Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.
Salmenes bok 34:19
1 Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er herlig, lovsang sømmer seg. 2 Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han. 3 Han helbreder dem som har et nedbrutt hjerte, og forbinder deres smertefulle sår. 4 Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn. 5 Stor er vår Herre, han er rik på kraft, hans forstand er uten mål. 6 Herren holder de nedbøyde oppe, men de ugudelige bøyer han til jorden. 7 Svar Herren med takk, lovsyng vår Gud til sitar. 8 Han er den som dekker himmelen med skyer, som sørger for at jorden får regn, som lar gress spire fram på fjellene.
Salmenes bok 147:1-8
En manns ånd kan holde ham oppe i hans sykdom, men hvem kan bære en motløs ånd?
Salomos ordspråk 18:14
Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.
Salmenes bok 51:19
1 Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et nedbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, 2 til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, 3 til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære. 4 De skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter. De skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt. 5 Fremmede skal stå og gjete sauene for dere, og utlendinger skal være deres åkerdyrkere og vingårdsmenn. 6 Men dere, dere skal kalles Herrens prester, vår Guds tjenere skal de kalle dere. Folkenes gods skal dere ete, og deres herlighet skal gå over til dere. 7 Dere skal få dobbel gjengjeld for deres skam, og de som led vanære, skal nå juble over sin lodd. Derfor skal de få dobbel lodd i sitt land, evig glede skal bli dem til del. 8 For jeg, Herren, elsker rett og hater ran og urettferdighet. Trofast vil jeg gi dem deres lønn, og en evig pakt vil jeg slutte med dem. 9 Deres ætt skal bli kjent blant folkene, og deres etterkommere blant folkeslagene. Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet. 10 Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg – lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker. 11 For som jorden lar sine spirer skyte fram, og som en hage lar sine vekster spire, slik skal Herren Herren la rettferdighet og lovsang spire fram for alle folkenes åsyn.
Jesaja 61:1-11
1 Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kunne dere bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg? 2 Alt dette har jo min hånd gjort, og slik ble alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.
Jesaja 66:1-2
12 For så sier Herren: Se, jeg lar fred komme over henne som en flod og hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk. Og dere skal få die, på armen skal dere bli båret, og på fanget skal dere bli kjærtegnet. 13 Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst. 14 Dere skal se det, og deres hjerte skal fryde seg. Deres ben skal bli frodige som gresset. Det skal kjennes at Herrens hånd er med hans tjenere. Men han skal bli vred på sine fiender.
Jesaja 66:13-14
Et glad hjerte gjør ansiktet lyst, men hjertesorg bryter ånden ned.
Salomos ordspråk 15:13
Et glad hjerte gir god legedom, men en motløs ånd tar margen fra benene.
Salomos ordspråk 17:22
Alle den ulykkeliges dager er onde, men et glad hjerte er et stadig gjestebud.
Salomos ordspråk 15:15
1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og Timoteus, vår bror – til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia: 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. 3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, 4 han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud. 5 For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er også vår trøst rikelig ved Kristus. 6 Lider vi trengsel, tjener det til trøst og frelse for dere. Blir vi trøstet, tjener det også til trøst for dere, en trøst som viser sin kraft i utholdenhet under de samme lidelsene som også vi lider. 7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik som dere har del i lidelsen, så skal dere også ha del i trøsten. 8 For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet sto til å redde. 9 Vi regnet oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som reiser opp de døde. 10 Han fridde oss og frir oss fra så svær en dødsfare, og vi har det håpet til ham at han også heretter vil fri oss. 11 Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt. 12 For dette er vår ros: Vår samvittighets vitnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos dere, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde. 13 For i det vi skriver til dere, ligger ikke noe annet enn det dere selv kan lese og forstå! Jeg håper at dere selv skal forstå fullt ut, 14 slik dere jo for en del har forstått oss, nemlig at vi er deres ros, likesom dere er vår ros på Herren Jesu dag. 15 I tillit til dette ønsket jeg å komme til dere først, for at dere kunne få enda en nåde. 16 Fra dere ville jeg reise til Makedonia, og derfra komme tilbake til dere igjen, så dere kunne hjelpe meg på veien til Judea. 17 Gikk jeg kanskje lettsindig fram, da jeg planla dette? Eller legger jeg mine planer på kjødelig vis, slik at det hos meg skulle være både ja, ja, og nei, nei? 18 Så sant Gud er trofast: Vårt ord til dere er ikke både ja og nei! 19 For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som ble forkynt blant dere ved oss – ved meg, Silvanus og Timoteus – han er ikke ja og nei, men ja er det blitt i ham! 20 For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss. 21 Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud. 22 Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. 23 Jeg kaller Gud til vitne for min sjel: Det var for å skåne dere at jeg ennå ikke er kommet til Korint. 24 Ikke så at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede. For dere står faste i troen.
Paulus’ andre brev til korinterne 1:1-24
1 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 2 Menneskesønn! Profeter mot Israels hyrder. Profeter og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren Herren: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? 3 Dere eter fettet, og dere kler dere med ullen. Det fete slakter dere, hjorden røkter dere ikke. 4 Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er brutt ned har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hardhet har dere hersket over dem. 5 Slik ble de spredt, fordi de ikke hadde noen hyrde. De ble til rov for alle markens ville dyr, og ble spredt. 6 Så farer min hjord vill. På alle fjell og på hver høy bakke og over hele landet er min hjord spredt. Det er ingen som spør, og ingen som leter etter dem. 7 Hør derfor Herrens ord, dere hyrder! 8 Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Sannelig, siden min hjord er blitt til rov, og den er blitt til føde for alle markens villdyr, da den var uten hyrde, og mine hyrder ikke spurte etter min hjord, men hyrdene røktet seg selv og ikke røktet min hjord – 9 derfor, dere hyrder, hør Herrens ord! 10 Så sier Herren Herren: Se, jeg kommer over hyrdene og vil kreve min hjord av deres hånd og la dem slutte å røkte hjorden, så hyrdene ikke mer skal røkte seg selv. Jeg vil redde min hjord av deres munn, så de ikke skal være til føde for dem. 11 For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem. 12 Som en hyrde ser til sin hjord på den dagen han er iblant sine spredte får, slik vil jeg se til mine får og redde dem fra alle de stedene hvor de ble spredt den dagen det var skyer og skodde. 13 Jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de stedene i landet hvor de bor. 14 På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell. 15 Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren. 16 De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er. 17 Og dere, min hjord! Så sier Herren Herren: Se, jeg dømmer mellom får og får, mellom værer og bukker. 18 Er det ikke nok med at dere får beite på den beste beitemarken, siden dere trår ned resten av beitemarken med føttene? Er det ikke nok at dere får drikke det klare vannet, siden dere gjør resten grumset med føttene? 19 Og min hjord – skal den ete det som dere har trampet ned med føttene, og drikke det som er gjort grumset med føttene? 20 Derfor sier Herren Herren så til dem: Se, jeg kommer og vil dømme mellom de fete og de magre fårene. 21 Fordi dere støter alle de svake bort med side og bog, og stanger dem med hornene, til dere får spredt dem og drevet dem ut, 22 så vil jeg frelse min hjord, og de skal ikke mer være til rov. Og jeg vil dømme mellom får og får. 23 Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem – min tjener David*. Han skal røkte dem. Han skal være deres hyrde. 24 Og jeg, Herren, vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem. Jeg, Herren, har talt. 25 Jeg vil gjøre en fredspakt med dem og utrydde villdyrene av landet. De skal bo trygt i ørkenen og sove i skogene. 26 Jeg vil gjøre dem og landet omkring min haug til en velsignelse. Jeg vil sende regn i rette tid, velsignelsens regnstrømmer skal det være. 27 Markens trær skal gi sin frukt, og jorden skal gi sin grøde, og de skal bo trygt i sitt land. De skal kjenne at jeg er Herren, når jeg bryter stengene på deres åk og frir dem av hendene på dem som holdt dem i trelldom. 28 De skal ikke mer være et rov for folkene, og jordens villdyr skal ikke fortære dem. De skal bo trygt, og ingen skal skremme dem. 29 Og jeg vil skaffe dem en fruktbar jord som det står ry av. De skal ikke mer bli revet bort av sult i landet og ikke mer bære spott fra folkene. 30 Og de skal kjenne at jeg, Herren deres Gud, er med dem, og at de, Israels hus, er mitt folk, sier Herren Herren, 31 og at dere, min hjord, den hjord jeg før, dere er mennesker. Jeg er deres Gud, sier Herren Herren.
Esekiel 34:1-31
1 Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, 2 utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål! 3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, 4 til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – 5 dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. 6 Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. 7 Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. 8 Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, 9 når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. 10 Om denne frelsen var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, 11 idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. 12 Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i. 13 Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. 14 Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. 15 Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. 16 For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. 17 Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. 20 Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. 21 Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste ham opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. 22 Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! 23 For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. 25 Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet.
Peters første brev 1:1-25
9 La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode. 10 Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre! 11 Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! 12 Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen! 13 Kom de hellige til hjelp i deres nød. Legg vinn på gjestfrihet! 14 Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke! 15 Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! 16 Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke! 17 Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! 18 Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! 19 Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. 20 Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. For når du gjør det, samler du glødende kull på hans hode. 21 La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.
Paulus’ brev til romerne 12:9-21
1 Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. 2 Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. 3 For heller ikke Kristus levde seg selv til behag, men som det står skrevet: Hånsordene fra dem som håner deg, falt på meg. 4 Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir. 5 Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, 6 for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære.
Paulus’ brev til romerne 15:1-7
1 Det var en mann som var syk, Lasarus fra Betania, byen som Maria og hennes søster Marta bodde i. 2 Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket føttene hans med sitt hår. Det var hennes bror, Lasarus, som var syk. 3 Søstrene sendte nå bud til ham og sa: Herre! se, han som du elsker, er syk. 4 Men da Jesus hørte det, sa han: Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den. 5 Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus. 6 Da han nå hørte at han var syk, ble han likevel enda to dager på det stedet der han var. 7 Da først sier han til disiplene: La oss dra tilbake til Judea. 8 Disiplene sa til ham: Rabbi, nylig prøvde judeerne å steine deg, og du drar dit igjen? 9 Jesus svarte: Er det ikke tolv timer i en dag? Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser denne verdens lys. 10 Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi lyset ikke er i ham. 11 Dette talte han. Deretter sier han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham. 12 Disiplene sa da til ham: Herre, hvis han er sovnet, da blir han frisk igjen. 13 Jesus hadde talt om hans død, men de tenkte at han talte om vanlig søvn. 14 Da sa Jesus rett ut til dem: Lasarus er død! 15 Og for deres skyld er jeg glad at jeg ikke var der, for at dere skal tro. Men la oss gå til ham! 16 Tomas, han som ble kalt tvilling, sa da til sine med-disipler: La oss gå med, også vi, så vi kan dø sammen med ham! 17 Da nå Jesus kom fram, fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte. 19 Og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror. 20 Da Marta nå fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Men Maria satt hjemme i huset. 21 Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg. 23 Jesus sier til henne: Din bror skal stå opp! 24 Marta sier til ham: Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag. 25 Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? 27 Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden. 28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i stillhet på sin søster Maria, og sa: Mesteren er her og kaller på deg. 29 Da hun hørte det, sto hun fort opp og gikk til ham. 30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var på det stedet hvor Marta hadde møtt ham. 31 Da nå de jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut, fulgte de etter. De tenkte at hun ville gå til graven for å gråte der. 32 Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! 33 Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble han opprørt i sin ånd og rystet. 34 Og han sa: Hvor har dere lagt ham? De sier til ham: Herre, kom og se! 35 Jesus gråt. 36 Jødene sa da: Se hvor han elsket ham! 37 Men noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? 38 Jesus ble da igjen opprørt i sitt indre. Han kom til graven. Det var en hule, og en stein lå foran den. 39 Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager. 40 Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet? 41 De tok da steinen bort. Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg. 43 Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut! 44 Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå! 45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham. 46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort. 47 Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen og sa: Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk. 49 Men en av dem, Kaifas, han som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting! 50 Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne. 51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket, 52 og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra den dagen la de planer om å drepe ham. 54 Derfor gikk ikke Jesus lenger åpenlyst omkring blant judeerne. Han dro bort derfra til et sted nær ørkenen, til en by som heter Efra’im. Der holdt han til med disiplene sine. 55 Men jødenes påske var nå nær, og mange dro fra landet opp til Jerusalem før påsken for å rense seg. 56 De lette da etter Jesus, og talte seg imellom mens de sto i templet: Hva mener dere? Kommer han ikke til høytiden? 57 Men yppersteprestene og fariseerne hadde gitt befaling om at dersom noen fikk vite hvor han var, da skulle han melde fra om det, så de kunne gripe ham.
Johannes 11:1-57
29 Og det skjedde da han kom nær til Betfage og Betania, til det berg som kalles Oljeberget, da sendte han to av sine disipler av sted og sa: 30 Gå inn i den landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en fole som står bundet, og som aldri noe menneske har sittet på. Løs den og før den hit! 31 Og om noen spør dere: Hvorfor løser dere den? – da skal dere svare: Herren har bruk for den. 32 De som ble sendt, gikk da av sted og fant det slik han hadde sagt dem. 33 Da de løste folen, sa de som eide den: Hvorfor løser dere folen? 34 De sa: Herren har bruk for den. 35 Så leide de folen til Jesus. De la kappene sine på den og lot Jesus sette seg på den. 36 Og som han nå drog fram, bredte folk kappene sine ut på veien. 37 Men da han nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i glede å love Gud med høy røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett. 38 De sa: Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste. 39 Noen av fariseerne i folkemengden sa til ham: Mester, irettesett dine disipler! 40 Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope! 41 Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: 42 Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. 43 For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter. 44 Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. 45 Han gikk så inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte der. 46 Han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule. 47 Og han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de fremste blant folket prøvde å få ryddet ham av veien. 48 Men de fant ikke ut hvordan de skulle gjøre det. For hele folket hang ved ham og hørte på ham.
Lukas 19:29-48
7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. 9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.
Brevet til hebreerne 5:7-10
1 Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene hans kom til ham. 2 Han tok til orde, lærte dem og sa: 3 Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. 4 Salige er de som sørger, for de skal trøstes. 5 Salige er de nedbøyde, for de skal arve jorden. 6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. 7 Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. 8 Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. 9 Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. 10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. 11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere. 13 Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. 16 Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen.
Matteus 5:1-16
20 Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. 21 Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. 22 Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. 23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene.
Lukas 6:20-23
1 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. 2 Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting har Herren gjort mot disse! 3 Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. 4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet!* 5 De som sår med gråt, skal høste med fryderop. 6 De går gråtende og bærer den sæden de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd. Salmenes bok 126:1-6
1 Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, 2 da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. 3 Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. 4 Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. 5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. 9 Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, 10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære. 12 Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. 13 For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag. 14 Gjør alt uten knurr og tvil, 15 så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og villfaren slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden, 16 idet dere holder fram livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves. 17 Men om jeg og blir ofret når jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro fram som offer, så er jeg glad, og gleder meg sammen med dere alle. 18 Gjør så dere det samme: Vær glade, og gled dere sammen med meg!
Paulus’ brev til filipperne 2:1-18
1 Når vi så har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! 2 Gi oss rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. 3 Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo alt sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv. 4 Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel. 5 For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noen ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt! 6 Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, 7 men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøsten han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad. 8 For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid. 9 Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorgen som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss. 10 For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død. 11 Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken. 12 Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærhet dere har for oss, skulle bli åpenbart hos dere, for Guds åsyn. 13 Ved dette er vi blitt trøstet. Og i tillegg gledet vi oss enda mer over hvor glad Titus var blitt. For dere har alle vært med på å stille hans ånd til ro. 14 Så når jeg har rost dere overfor ham, så er jeg ikke blitt til skamme. Likesom vi i alle ting har talt sant til dere, så har også våre rosende ord til Titus vist seg å være sannhet. 15 Og hans hengivenhet til dere er enda større når han minnes den lydigheten dere alle viste, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven. 16 Jeg gleder meg over at jeg kan stole på dere i alle ting.
Paulus’ andre brev til korinterne 7:1-16
73 Dine hender har skapt meg og gjort meg. Gi meg forstand for at jeg må lære dine bud! 74 De som frykter deg, skal se meg og glede seg, for jeg venter på ditt ord. 75 Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har du ydmyket meg. 76 La din miskunnhet være min trøst etter ditt ord til din tjener!
Salmenes bok 119:73-76
1 På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, Amos’ sønn, inn til ham og sa til ham: Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. 2 Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa: 3 Å, Herre! Kom i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i troskap og med helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne! Og Hiskia gråt høyt. 4 Men Jesaja var ennå ikke kommet ut av den indre byen, da Herrens ord kom til ham, og det lød så: 5 Vend tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg! I overmorgen skal du gå opp til Herrens hus. 6 Og jeg vil legge femten år til din alder. Jeg vil redde deg og denne byen av assyrerkongens hånd. Jeg vil verne denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld. 7 Og Jesaja sa: Hent en fikenkake! Så hentet de en fikenkake og la den på byllen, og da frisknet han til. 8 Og Hiskia sa til Jesaja: Hva skal jeg ha til tegn på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus i overmorgen? 9 Jesaja svarte: Dette gir Herren deg til tegn på at Herren vil holde det han har lovt: Skal skyggen gå ti trinn fram, eller skal den gå ti trinn tilbake? 10 Hiskia sa: Det er en lett sak for skyggen å strekke seg ti trinn fram. Nei, skyggen skal gå ti trinn tilbake! 11 Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå tilbake de trinn som den hadde gått ned på Akas’ trapp – ti trinn.
Andre Kongebok 20:1-11
1 Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte trettien år i Jerusalem. Hans mor hette Jedida. Hun var datter av Adaja og var fra Boskat. 2 Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre. 3 I kong Josjias attende år hendte det at kongen sendte statsskriveren Sjafan, sønn av Asalja, Mesjullams sønn, til Herrens hus og sa: 4 Gå opp til ypperstepresten Hilkia og be ham telle sammen alle de pengene som er kommet inn til Herrens hus, og som vaktene ved dørterskelen har samlet inn hos folket, 5 og overgi dem til disse som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus, for at de igjen kan gi dem til disse som utfører arbeidet – de som arbeider i Herrens hus for å utbedre skadene; 6 til tømmermennene og bygningsmennene og murerne. Likeså skal pengene brukes til innkjøp av tre og hogne steiner for å sette huset i stand. 7 Men de skal ikke bli bedt om å levere regnskap for de pengene som blir overgitt til dem, for de farer ærlig fram. 8 Da sa ypperstepresten Hilkia til statsskriveren Sjafan: Jeg har funnet lovboken* i Herrens hus. Og Hilkia ga boken til Sjafan, og han leste den. 9 Så kom statsskriveren Sjafan tilbake til kongen og meldte: Dine tjenere har tømt ut de pengene som fantes i huset, og har overgitt dem til dem som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus. 10 Og statsskriveren Sjafan fortalte kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bok. Og Sjafan leste den for kongen. 11 Da kongen hørte lovbokens ord, flerret han klærne sine. 12 Og kongen ga denne befalingen til presten Hilkia og Akikam, Sjafans sønn, og Akbor, Mikajas sønn, og statsskriveren Sjafan og kongens tjener Asaja: 13 Gå og spør Herren for meg og for folket og for hele Juda om det som står i denne boken som nå er funnet! For stor er Herrens vrede, som er opptent mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot ordene i denne boken, og fordi de ikke gjorde alt det som er pålagt oss. 14 Så gikk presten Hilkia og Akikam og Akbor og Sjafan og Asaja til profetinnen Hulda, ektefellen til kleskammervokteren Sjallum, sønn av Tikva, Karkas’ sønn. Hun bodde i Jerusalem i den nye bydelen. Og de talte med henne. 15 Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: 16 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og dets innbyggere – alt det som står i den boken som Judas konge har lest, 17 fordi de har forlatt meg og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med sine henders verk. Min vrede er opptent mot dette stedet, og den skal ikke slokkes. 18 Og til Judas konge, som sendte dere for å spørre Herren, til ham skal dere si: Så sier Herren, Israels Gud: Du har nå hørt disse ord. 19 Men fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Herrens åsyn da du hørte hva jeg har talt mot dette stedet og mot dets innbyggere – at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse – og fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren. 20 Derfor vil jeg samle deg til dine fedre, og du skal samles med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette stedet. Dette ordet bar de tilbake til kongen.
Andre Kongebok 22:1-20
1 Det var en mann fra Ramata’im-Sofim i Efra’im-fjellene. Han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra’imitt. 2 Elkana hadde to koner, den ene hette Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke. 3 Denne mannen dro år etter år opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren. 4 Når dagen kom da Elkana bar fram sitt offer, ga han sin kone Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offerkjøttet. 5 Men Hanna ga han et dobbelt stykke. For han elsket Hanna, enda Herren hadde lukket hennes morsliv. 6 Hennes rivalinne krenket og plaget henne for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv. 7 Slik gjorde han år etter år, så ofte som hun dro opp til Herrens hus. Og slik krenket Peninna henne, og Hanna gråt og ville ikke spise. 8 Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner? 9 En gang hadde de spist og drukket* i Sjilo. Eli, presten, satt på stolen sin ved dørposten til Herrens tempel. Da sto Hanna opp, 10 og i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenestekvinne i hennes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din tjenestekvinne, men la din tjenestekvinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv* på hodet hans. 12 Slik ba hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. 13 For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken. 14 Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som drukken? Se til å bli ferdig med vinen din! 15 Da svarte Hanna og sa: Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. 16 Tenk ikke at din tjenestekvinne er en fordervet kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte. 17 Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om. 18 Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne! Så gikk kvinnen sin vei. Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut. 19 Morgenen etter sto de tidlig opp og tilba for Herrens åsyn. Så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt seg til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu. 20 Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel*, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun.
Første Samuelsbok 1:1-20
1 En salme av David. Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. 2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. 3 Han fornyer min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. 4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. 5 Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. 6 Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.
Salmenes bok 23:1-6
1 Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner. 2 For han har vendt øret til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham. 3 Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg. 4 Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel! 5 Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. 6 Herren verner de enfoldige. Jeg var elendig, og han frelste meg. 7 Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg. 8 For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall. 9 Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land. 10 Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget. 11 Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner. 12 Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger mot meg? 13 Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn. 14 Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne. 15 Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død. 16 Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd. 17 Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn. 18 Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne, 19 i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!
Salmenes bok 116:1-19
1 Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende. 2 Og en mann som hadde vært lam fra mors liv av, ble båret dit. Hver dag la de ham ved den tempeldøren som kalles Den fagre, for at han skulle be dem som gikk inn i templet, om almisse. 3 Da han så Peter og Johannes på vei inn i templet, ba han om en almisse. 4 Peter så fast på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss! 5 Han så da oppmerksomt på dem i håp om å få noe av dem. 6 Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn – stå opp og gå! 7 Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks kom det styrke i hans føtter og ankler, 8 og han sprang opp og sto og gikk omkring. Og han fulgte dem inn i templet, hvor han gikk omkring og sprang og lovpriste Gud. 9 Og hele folket så ham gå omkring og love Gud. 10 De kjente ham igjen, at det var han som pleide å sitte ved Den fagre tempeldør for å få almisse. Og de ble fylt av undring og forferdelse over det som var hendt ham. 11 Mannen holdt seg nå nær til Peter og Johannes, og hele folket stimlet i forundring sammen om dem i den søylegangen som kalles Salomos søylegang. 12 Da Peter så dette, begynte han å tale til folket: Israelittiske menn! Hvorfor er dere forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå? 13 Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som dere forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulle løslates. 14 Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og ba om at en morder måtte bli gitt dere. 15 Men livets høvding drepte dere – ham som Gud reiste opp fra de døde. Det er ham vi vitner om. 16 Og ved troen på Jesu navn, har dette navnet gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Troen som var virket ved Jesus, har gitt ham full førlighet tilbake, slik dere alle kan se. 17 Og nå, brødre: Jeg vet at dere har handlet i uvitenhet, likesom også deres rådsherrer. 18 Men Gud oppfylte på denne måten det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulle lide. 19 Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet 20 og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, 21 ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av. 22 Moses har jo sagt: Herren deres Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere. 23 Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profeten, han skal utryddes av folket. 24 Alle profetene fra Samuel av og senere, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager. 25 Dere er barn av profetene og av den pakten som Gud gjorde med våre fedre, da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. 26 Det var til dere Gud først sendte sin tjener, da han reiste ham opp for å velsigne dere når hver av dere omvender seg fra sine onde gjerninger.
Apostlenes gjerninger 3:1-26
1 Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham: 2 La dere ikke så snart drive fra vett og sans! La dere ikke skremme, verken ved noen ånd eller ved noe ord eller ved noe brev som sies å komme fra oss, og som går ut på at Herrens dag alt er her. 3 La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske* åpenbares, fortapelsens sønn. 4 Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud. 5 Minnes dere ikke at jeg sa dere dette da jeg ennå var hos dere? 6 Og nå vet dere hva det er, det som holder igjen, slik at han først skal åpenbares når tiden for dette er inne. 7 For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort. 8 Da skal den lovløse* åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet. 9 Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. 10 Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. 11 Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, 12 for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten. 13 Men for dere, brødre, som er elsket av Herren, – for dere skylder vi alltid å takke Gud, fordi han fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse, ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten. 14 Til dette kalte han dere ved vårt evangelium, for at dere skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. 15 Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss. 16 Men han selv, vår Herre Jesus Kristus og Gud, vår Far, han som elsket oss og ga oss en evig trøst og et godt håp i nåde, 17 må han trøste deres hjerter og styrke dere i all god gjerning og tale!
Paulus’ andre brev til tessalonikerne 2:1-17
1 For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større fremgang i dette. 2 Dere kjenner jo de påbudene vi ga dere ved Herren Jesus. 3 For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. 4 Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, 5 ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud. 6 Ingen må bedra eller utnytte sin bror i det han har med ham å gjøre. For Herren er hevner over alt slikt. Dette har vi også før sagt dere og vitnet for dere. 7 For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. 8 Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere. 9 Men om broderkjærligheten er det ikke nødvendig å skrive til dere. Dere er jo selv lært av Gud til å elske hverandre. 10 Dere viser da også denne kjærligheten mot alle brødrene i hele Makedonia. Likevel formaner vi dere, brødre, til å bli enda mer rike i dette. 11 Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere, 12 så at dere kan omgås sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge hjelp fra noen. 13 Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. 14 For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. 15 For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. 16 For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. 17 Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. 18 Trøst da hverandre med disse ordene.
Paulus’ første brev til tessalonikerne 4:1-18
1 La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, 2 med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom. 3 Og det vil vi gjøre, om Gud tillater det. 4 For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, 5 og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, 6 og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott. 7 For den jorden som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. 8 Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes. 9 Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er, og som hører til frelse, selv om vi taler slik. 10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verket dere har gjort, og den kjærligheten dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det. 11 Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, 12 så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene. 13 For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv – han hadde jo ingen større å sverge ved – 14 og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! 15 Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. 16 Mennesker sverger jo ved den som er større, og for dem er eden en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. 17 Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart sin uforanderlige vilje, bekreftet han det med en ed, 18 for at vi skulle ha en sterk trøst ved to uforanderlige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håpet som ligger foran oss. 19 Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget, 20 der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.
Brevet til hebreerne 6:1-20
1 Dere herrer: Gjør det som rett og rimelig er mot deres tjenere, for dere vet at også dere har en herre i himlene. 2 Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. 3 Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium*. For det er for dets skyld jeg er i lenker. 4 Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør. 5 Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. 6 La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver. 7 Hvordan det går med meg, det skal Tykikus fortelle dere alt sammen. Han er min kjære bror og trofaste hjelper og medtjener i Herren. 8 Nettopp derfor sender jeg ham til dere, for at dere skal få vite hvordan vi har det, og for at han kan oppmuntre deres hjerter. 9 Sammen med ham sender jeg Onesimus, den trofaste og kjære bror, som er fra deres egen by. Disse to vil fortelle dere alt herfra. 10 Aristarkus, min medfange, hilser dere. Det samme gjør Markus, Barnabas’ søskenbarn. Ham har dere fått beskjed om. Ta godt imot ham dersom han kommer til dere! 11 Også Jesus, som blir kalt Justus, hilser dere. Av de omskårne er disse de eneste medarbeidere for Guds rike som er blitt meg en trøst. 12 Epafras, som er en av deres egne, hilser dere. Han er en Kristi Jesu tjener som alltid strider for dere i sine bønner, for at dere kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje. 13 For jeg gir ham det vitnesbyrdet at han har mye strev for dere og for dem som er i Laodikea og Hierapolis. 14 Lukas, den kjære legen, hilser dere. Likeså Demas. 15 Hils brødrene i Laodikea, og Nymfas og menigheten i hans hus. 16 Når dette brevet er blitt opplest hos dere, sørg da for at det også blir opplest i menigheten i Laodikea, og at dere får lese det brevet som dere kan få fra Laodikea. 17 Si til Arkippus: Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den! 18 Hilsen med min egen, Paulus’ hånd. Husk mine lenker! Nåden være med dere!
Paulus’ brev til kolosserne 4:1-18
1 Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus – til vår kjære venn og medarbeider Filemon, 2 og til vår søster Appia, og til vår medstrider Arkippus, og til menigheten i ditt hus: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 4 Jeg takker alltid Gud når jeg minnes deg i bønnene mine. 5 For jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til Herren Jesus og til alle de hellige. 6 Jeg ber om at deres samfunn med deg i troen må være virksomt ved innsikt i alt det gode vi har i Kristus. 7 For jeg har fått stor glede og trøst ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt styrket ved deg, bror. 8 Derfor, selv om jeg i Kristus med stor frimodighet kunne pålegge deg å gjøre det som er din plikt, 9 så vil jeg heller be deg om dette, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, nå også Kristi Jesu fange, 10 ber jeg deg for min sønn, Onesimus, som jeg har født her i mine lenker. 11 Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig* både for deg og meg. 12 Nå sender jeg ham tilbake til deg. Ta du imot han! Det er mitt eget hjerte. 13 Jeg hadde ønsket å beholde ham her hos meg, slik at han i ditt sted kunne ha tjent meg mens jeg er i lenker for evangeliets skyld. 14 Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre dette, så ikke din godhet skulle være som av tvang, men av fri vilje. 15 Kanskje ble han nettopp derfor skilt fra deg for en stund, for at du kunne få ham igjen til evig eie – 16 og da ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror. Slik er det i høy grad for meg, og hvor mye mer da for deg, både i kjødet og i Herren. 17 Så sant du holder meg for din medbror i troen, så ta imot ham som meg selv! 18 Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning! 19 Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Jeg skal betale det! – for ikke å si deg at du til og med skylder meg deg selv! 20 Ja, bror! Måtte jeg nå ha nytte av deg i Herren! Gled mitt hjerte i Kristus. 21 I tillit til din lydighet skriver jeg til deg. Jeg er viss på at du vil gjøre enda mer enn det jeg ber deg om. 22 Og gjør dessuten i stand et gjesterom for meg! For jeg håper at jeg ved deres forbønn skal bli gitt tilbake til dere. 23 Epafras, min medfange i Kristus Jesus, hilser deg. 24 Det samme gjør medarbeiderne mine, Markus, Aristarkus, Demas og Lukas. 25 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd.
Paulus’ brev til Filemon 1:1-25
1 Til sangmesteren. En læresalme. Av Korahs barn*. 2 Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. 3 Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn? 4 Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud? 5 Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg – hvordan jeg dro fram i den store skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare. 6 Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham for frelse fra hans åsyn. 7 Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg. Derfor kommer jeg deg i hu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjellet. 8 Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine bølger går over meg. 9 Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til mitt livs Gud. 10 Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker meg? 11 Det er som om mine ben ble knust, når mine fiender håner meg, når de hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud? 12 Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.
Salmenes bok 42:1-12
1 Deretter så jeg fire engler som sto ved jordens fire hjørner og holdt på jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. 2 Og jeg så en annen engel, som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, 3 og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på vår Guds tjenere i deres panner. 4 Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet. Det var hundre og førtifire tusen av alle Israels barns stammer. 5 Av Judas stamme tolv tusen beseglede, av Rubens stamme tolv tusen, av Gads stamme tolv tusen, 6 av Asjers stamme tolv tusen, av Naftalis stamme tolv tusen, av Manasses stamme tolv tusen, 7 av Simeons stamme tolv tusen, av Levis stamme tolv tusen, av Issakars stamme tolv tusen, 8 av Sebulons stamme tolv tusen, av Josefs stamme tolv tusen, av Benjamins stamme tolv tusen beseglede. 9 Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegreiner i sine hender. 10 Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. 11 Alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud, 12 og sa: Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen. 13 Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kappene – hvem er de? Og hvor er de kommet fra? 14 Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. 15 Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. 16 De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. 17 For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.
Johannes’ åpenbaring 7:1-17
1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. 2 Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. 3 Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. 4 Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. 5 Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ordene er troverdige og sanne. 6 Så sa han til meg: Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde for intet. 7 Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn. 8 Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død. 9 Og en av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og talte med meg, og han sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. 10 Og han førte meg i ånden opp på et stort, høyt fjell. Og han viste meg den hellige by Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud. 11 Den hadde Guds herlighet. Den strålte som den mest kostbare edelstein, som krystallklar jaspis. 12 Den hadde en stor og høy mur med tolv porter. Ved portene var det tolv engler. Der var skrevet navnene på Israels barns tolv stammer. 13 Mot øst var det tre porter, mot nord tre porter, mot sør tre porter, mot vest tre porter. 14 Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler. 15 Han som talte med meg, hadde en målestav av gull for at han skulle måle byen og dens porter og dens mur. 16 Byen ligger i en firkant, lengden er så stor som bredden. Han målte byen med målestaven: Tolv tusen stadier – lengden og bredden og høyden av den er like. 17 Og han målte muren: Hundre og førtifire alen, etter menneskemål, som også er englemål. 18 Muren var bygd av jaspis, og byen var av rent gull, lik klart glass. 19 Grunnsteinene i byens mur var prydet med alle slags kostbare edelsteiner. Den første grunnsteinen var jaspis, den andre safir, den tredje kalkedon, den fjerde smaragd, 20 den femte sardonyks, den sjette sarder, den sjuende krysolitt, den åttende beryll, den niende topas, den tiende krysopras, den ellevte hyasint, den tolvte ametyst. 21 De tolv portene var tolv perler, hver av portene var én perle. Og byens gate var rent gull, som gjennomsiktig glass. 22 Noe tempel så jeg ikke i byen, for dens tempel er Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet. 23 Byen trenger ikke lys fra solen eller månen. For Guds herlighet opplyser byen, og Lammet er dens lys. 24 Folkeslagene skal vandre i byens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den. 25 Dens porter skal aldri stenges om dagen, for natt skal ikke være der. 26 De skal bære folkeslagenes herlighet og ære inn i den. 27 Og ikke noe urent skal komme inn i byen, og ingen som farer med styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet.
Johannes’ åpenbaring 21:1-2
1 Det er altså nødvendig at jeg roser meg, enda det ikke er til gagn. Men jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren. 2 Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det – en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. 3 Jeg kjenner dette mennesket – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. 4 Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale. 5 Av denne mannen vil jeg rose meg, men av meg selv vil jeg ikke rose meg – uten av min skrøpelighet. 6 For om jeg likevel skulle ønske å rose meg, ville jeg ikke bli en dåre. For det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg. 7 Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringene, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. 8 Om denne ba jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. 9 Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 10 Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!
Paulus’ andre brev til korinterne 12:1-10
1 Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: 2 Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. 3 For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. 4 De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. 5 Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste. 6 For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår. 7 Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. 8 Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dagen – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.
Paulus’ andre brev til Timoteus 4:1-8
– Trøst andre
– Et glad hjerte gir god legedom
– Guds nåde er nok, Guds kraft fullendes i skrøpelighet
– Jesus gråt
– Faderen elsker deg
– Jesus elsker deg
– Jesus: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære»
– Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere
– Vær ikke bekymret
– Evighetsperspektiv
– Bønn og tårer
– Gud kan bruke vonde situasjoner til noe godt
– Man kan be om å få møte noen igjen
– Be om indre styrke
– Be om indre styrke for andre
– Be igjen! Gi ikke opp!