imot en som jeg sender, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. ²¹ Da Jesus hadde sagt dette, ble han rystet i ånden, og vitnet og sa: Sannelig, sannelig sier jeg dere: En av dere kommer til å forråde meg. ²² Disiplene så på hverandre, de kunne ikke skjønne hvem det var han talte om. ²³ En av disiplene, han som Jesus elsket, lå til bords ved Jesu side. ²⁴ Til ham nikker da Simon Peter for at han skulle spørre hvem han mente. ²⁵ Han lener seg opp til Jesu bryst og sier til ham: Herre, hvem er det? ²⁶ Jesus svarer: Det er ham som jeg gir det brødstykket jeg nå dypper. Han dypper så stykket, og tar og gir det til Judas, Simon Iskariots sønn. ²⁷ Og etter at han hadde fått stykket, for Satan inn i ham. Jesus sier så til ham: Det du gjør, gjør det snart! ²⁸ Men ingen av dem som lå til bords, skjønte hva han mente med det han sa til ham. ²⁹ Siden Judas hadde pengepungen, tenkte noen at Jesus sa til ham: Kjøp inn det vi har bruk for til høytiden! Eller at han skulle gi noe til de fattige. ³⁰ Da han hadde fått brødstykket, gikk han straks ut. Men det var natt. ³¹ Da han var gått, sa Jesus: Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham. ³² Er Gud herliggjort i ham, da skal også Gud herliggjøre ham i seg selv, og han skal snart herliggjøre ham. ³³ Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til judeerne, sier jeg nå til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme. ³⁴ Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. ³⁵ Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre. ³⁶ Simon Peter sier til ham: Herre, hvor går du hen? Jesus svarte ham: Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg senere. ³⁷ Peter sier til ham: Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil sette mitt liv til for deg. ³⁸ Jesus svarer: Vil du sette ditt liv til for meg? Sannelig, sannelig sier jeg deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger.
Johannes 13:1-38

¹ Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. ² Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. ³ Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere. ⁴ Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. ⁵ Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. ⁶ Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner. ⁷ Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. ⁸ I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler. ⁹ Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. ¹⁰ Hvis dere holder fast på mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt fast på min Fars bud og blir i hans kjærlighet. ¹¹ Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen. ¹² Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. ¹³ Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine. ¹⁴ Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere. ¹⁵ Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. ¹⁶ Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn. ¹⁷ Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre. ¹⁸ Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. ¹⁹ Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. ²⁰ Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, så skal de også holde deres. ²¹ Men alt dette skal de gjøre mot dere for mitt navns skyld, fordi de ikke kjenner ham som har sendt meg. ²² Var jeg ikke kommet, og hadde jeg ikke talt til dem, da hadde de ikke synd. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd. ²³ Den som hater meg, han hater også min Far. ²⁴ Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, da hadde de ikke synd. Men nå har de sett dem og hater likevel både meg og min Far. ²⁵ Men dette er skjedd for at det ordet skal bli oppfylt som er skrevet i deres lov: De hatet meg uten grunn. ²⁶ Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg. ²⁷ Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen.
Johannes 15:1-27

– Jesus er vårt forbilde

Forførelse og vranglære kan være forkledd i ydmykhet

¹⁶ La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! ¹⁷ Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til. ¹⁸ La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, ¹⁹ og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.
Paulus’ brev til kolosserne 2:16-19

⁵ Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! ⁶ Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.
Salomos ordspråk 3:5-6

²⁴ Den som plyndrer sin far og sin mor og sier: Det er ingen synd! – han er stallbror til ødeleggeren. ²⁵ Den grådige vekker trette, men den som setter sin lit til Herren, skal trives. ²⁶ Den som setter sin lit til sin forstand, han er en dåre. Men den som vandrer i visdom, han blir frelst.
Salomos ordspråk 28:24-26

²⁰ Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert! ²¹ Ve dem som er vise i egne øyne og forstandige i egne tanker!
Jesaja 5:20-21

---

– La deg rettlede
– Hovmod