– Salmer
– Lovsanger
– Åndelige sanger / Åndelige viser
– Takkesanger
1 Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. 2 La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. 3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 4 Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet. 5 Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. 6 På grunn av disse tingene kommer Guds vrede over vantroens barn. 7 Blant dem vandret også dere før, da dere levde i disse tingene. 8 Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. 9 Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd dere det gamle mennesket med dets gjerninger, 10 og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde. 11 Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri – Kristus er alt og i alle. 12 Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, 13 så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. 14 Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. 15 La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! 16 La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. 17 Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!
Paulus’ brev til kolosserne 3:1-17
1 Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, 2 og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. 3 Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – 4 og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn! 5 For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike. 6 La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. 7 Gjør derfor ikke felles sak med dem! 8 Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! 9 For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. 10 Prøv da hva som er til behag for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! 12 For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. 13 Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. 14 For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15 Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16 så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. 17 Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! 18 Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, 19 så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, 20 og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. 21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt. 22 Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. 23 For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser. 24 Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. 25 Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, 26 for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, 27 slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig. 28 Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten. 30 For vi er lemmer på hans legeme. 31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. 32 Dette mysteriet* er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten. 33 Men også hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.
Paulus’ brev til efeserne 5:1-33
18 Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. Men Paulus ble harm, og vendte seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! – Og den for ut av henne i samme stund. 19 Men da hennes herrer så at deres håp om inntekt forsvant, grep de Paulus og Silas og dro dem av sted til torget for å stille dem for retten. 20 De førte dem fram for styresmennene og sa: Disse mennene skaper stor uro i byen vår. De er jøder, 21 og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve etter, vi som er romere. 22 Folkemengden reiste seg også imot dem. Styresmennene rev da klærne av dem og befalte stokkeslag. 23 Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fangevokteren å passe godt på dem. 24 Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. 25 Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. 26 Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene.
Apostlenes gjerninger 16:18-26
17 På den første dagen av de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet? 18 Han sa: Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med disiplene mine. 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet. 20 Da det var blitt kveld, gikk han til bords med de tolv. 21 Mens de spiste, sa han: Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg. 22 De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til ham: Det er vel ikke meg, Herre? 23 Men han svarte og sa: Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. 24 Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født. 25 Men Judas, han som forrådte ham, tok til orde og sa: Det er vel ikke meg, rabbi? Han sier til ham: Du sa det. 26 Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. 28 For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. 29 Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike. 30 Og da de hadde sunget lovsangen*, gikk de ut til Oljeberget.
Matteus 26:26-30
12 På den første dagen i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, sa disiplene hans til ham: Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand, så du kan ete påskelammet? 13 Han sendte da to av disiplene sine av sted og sa til dem: Gå inn i byen, og der vil det komme imot dere en mann som bærer en krukke vann. Følg etter ham. 14 Og der hvor han går inn, skal dere si til husbonden: Mesteren sier: Hvor er et rom for meg, der jeg kan ete påskelammet med disiplene mine? 15 Han vil da vise dere et stort rom ovenpå, ferdig og fullt utstyrt. Der skal dere stelle til for oss. 16 Disiplene gikk da av sted. De kom til byen og fant det slik han hadde sagt dem. De gjorde i stand påskelammet. 17 Da det var blitt kveld, kom han med de tolv. 18 Og mens de lå til bords og spiste, sa Jesus: Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg – en som spiser sammen med meg. 19 Da begynte de å bli bedrøvet og si til ham, en etter en: Det er vel ikke meg? 20 Men han sa til dem: Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg. 21 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født. 22 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme. 23 Og han tok et beger, takket og ga dem, og de drakk alle av det. 24 Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utgytt for mange. 25 Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike. 26 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Markus 14:12-26
1 Og jeg så et annet tegn i himmelen, stort og underfullt: Sju engler med sju plager, de siste, for med dem er Guds vrede fullbyrdet. 2 Og jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet med ild. De som hadde seiret over dyret og dyrets bilde og over tallet for dyrets navn, så jeg stå ved glasshavet, med Guds harper i hånd. 3 De synger Guds tjener Moses’ sang og Lammets sang, og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. 4 Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, for dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.
Johannes’ åpenbaring 15:1-4
1 Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand. 2 Men de fant steinen rullet fra graven. 3 Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme. 4 Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. 5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? 6 Han er ikke her, han er blitt reist opp! Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, 7 da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen. 8 Da mintes de hans ord. 9 Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre. 10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var med dem, som fortalte dette til apostlene. 11 Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke. 12 Men Peter sto opp og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han bare linklærne. Han gikk så hjem, og undret seg over det som var skjedd. 13 Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. 14 Og de talte med hverandre om alt dette som var skjedd. 15 Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. 16 Men øynene deres ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. 17 Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De sto da stille og så bedrøvet opp. 18 Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? 19 Han sa da til dem: Hva da? De sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket – 20 og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overga ham til dødsdom og korsfestet ham. 21 Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde. 22 Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, 23 men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke. 25 Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham. 28 Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot han som om han ville gå videre. 29 Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. 30 Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen* og brøt det og ga dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! 33 Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. 34 Og disse sa: Herren er virkelig blitt reist opp og er blitt sett av Simon! 35 De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. 36 Mens de talte om dette, sto han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 37 Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. 38 Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i hjertene deres? 39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. 40 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. 41 Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her? 42 De ga ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. 43 Og han tok det og spiste det mens de så på. 44 Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. 45 Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. 46 Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. 48 Dere er vitner om dette. 49 Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye. 50 Han førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. 51 Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. 52 Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. 53 Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.
Lukas 24:33-53
Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Salmenes bok 118:14
66 Hele menigheten var i alt førtito tusen tre hundre og seksti, 67 i tillegg til deres tjenere og tjenestepiker, som var sju tusen tre hundre og trettisju. De hadde også med seg to hundre og førtifem sangere og sangerinner. 68 De hadde sju hundre og trettiseks hester, to hundre og førtifem muldyr, 69 fire hundre og trettifem kameler og seks tusen sju hundre og tjue esler.
Nehemja 7:66-69
23 Men bueskytterne skjøt på kong Josjia. Og kongen sa til tjenerne sine: Før meg bort! Jeg er hardt såret. 24 Hans tjenere bar ham da bort fra vognen og kjørte ham til Jerusalem på en annen av vognene hans. Der døde han, og ble begravet i sine fedres graver. Og hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia. 25 Jeremia sang en klagesang over Josjia. Og alle sangerne og sangerinnene talte i sine klagesanger om Josjia, og det har de gjort til denne dag. Det ble en fast skikk i Israel å synge disse sangene, og de er nå skrevet ned blant klagesangene. 26 Det som ellers er å fortelle om Josjia og om de fromme gjerningene han gjorde i lydighet mot det som er skrevet i Herrens lov, 27 og det som er å fortelle om ham, både i hans første og i hans senere dager, det er oppskrevet i boken om Israels og Judas konger.
Andre Krønikebok 35:23-27
31 Gileaditten Barsillai var også kommet ned fra Rogelim for å sette over Jordan med kongen og for å ledsage ham et stykke på veien. 32 Barsillai var meget gammel, åtti år. Han hadde sørget for mat og drikke til kongen under hans opphold i Mahanajim, for han var en meget rik mann. 33 Kongen sa da til Barsillai: Dra med meg, så vil jeg sørge for deg hjemme hos meg i Jerusalem. 34 Barsillai svarte: Hvor mange dager og år kan jeg vel ennå ha å leve, at jeg skulle dra med kongen opp til Jerusalem? 35 Jeg er i dag åtti år. Kan jeg vel nå skjelne mellom godt og ondt, eller kan din tjener smake hva jeg eter og drikker, eller kan jeg nå lenger høre på sangere og sangerinner? Hvorfor skulle da din tjener lenger være min herre kongen til byrde? 36 Bare for en kort tid kan din tjener gå med kongen over Jordan. Men hvorfor skulle kongen vise meg en slik velgjerning? 37 Kjære, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, hvor min fars og min mors grav er. Men se, her er din tjener Kimham. La ham få dra med min herre kongen, og gjør med ham som du synes! 38 Da sa kongen: Kimham skal dra med meg, og jeg vil gjøre mot ham som du vil. Alt det du ønsker av meg, vil jeg gjøre for deg! 39 Så dro alt folket over Jordan, og kongen dro over. Kongen kysset Barsillai, og Barsillai velsignet ham og vendte tilbake til hjemmet sitt. 40 Kongen for over til Gilgal, og Kimham dro med ham. Hele Judas folk førte kongen over, og likeså halvdelen av Israels folk. 41 Men da kom alle Israels menn til kongen og sa til ham: Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet deg bort og ført kongen og hans hus og alle Davids menn med ham over Jordan? 42 Da tok alle Judas menn til orde og sa til Israels menn: Fordi kongen er oss nærmest! Hvorfor er dere harme for dette? Har vi vel tæret på kongens gods, eller har vi hatt noen vinning av ham? 43 Men Israels menn svarte Judas menn slik: Ti ganger større del enn dere har vi i den som er konge, og slik også med David. Hvorfor har dere da foraktet oss? Var det ikke vi som først talte om å hente vår konge tilbake? Men Judas menn ga et enda hardere svar enn det Israels menn hadde gitt.
Andre Samuelsbok 19:31-43
1 Rop med fryd for Herren, dere rettferdige! Lovsang sømmer seg for de oppriktige. 2 Pris Herren til sitar, lovsyng ham til tistrenget harpe! 3 Syng for ham en ny sang, spill fagert med frydesang! 4 For Herrens ord er sant, all hans gjerning er trofast. 5 Han elsker rettferd og rett, jorden er full av hans miskunnhet. 6 Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust. 7 Han samler havets vann som en dynge, han legger de dype vann i forrådshus. 8 La all jorden frykte for Herren, og alle dem som bor i verden, beve for ham! 9 For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der. 10 Herren omstyrter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til intet. 11 Herrens råd står fast for evig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt. 12 Salig er det folket som har Herren til sin Gud, det folket han har utvalgt til sin eiendom! 13 Fra himmelen skuer Herren ned, han ser alle menneskenes barn. 14 Fra det stedet hvor han bor, ser han ned til alle dem som bor på jorden. 15 Han er den som har skapt deres hjerter – alle sammen, og han gir akt på alle deres gjerninger. 16 En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. 17 Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke. 18 Se, Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn, 19 for å fri deres sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød. 20 Vår sjel venter på Herren! Han er vår hjelp og vårt skjold. 21 Ja, i ham fryder vårt hjerte seg, fordi vi setter vår lit til hans hellige navn. 22 Din miskunnhet være over oss, Herre, slik som vi håper på deg!
Salmenes bok 33:1-9
1 Syng for Herren en ny sang! Syng for Herren, all jorden! 2 Syng for Herren, pris hans navn! Forkynn fra dag til dag hans frelse! 3 Fortell blant hedningene hans herlighet, blant alle folk hans undergjerninger! 4 For stor er Herren og høylovet, forferdelig er han over alle guder. 5 For alle folkenes guder er avguder, men Herren har skapt himmelen. 6 Høyhet og herlighet er for hans åsyn, styrke og prakt i hans helligdom. 7 Gi Herren, dere folkeslekter – gi Herren ære og makt! 8 Gi Herren hans navns ære, bær fram gaver og kom til hans forgårder! 9 Tilbe Herren i hellig skrud! Bev for hans åsyn, all jorden! 10 Si blant hedningene: Herren regjerer, og jorden står fast, den rokkes ikke, han dømmer folkene med rettvishet. 11 La himmelen glede seg og jorden fryde seg, la havet bruse og alt det som fyller det! 12 La marken fryde seg og alt det som er på den! Da jubler alle trær i skogen 13 for Herrens åsyn! For han kommer! Ja, han kommer for å dømme jorderike. Han skal dømme verden med rettferdighet og folkene med trofasthet.
Salmenes bok 96:1-13
1 En salme.
Syng for Herren en ny sang! For underfulle ting har han gjort. Hans høyre hånd og hans hellige arm har fullført frelse. 2 Herren har kunngjort sin frelse, åpenbart sin rettferdighet for hedningene. 3 Han har kommet i hu sin miskunnhet og sin trofasthet mot Israels hus. Alle jordens ender har sett vår Guds frelse. 4 Rop med glede for Herren, all jorden! Bryt ut i jubel og lovsang! 5 Lovsyng Herren til sitar, til sitar og med sangens røst, 6 til toner fra trompeter og horn! Rop med fryd for kongens, Herrens åsyn! 7 La havet bruse og alt det som fyller det, jorderike og de som bor der! 8 La elvene klappe i hendene, la fjellene juble alle sammen 9 for Herrens åsyn! For han kommer for å dømme jorden. Han skal dømme jorderike med rettferd og folkene med rettvishet.
Salmenes bok 98:1-9
1 Min sjel, lov Herren! Overmåte stor er du, Herre min Gud, høyhet og herlighet har du ikledd deg. 2 Han hyller seg i lys som i en kappe, han spenner himmelen ut som et telt. 3 Han tømrer i vannene sine høye saler. Han gjør skyene til sin vogn, han farer fram på vindens vinger. 4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. 5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. 6 Du hadde dekket dem med dype vann som med en kappe, vannene sto over fjellene. 7 For din trussel flyktet de, for din tordenrøst for de hastig bort. 8 De steg opp til fjellene, de for ned i dalene, til det stedet du hadde fastsatt for dem. 9 En grense satte du, som de ikke skal overskride, de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. 10 Han lar kilder velle fram i dalene, mellom fjellene flyter de fram. 11 De gir alle markens dyr å drikke, villeslene slukker sin tørst. 12 Over dem har himmelens fugler sine reder, de synger mellom greinene. 13 Han vanner fjellene fra sine høye saler, av dine gjerningers frukt blir jorden mettet. 14 Han lar gresset gro for feet, og vekster som mennesket kan dyrke så de får brød fram av jorden. 15 Vin gleder menneskets hjerte, den gjør ansiktet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. 16 Herrens trær blir rikelig vannet, Libanons sedrer som han har plantet. 17 I dem bygger fuglene rede, i sypressen har storken sitt hus. 18 De høye fjellene er for fjellgeitene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene. 19 Han gjorde månen til å fastsette tidene. Solen kjenner sin nedgangstid. 20 Du sender mørke, og det blir natt. Da kommer de fram, alle dyrene i skogen. 21 Unge løver brøler etter bytte, de krever sin føde av Gud. 22 Solen går opp, da lister de seg vekk og legger seg ned i sine huler. 23 Mennesket går ut til sin gjerning, for å gjøre sitt arbeid til det blir kveld. 24 Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt. 25 Der er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både små og store. 26 Der går skipene. Der er Leviatan, som du skapte til å leke seg der. 27 Alle venter de på deg, at du skal gi dem mat i rett tid. 28 Du gir dem, de sanker. Du åpner din hånd, de mettes med det gode. 29 Du skjuler ditt ansikt, de forferdes. Du drar tilbake deres livsånde, de dør og vender tilbake til støv. 30 Du sender din Ånd ut, de blir skapt, du gjør jordens skikkelse ny igjen. 31 Må Herrens ære vare ved til evig tid! Herren glede seg i sine gjerninger! 32 Han ser på jorden, og den bever. Han rører ved fjellene, og de ryker. 33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever, jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. 34 Måtte min tale være til behag for ham! Jeg vil glede meg i Herren! 35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke finnes mer! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Salmenes bok 104:1-35
14 Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse. 15 Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt, Herrens høyre hånd gjør storverk. 16 Herrens høyre hånd opphøyer, Herrens høyre hånd gjør storverk. 17 Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger. 18 Hardt tuktet Herren meg, men til døden overga han meg ikke. 19 Lukk opp rettferdighets porter for meg! Jeg vil gå inn gjennom dem, jeg vil prise Herren. 20 Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den. 21 Jeg vil prise deg fordi du svarte meg og ble meg til frelse. 22 Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. 23 Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne. 24 Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den! 25 Å Herre, frels! Å Herre, la det lykkes! 26 Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner dere fra Herrens hus. 27 Herren er Gud, han lot det bli lyst for oss. Bind høytidsofferet med rep like inn til alterhornene! 28 Du er min Gud, og jeg vil love deg. Min Gud, jeg vil opphøye deg! 29 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid!
Salmenes bok 118:14-29
1 Halleluja! Pris Herrens navn! Syng lovsang, dere Herrens tjenere, 2 dere som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus! 3 Pris Herren, for Herren er god. Lovsyng hans navn, for det er herlig. 4 For Herren har utvalgt Jakob, han har gjort Israel til sin eiendom. 5 Jeg vet at Herren er stor, vår Herre er større enn alle guder. 6 Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havet og i alle dyp. 7 Han lar regnskyer stige opp fra jordens ende, han sender lyn med regnet, han fører vind ut av sine forrådshus. 8 Han slo de førstefødte i Egypt, både mennesker og fe. 9 Han sendte tegn og under midt i deg, Egypt, mot farao og mot alle hans tjenere. 10 Han slo mange hedningefolk og drepte mektige konger, 11 Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana’ans kongeriker, 12 og han ga landet deres til arv, han ga det som arv til Israel, sitt folk. 13 Herre, ditt navn blir til evig tid. Herre, ditt minne blir fra slekt til slekt. 14 For Herren skal dømme sitt folk, han skal miskunne seg over sine tjenere. 15 Hedningenes gudebilder er sølv og gull, et verk av menneskers hender. 16 De har munn, men taler ikke. De har øyne, men ser ikke. 17 De har ører, men hører ikke, og det er ikke ånde i deres munn. 18 Som de selv er, slik blir også de som lager dem, hver den som setter sin lit til dem. 19 Israels hus, lov Herren! Arons hus, lov Herren! 20 Levis hus, lov Herren! Dere som frykter Herren, lov Herren! 21 Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!
Salmenes bok 135:1-21
12 Herre, hærskarenes Gud, du som prøver den rettferdige, og som ser nyrer og hjerte, la meg se din hevn over dem, for jeg har lagt min sak fram for deg. 13 Syng for Herren, lov Herren! For han har fridd den fattige sjel ut av ugjerningsmenns hånd.
Jeremia 20:12-13
1 Siden bygde han seg flere hus i Davids by. Han gjorde også i stand et sted for Guds ark og reiste et telt for den. 2 Da sa David: Ingen må bære Guds ark uten levittene. For dem har Herren utvalgt til å bære Guds ark og til å tjene ham for alle tider. 3 Så samlet David hele Israel til Jerusalem for å føre Herrens ark opp til det stedet som han hadde gjort i stand for den. 4 Og David kalte sammen Arons barn og levittene: 5 Av Kahats barn Uriel, den øverste, og hans brødre, ett hundre og tjue, 6 av Meraris barn Asaja, den øverste, og hans brødre, to hundre og tjue, 7 av Gersjoms barn Joel, den øverste, og hans brødre, ett hundre og tretti, 8 av Elisafans barn Sjemaja, den øverste, og hans brødre, to hundre, 9 av Hebrons barn Eliel, den øverste, og hans brødre, åtti, 10 av Ussiels barn Amminadab, den øverste, og hans brødre, ett hundre og tolv. 11 Så kalte David til seg prestene Sadok og Ebjatar og levittene Uriel, Asaja, Joel, Sjemaja, Eliel og Amminadab. 12 Han sa til dem: Dere overhoder for levittene. Hellige dere, både dere og deres brødre, og før Herrens, Israels Guds ark opp til det stedet jeg har gjort i stand for den! 13 Det var fordi dere ikke var med første gang at Herren vår Gud brøt inn iblant oss. For vi søkte ham ikke på den rette måten. 14 Da helliget prestene og levittene seg for å føre Herrens, Israels Guds ark opp. 15 Og levittene bar Guds ark på skuldrene sine ved hjelp av bærestengene, slik som Moses hadde påbudt etter Herrens ord. 16 Så bød David de øverste blant levittene at de skulle stille sine brødre sangerne fram med musikkinstrumenter, harper og sitarer og cymbler, som de skulle spille på når de lot gledessangen tone. 17 Da stilte levittene fram Heman, sønn av Joel, og av hans brødre Asaf, sønn av Berekja, og av deres brødre Meraris barn Etan, sønn av Kusjaja. 18 Sammen med dem stilte de deres brødre av annen rang: Sakarja, Ben og Ja’asiel og Sjemiramot og Jehiel og Unni, Eliab og Benaja og Ma’aseja og Mattitja og Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je’iel, dørvokterne. 19 Sangerne Heman, Asaf og Etan skulle slå på kobbercymbler. 20 Sakarja og Asiel og Sjemiramot og Jehiel og Unni og Eliab og Ma’aseja og Benaja skulle spille på harper etter Alamot*. 21 Mattitja og Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je’iel og Asasja skulle spille på sitarer etter Sjeminit* for å lede sangen. 22 Kenanja, levittenes sangmester, underviste i sangen, for han var kyndig i det. 23 Berekja og Elkana var dørvoktere ved arken. 24 Prestene Sjebaina og Josjafat og Netanel og Amasai og Sakarja og Benaja og Elieser blåste i trompeter foran Guds ark, og Obed-Edom og Jehia var dørvoktere ved arken. 25 Så gikk David og Israels eldste og høvedsmennene over tusen av sted for å hente Herrens paktsark opp fra Obed-Edoms hus med jubel. 26 Da nå Gud hjalp levittene som bar Herrens paktsark, ofret de sju okser og sju værer. 27 David var kledd i en ytterkappe av hvitt lin, like ens alle de levittene som bar arken, og sangerne og Kenanja, sangmesteren som ledet sangen. Dessuten hadde David en efod* av lin på seg. 28 Og hele Israel førte Herrens paktsark opp med fryderop og med lyden av horn og trompeter og cymbler, mens de spilte høyt på harpe og sitar. 29 Men da Herrens paktsark kom inn i Davids by, da så Mikal, Sauls datter, ut gjennom vinduet. Hun så kong David hoppe og danse, og hun foraktet ham i sitt hjerte.
Første Krønikebok 15:1-29
1 Da det nå var ferdig, alt det arbeidet Salomo hadde latt utføre for Herrens hus, lot han bære inn dit de ting som hans far David hadde helliget til Herren. Både sølvet og gullet og alle karene la han ned i skattkammeret i Guds hus. 2 Så kalte Salomo sammen til Jerusalem Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier, for å føre Herrens paktsark opp fra Davids by, det er Sion. 3 Og alle Israels menn samlet seg hos kongen på festen i den sjuende måneden. 4 Da nå alle Israels eldste var kommet, løftet levittene arken opp. 5 Og de bar opp arken og sammenkomstens telt og alle de hellige kar som var i teltet. Det var de levittiske prestene som bar dem opp. 6 Og kong Salomo og hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham, sto foran arken. Og de ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunne telles eller regnes. 7 Prestene bar Herrens paktsark inn på dens plass i husets innerste rom, i Det aller helligste, under kjerubenes vinger. 8 For kjerubene bredte vingene ut over det stedet hvor arken sto, slik at kjerubene ovenfra dekket både over arken og bærestengene. 9 Stengene var så lange at en kunne se endene av dem fra Det hellige foran det innerste rommet, men ikke utenfra. Og der har arken vært til denne dag. 10 Det var ikke noe annet i arken enn de to tavlene som Moses hadde lagt ned i den ved Horeb, den gang Herren sluttet pakt med Israels barn da de dro ut av Egypt. 11 Så gikk prestene ut av helligdommen. Alle de prestene som var der, hadde helliget seg, uansett hvilket skift de tilhørte. 12 Og alle de levittiske sangerne, både Asaf og Heman og Jedutun og deres sønner og deres brødre, sto i klær av fint lin med cymbler og harper og sitarer på østsiden av alteret. Sammen med dem sto ett hundre og tjue prester som blåste i trompeter. 13 Og trompetblåserne og sangerne, alle som én og på én gang, stemte i for å love og prise Herren, og de lot trompetene og cymblene og de andre musikkinstrumentene klinge, og lovet Herren, fordi han er god og hans miskunnhet varer til evig tid. – Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky. 14 Og på grunn av skyen kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste. For Herrens herlighet fylte Guds hus.
Andre Krønikebok 5:1-14
27 Til innvielsen av Jerusalems mur hentet de levittene fra alle deres bosteder og førte dem til Jerusalem for å holde innvielse og gledesfest både med lovprisning og med sang, med cymbler, harper og sitarer. 28 Og sangernes barn kom sammen både fra landet rundt om Jerusalem og fra Netofa-folkenes landsbyer 29 og fra Bet-Haggilgal og fra Gebas og Asmavets jorder, for sangerne hadde bygd seg landsbyer rundt omkring Jerusalem. 30 Og prestene og levittene renset seg, og de renset folket og portene og muren. 31 Da lot jeg Judas høvdinger stige opp på muren. Og jeg stilte opp to store lovsangskor og festtog, det ene gikk til høyre oppe på muren fram til Møkkporten, 32 og etter dem gikk Hosaja og halvdelen av Judas høvdinger, 33 Asarja, Esra og Mesjullam, 34 Juda, Benjamin, Sjemaja og Jirmeja 35 og likeså noen av prestenes barn, som bar trompeter. Det var Sakarja, sønn av Jonatan, sønn av Sjemaja, sønn av Mattanja, sønn av Mikaja, sønn av Sakkur, sønn av Asaf, 36 og hans brødre Sjemaja og Asarel, Milalai, Gilalai, Ma’ai, Netanel, Juda og Hanani med de musikkinstrumentene som Guds mann David hadde bestemt. Og Esra, den skriftlærde, gikk foran dem. 37 De gikk over Kildeporten og rett fram, oppover trappene til Davids by, der hvor en stiger opp på muren ovenfor Davids hus, helt fram til Vannporten i øst. 38 Det andre lovsangskoret gikk til den motsatte siden, og jeg fulgte etter det med den andre halvdelen av folket, oppe på muren, ovenfor Ovnstårnet, bort til den brede muren, 39 og over Efra’im-porten, den gamle porten og Fiskeporten, forbi Hananel-tårnet og Mea-tårnet, helt fram til Saueporten. De stanset ved Fengselsporten. 40 Slik sto begge lovsangskorene ved Guds hus, likeså jeg og halvdelen av forstanderne med meg 41 og prestene Eljakim, Ma’aseja, Minjamin, Mikaja, Eljoenai, Sakarja og Hananja med trompeter, 42 og Ma’aseja, Sjemaja, Eleasar, Ussi, Johanan, Malkia, Elam og Eser. Og sangerne istemte sangen, og den som ledet dem, var Jisrahja. 43 De ofret den dagen store offer og gledet seg, for Gud hadde gitt dem en stor glede. Også kvinnene og barna gledet seg, og jubelen i Jerusalem hørtes lang vei. 44 Samme dag ble det innsatt menn som skulle ha tilsyn med lagerrommene for de hellige gaver, førstegrøden og tienden. Der skulle de samle fra bymarkene det som etter loven tilkom prestene og levittene. For det var glede i Juda over at prestene og levittene nå utførte sin tjeneste. 45 Og de utførte tjenesten for sin Gud, og renselsestjenesten. Likeså utførte sangerne og dørvaktene sin tjeneste, slik som David og hans sønn Salomo hadde befalt. 46 For alt i gammel tid, i Davids og Asafs dager, var det ledere for sangerne, og det lød lovsanger og takkesanger til Gud. 47 Og i Serubabels og Nehemjas dager ga hele Israel sangerne og dørvokterne det som tilkom dem for hver dag. Og de ga levittene hellige gaver. Og levittene ga Arons sønner hellige gaver.
Nehemja 12:27-47
1 Da sang Moses og Israels barn denne lovsangen for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter styrtet han i havet. 2 Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. 3 Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. 4 Faraos vogner og hans hær kastet han i havet. Hans utvalgte stridsmenn sank i Rødehavet. 5 Avgrunner skjulte dem, de sank som stein i dype vann. 6 Din høyre hånd, Herre, er herlig i sin kraft. Din høyre hånd, Herre, knuser fiender. 7 I din høyhet og velde slår du ned dem som reiser seg mot deg. Du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. 8 Ved ditt åndepust hopet vannene seg opp. Bølgene sto som en voll. Dype vann stivnet i havets hjerte. 9 Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem. Jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem. Jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. 10 Du blåste med din ånde, havet skjulte dem. De sank som bly i de veldige vann. 11 Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning? 12 Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem. 13 Du fører ved din miskunnhet det folket som du forløste. Du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. 14 Folkene hører det, de skjelver. Angst griper dem som bor i filisterland. 15 Da blir Edoms stammehøvdinger forferdet. Redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana’ans innbyggere forgår av angst. 16 Forferdelse og redsel faller over dem. Ved din arms velde blir de stumme som stein, mens ditt folket drar fram, Herre, mens det folk drar fram som du har vunnet deg. 17 Du vil føre dem inn og plante dem på det berget som er din arv, Herre, det stedet du har skapt til bolig for deg, den helligdommen, Herre, som dine hender har grunnlagt. 18 Herren skal være konge i all evighet. 19 For da faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på tørr grunn midt gjennom havet. 20 Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans. 21 Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet, hest og rytter styrtet han i havet. 22 Så lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de dro ut i ørkenen Sur. I tre dager dro de fram gjennom ørkenen uten å finne vann. 23 Så kom de til Mara. Men de kunne ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt. Derfor ble stedet kalt Mara*. 24 Folket knurret mot Moses og sa: Hva skal vi drikke? 25 Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble godt. – Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem. 26 Han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommene som jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege. 27 Så kom de til Elim*. Der var tolv vannkilder og sytti palmetrær. Og de slo leir der ved vannet.
Andre Mosebok 15:1-27
1 Dette er Davids siste ord: Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som høyt var satt, Jakobs Guds salvede og Israels glade sanger: 2 Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge. 3 Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt: Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt. 4 Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn. 5 For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt – skulle han ikke la det gro fram? 6 Men de onde, de er alle sammen lik torner som ryddes bort, som folk ikke tar i med hånden.
Andre Samuelsbok 23:1-6
1 Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. 2 Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg. 3 Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. 4 Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. 5 Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg. 6 Et mylder av kameler skal dekke deg, Midians og Efas kamelføll. Alle sammen skal de komme fra Sjeba. Gull og virak skal de føre til deg, og Herrens pris skal de forkynne. 7 Alle Kedars sauer skal samles til deg, Nebajots værer skal tjene deg. De skal ofres på mitt alter til velbehag for meg, og min herlighets hus vil jeg herliggjøre. 8 Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? 9 Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem – for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg. 10 Fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene deg. I min harme har jeg slått deg, men i min nåde har jeg igjen forbarmet meg over deg. 11 Dine porter skal holdes åpne hele tiden, verken dag eller natt skal de lukkes, så folkenes gods må bli ført inn til deg, og deres konger bli brakt med som fanger. 12 For det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne, og folkeslag skal bli lagt øde. 13 Libanons herlighet skal komme til deg, både sypress og lønn og buksbom, for å pryde det stedet der min helligdom er. Det sted hvor mine føtter står, vil jeg herliggjøre. 14 Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. De skal kalle deg Herrens by, Israels Helliges Sion. 15 Istedenfor at du var forlatt og hatet, så det ikke var noen som dro igjennom deg, vil jeg gjøre deg til en evig herlighet, en fryd for slekt etter slekt. 16 Du skal die folkenes melk, ja, kongers bryst skal du die. Og du skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser, og Jakobs Veldige din gjenløser. 17 Istedenfor kobber vil jeg gi gull, istedenfor jern vil jeg gi sølv, istedenfor tre gir jeg deg kobber og jern istedenfor stein. Jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer. 18 Det skal ikke mer høres om vold i ditt land, ikke om hærfang og ødeleggelse innenfor dine grenser. Du skal kalle frelsen dine murer og lovsangen dine porter. 19 Solen skal ikke mer være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for deg. Men Herren skal være et evig lys for deg, og din Gud skal være din herlighet. 20 Din sol skal ikke mer gå ned, og din måne skal ikke miste sitt skinn. For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende. 21 Og hele ditt folk skal være rettferdig. Til evig tid skal de eie landet. De er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. 22 Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk. Jeg, Herren, jeg vil la det skje hastig i sin tid.
Jesaja 60:1-22