Profetinner

Det er mange mannlige profeter i Bibelen, men også kvinnelige:

²⁵ Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. ²⁶ Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. ²⁷ Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven, ²⁸ tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa: ²⁹ Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, ³⁰ for mine øyne har sett din frelse, ³¹ som du har beredt for alle folks åsyn, ³² et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. ³³ Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham. ³⁴ Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, ³⁵ men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart. ³⁶ Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. ³⁷ Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt. ³⁸ I samme stund sto også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem. ³⁹ Da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret. ⁴⁰ Men barnet vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham. ⁴¹ Hvert år dro foreldrene hans til Jerusalem til påskefesten.
Lukas 2:25-41

¹ Da vi hadde revet oss løs fra dem og seilt av sted, styrte vi rett fram og kom til Kos. Neste dag dro vi til Rodos, og derfra til Patara. ² Der fant vi et skip som skulle fare rett over til Fønikia. Vi gikk da om bord og seilte av sted. ³ Etter at vi hadde fått Kypros i sikte og lagt den bak oss på venstre side, seilte vi over til Syria og kom inn til Tyrus, for der skulle skipet losse lasten. ⁴ Vi oppsøkte da disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. ⁵ Da vi hadde vært der disse dagene, brøt vi opp og dro videre. De fulgte oss alle ut av byen, også kvinner og barn. På stranden bøyde vi kne og ba. ⁶ Så tok vi farvel med hverandre. Vi gikk om bord i skipet, de vendte tilbake til sitt. ⁷ Fra Tyrus kom vi til Ptolemais, og her var sjøreisen slutt. Vi hilste på brødrene og ble hos dem en dag. ⁸ Neste dag dro vi videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de sju. Og vi ble hos ham. ⁹ Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave. ¹⁰ Mens vi nå ble der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. ¹¹ Da han kom til oss, tok han Paulus’ belte og bandt seg selv på hender og føtter, og han sa: Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene. ¹² Da vi hørte dette, ba vi ham, både vi og de som bodde der på stedet, at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. ¹³ Men Paulus svarte: Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? Jeg er beredt, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld. ¹⁴ Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje!
Apostlenes gjerninger 21:1-14

¹ Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. ² Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. ³ Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. ⁴ Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale. ⁵ Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen. ⁶ Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. ⁷ De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere? ⁸ Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i, ⁹ vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, ¹⁰ Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma, ¹¹ både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk! ¹² Alle ble forferdet og var i villrede, og den ene sa til den andre: Hva kan vel dette være? ¹³ Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin! ¹⁴ Da sto Peter fram sammen med de elleve. Han hevet røsten og talte til dem: Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord! ¹⁵ For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen! ¹⁶ Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: ¹⁷ Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. ¹⁸ Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. ¹⁹ Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. ²⁰ Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. ²¹ Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. ²² Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet. ²³ Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender. ²⁴ Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. ²⁵ For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. ²⁶ Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. ²⁷ For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. ²⁸ Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn. ²⁹ Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og graven hans er her hos oss den dag i dag. ³⁰ Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, ³¹ så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. ³² Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det. ³³ Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører. ³⁴ For David for ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, ³⁵ til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! ³⁶ Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet. ³⁷ Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? ³⁸ Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. ³⁹ For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. ⁴⁰ Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! ⁴¹ De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. ⁴² De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. ⁴³ Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. ⁴⁴ Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. ⁴⁵ De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. ⁴⁶ Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. ⁴⁷ De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.
Apostlenes gjerninger 2:1-47

¹ Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. ² Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager. ³ Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. ⁴ Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. ⁵ Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller. ⁶ For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, ⁷ da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josjafats dal*. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.
Joel 3:1-7

²⁰ Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans. ²¹ Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet, hest og rytter styrtet han i havet. ²² Så lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de dro ut i ørkenen Sur. I tre dager dro de fram gjennom ørkenen uten å finne vann.
Andre Mosebok 15:20-22

¹ Da Ehud var død, gjorde Israels barn igjen det som var ondt i Herrens øyne. ² Og Herren overga dem i Jabins, Kana’ans konges hånd. Han regjerte i Hasor. Hans hærfører var Sisera, som bodde i Harosjet-Haggojim. ³ Israels barn ropte til Herren, for Sisera hadde ni hundre jernvogner, og Israels barn var i hard trengsel i tjue år. ⁴ Og Debora, en profetinne, Lappidots kone, dømte Israel på denne tiden. ⁵ Hun satt under Deboras palmetre mellom Rama og Betel på Efra’im-fjellet, og Israels barn gikk opp til henne for at hun skulle skifte rett mellom dem. ⁶ Hun sendte bud og kalte til seg Barak, Abinoams sønn, fra Kedesj i Naftali, og sa til ham: Hør hva Herren, Israels Gud, har befalt: Gå av sted og dra opp i Tabor-fjellet og ta med deg ti tusen mann av Naftalis sønner og av Sebulons sønner! ⁷ Så vil jeg dra Sisera, Jabins hærfører, og hans vogner og hans hær bort til deg, til Kisjon-bekken, og jeg vil gi ham i din hånd. ⁸ Da sa Barak til henne: Hvis du går med meg, vil jeg gå. Men hvis du ikke går med meg, så går ikke jeg heller. ⁹ Og hun sa: Visst skal jeg gå med deg. Men æren skal ikke bli din for den reisen du gjør. For Herren vil overgi Sisera i en kvinnes hånd. – Så gjorde hun seg klar og gikk med Barak til Kedesj. ¹⁰ Og Barak kalte Sebulon og Naftali sammen i Kedesj. Ti tusen mann dro opp etter ham. Og Debora gikk med ham. ¹¹ Kenitten Heber hadde skilt lag med kenittene, ætlingene til Moses’ svoger Hobab. Han hadde flyttet med sine telt til Sa’ana’im-eiken ved Kedesj. ¹² Da Sisera fikk spurt at Barak, Abinoams sønn, hadde dratt opp på Tabor-fjellet, ¹³ kalte han sammen alle sine vogner, ni hundre jernvogner, og alt det krigsfolket han hadde, for at de skulle komme fra Harosjet-Haggojim til Kisjon-bekken. ¹⁴ Da sa Debora til Barak: Bryt opp! Dette er den dagen da Herren har gitt Sisera i din hånd. Drar ikke Herren ut foran deg? – Så dro Barak ned fra Tabor-fjellet, og ti tusen mann fulgte ham. ¹⁵ Da slo Herren Sisera og alle stridsvognene og hele hæren med forvirring, så de ikke kunne stå seg mot Baraks sverd. Sisera steg ned av vognen og flyktet til fots. ¹⁶ Men Barak forfulgte vognene og hæren til Harosjet-Haggojim, og hele Siseras hær falt for sverdets egg, det ble ikke en eneste igjen. ¹⁷ Sisera flyktet til fots til Jaels telt, hun var kenitten Hebers kone. Det var fred mellom Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus. ¹⁸ Jael gikk da ut mot Sisera og sa til ham: Kom inn, herre! Kom inn til meg, og vær ikke redd! Og han gikk inn i teltet til henne, og hun gjemte ham under et teppe. ¹⁹ Han sa til henne: Kjære, gi meg litt vann å drikke! Jeg er tørst. – Da åpnet hun flasken med melk og lot ham drikke. Så dekket hun over ham igjen. ²⁰ Han sa til henne: Stå i teltdøren, og dersom det kommer noen og spør deg: Er det noen her? – da si nei! ²¹ Men Jael, Hebers kone, tok en teltplugg og gikk stille inn til ham med en hammer i hånden. Hun slo teltpluggen gjennom tinningen på ham, så den gikk ned i jorden. For trett som han var, var han falt i tung søvn. Slik døde han. ²² Da nå Barak forfulgte Sisera, gikk Jael ut til ham og sa til ham: Kom, så skal jeg vise deg den mannen du leter etter! – Han gikk inn til henne, og se, der lå Sisera død med pluggen gjennom tinningen. ²³ Slik ydmyket Gud på denne dagen Jabin, Kana’ans konge, for Israels barns øyne. ²⁴ Og Israels barns hånd lå tyngre og tyngre på Jabin, Kana’ans konge, til de helt hadde gjort ende på Jabin, Kana’ans konge.
Dommerne 4:1-24

¹ Og Herren sa til meg: Ta deg en stor tavle og skriv på den med alminnelig skrift: Snart bytte, rov i hast! ² Og jeg vil ta meg sikre vitner, presten Uria og Sakarja, Jeberekjas sønn. ³ Siden gikk jeg inn til profetinnen*, og hun ble med barn og fødte en sønn. Og Herren sa til meg: Kall ham Maher-Sjalal Hasj-Bas**! ⁴ Før gutten har vett til å rope far og mor, skal de bære rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria fram for Assurs konge.
Jesaja 8:1-4

¹ Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte trettien år i Jerusalem. Hans mor hette Jedida. Hun var datter av Adaja og var fra Boskat. ² Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre. ³ I kong Josjias attende år hendte det at kongen sendte statsskriveren Sjafan, sønn av Asalja, Mesjullams sønn, til Herrens hus og sa: ⁴ Gå opp til ypperstepresten Hilkia og be ham telle sammen alle de pengene som er kommet inn til Herrens hus, og som vaktene ved dørterskelen har samlet inn hos folket, ⁵ og overgi dem til disse som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus, for at de igjen kan gi dem til disse som utfører arbeidet – de som arbeider i Herrens hus for å utbedre skadene; ⁶ til tømmermennene og bygningsmennene og murerne. Likeså skal pengene brukes til innkjøp av tre og hogne steiner for å sette huset i stand. ⁷ Men de skal ikke bli bedt om å levere regnskap for de pengene som blir overgitt til dem, for de farer ærlig fram. ⁸ Da sa ypperstepresten Hilkia til statsskriveren Sjafan: Jeg har funnet lovboken* i Herrens hus. Og Hilkia ga boken til Sjafan, og han leste den. ⁹ Så kom statsskriveren Sjafan tilbake til kongen og meldte: Dine tjenere har tømt ut de pengene som fantes i huset, og har overgitt dem til dem som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus. ¹⁰ Og statsskriveren Sjafan fortalte kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bok. Og Sjafan leste den for kongen. ¹¹ Da kongen hørte lovbokens ord, flerret han klærne sine. ¹² Og kongen ga denne befalingen til presten Hilkia og Akikam, Sjafans sønn, og Akbor, Mikajas sønn, og statsskriveren Sjafan og kongens tjener Asaja: ¹³ Gå og spør Herren for meg og for folket og for hele Juda om det som står i denne boken som nå er funnet! For stor er Herrens vrede, som er opptent mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot ordene i denne boken, og fordi de ikke gjorde alt det som er pålagt oss. ¹⁴ Så gikk presten Hilkia og Akikam og Akbor og Sjafan og Asaja til profetinnen Hulda, ektefellen til kleskammervokteren Sjallum, sønn av Tikva, Karkas’ sønn. Hun bodde i Jerusalem i den nye bydelen. Og de talte med henne. ¹⁵ Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: ¹⁶ Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og dets innbyggere – alt det som står i den boken som Judas konge har lest, ¹⁷ fordi de har forlatt meg og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med sine henders verk. Min vrede er opptent mot dette stedet, og den skal ikke slokkes. ¹⁸ Og til Judas konge, som sendte dere for å spørre Herren, til ham skal dere si: Så sier Herren, Israels Gud: Du har nå hørt disse ord. ¹⁹ Men fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Herrens åsyn da du hørte hva jeg har talt mot dette stedet og mot dets innbyggere – at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse – og fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren. ²⁰ Derfor vil jeg samle deg til dine fedre, og du skal samles med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette stedet. Dette ordet bar de tilbake til kongen.
Andre Kongebok 22:1-20

¹ Josjia var åtte år gammel da han ble konge. Han regjerte trettien år i Jerusalem. ² Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret på sin far Davids veier. Han vek ikke av verken til høyre eller venstre. ³ I det åttende året av sin regjering, da han ennå var en ungdom, begynte han å søke Davids, sin fars Gud. Og i det tolvte året begynte han å rense Juda og Jerusalem for offerhaugene og Astarte-bildene og de utskårne og støpte bildene. ⁴ De rev ned Ba’alenes altere mens han så på det, og solstøttene som sto oppå dem, hogg han i stykker. Astarte-bildene og de utskårne og støpte bildene slo han i stykker og knuste dem, og støvet av dem strødde han på gravene til folk som hadde ofret til dem. ⁵ Prestenes ben brente han på deres egne altere. Slik renset han Juda og Jerusalem. ⁶ Og i Manasses og Efra’ims og Simeons byer helt til Naftali, og på øde steder rundt omkring, ⁷ rev han ned altrene og Astarte-bildene. De utskårne bildene slo han i stykker og knuste dem, og alle solstøttene i hele Israels land hogg han ned. Så vendte han tilbake til Jerusalem. ⁸ I det attende året av sin regjering, mens han holdt på å rense landet og Herrens hus, sendte han Sjafan, Asaljas sønn og byens høvedsmann Ma’aseja og historieskriveren Joah, Joakas’ sønn, av sted for å sette i stand Herrens, hans Guds hus. ⁹ Da de kom til ypperstepresten Hilkia, ga de ham pengene som var kommet inn til Guds hus. De levittene som var vakter ved dørene, hadde samlet dem inn fra Manasse og Efra’im og hele resten av Israel, og fra hele Juda og Benjamin og fra Jerusalems innbyggere. ¹⁰ De overga dem til dem som foresto arbeidet og hadde tilsyn med Herrens hus. Og de ga dem videre til dem som utførte arbeidet, de som hadde oppdrag i Herrens hus og skulle utbedre huset og sette det i stand. ¹¹ De ga det til tømmermennene og bygningsmennene til innkjøp av hogne steiner og tre til bindingsbjelkene og til å tømre opp igjen de bygningene som Judas konger hadde latt forfalle. ¹² Mennene arbeidet med troskap på verket. Noen av levittene var satt til å ha tilsyn med dem. Det var Jahat og Obadja av Meraris barn, og Sakarja og Mesjullam av kahatittenes barn. Alle de levittene som forsto seg på musikkinstrumenter, ¹³ var satt over bærerne og hadde tilsyn med alle arbeiderne ved hvert enkelt arbeid. Noen av levittene var også skrivere og oppsynsmenn og dørvakter. ¹⁴ Da de nå tok ut de pengene som var kommet inn til Herrens hus, fant presten Hilkia boken med Herrens lov*, som var gitt ved Moses. ¹⁵ Da tok Hilkia til orde og sa til statsskriveren Sjafan: Jeg har funnet lovboken i Herrens hus. Og Hilkia overga boken til Sjafan. ¹⁶ Sjafan bar boken til kongen, og han ga med det samme melding til kongen og sa: Dine tjenere gjør alt som er dem pålagt. ¹⁷ De har tømt ut de pengene som fantes i Herrens hus og overgitt dem til tilsynsmennene og til dem som forestår arbeidet. ¹⁸ Statsskriveren Sjafan fortalte kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bok. Og Sjafan leste opp av den for kongen. ¹⁹ Da kongen hørte lovens ord, flerret han klærne sine. ²⁰ Og kongen bød Hilkia og Akikam, Sjafans sønn, og Abdon, Mikas sønn, og statsskriveren Sjafan og kongens tjener Asaja: ²¹ Gå og spør Herren for meg og for dem som er blitt igjen i Israel og Juda, om det som står i den boken som nå er funnet! For stor er Herrens vrede, som er utøst over oss fordi våre fedre ikke har holdt Herrens ord og ikke gjort alt det som er skrevet i denne boken. ²² Så gikk Hilkia og de andre som kongen sendte, til profetinnen Hulda, ektefellen til kleskammervokteren Sjallum, sønn av Tokhat, Kasras sønn. Hun bodde i Jerusalem, i den andre bydelen. Og de talte med henne slik som det var dem pålagt. ²³ Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: ²⁴ Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og dets innbyggere – alle de forbannelsene som er skrevet i den boken de har lest for Judas konge, ²⁵ fordi de har forlatt meg og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med sine henders gjerninger. Min vrede skal utøses over dette stedet, og den skal ikke slokkes. ²⁶ Og til Judas konge, som sendte dere for å spørre Herren, til ham skal dere si så: Så sier Herren, Israels Gud, om de ordene som du har hørt: ²⁷ Fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Guds åsyn da du hørte hans ord mot dette stedet og dets innbyggere – fordi du ydmyket deg for mitt åsyn og flerret dine klær og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren. ²⁸ Så vil jeg da samle deg til dine fedre. Du skal samles med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette stedet og dets innbyggere. – Med dette svaret vendte de tilbake til kongen. ²⁹ Da sendte kongen bud og kalte sammen alle de eldste i Juda og Jerusalem. ³⁰ Kongen gikk opp til Herrens hus, og hver mann av Juda og Jerusalems innbyggere fulgte ham, prestene og levittene og hele folket, både store og små. Og han leste opp for dem alt det som står skrevet i paktens bok, den som var funnet i Herrens hus. ³¹ Og kongen sto på sin plass og sluttet den pakten for Herrens åsyn at han ville følge Herren og holde hans bud og hans vitnesbyrd og hans forskrifter av hele sitt hjerte og av hele sin sjel – at han ville gjøre etter paktens ord, som var skrevet i denne boken. ³² Og han lot alle som fantes i Jerusalem og Benjamin, tre inn i pakten. Og Jerusalems innbyggere gjorde etter den pakten de hadde inngått med Gud, sine fedres Gud. ³³ Og Josjia tok bort alt det motbydelige fra alle de landene som hørte Israels barn til. Han sørget for at alle som fantes i Israel, dyrket Herren sin Gud. Så lenge han levde, vek de ikke av fra Herren, sine fedres Gud.
Andre Krønikebok 34:1-33

¹ Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus! ² Jeg roser dere for at dere minnes meg i alle ting og for at dere holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere. ³ Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode. ⁴ Hver mann som ber eller taler profetisk med tildekket hode, fører skam over sitt hode. ⁵ Men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. For det er ett og det samme som om hun var snauraket. ⁶ For dersom en kvinne ikke tildekker seg, da la henne også klippe av seg håret! Men er det en skam for en kvinne å klippe eller rake av seg håret, da la henne tildekke seg. ⁷ En mann bør ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. ⁸ For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. ⁹ Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. ¹⁰ Derfor bør kvinnen ha et undergivenhetstegn på sitt hode for englenes skyld. ¹¹ Og likevel: I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen. ¹² For likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud. ¹³ Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud med utildekket hode? ¹⁴ Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam for ham? ¹⁵ Men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære, for det lange håret er gitt henne til slør. ¹⁶ Men dersom noen vil være trettekjær, så skal han vite at en slik skikk har ikke vi, heller ikke Guds menigheter. ¹⁷ Men når jeg gir dere disse påbudene, kan jeg ikke rose at dere kommer sammen til skade og ikke til gagn. ¹⁸ For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og for en del tror jeg det. ¹⁹ For det må være partier blant dere, for at det kan vise seg hvem som er ekte blant dere. ²⁰ Når dere så kommer sammen på samme sted, da er det ikke Herrens nattverd dere eter. ²¹ For når dere eter, holder hver sitt eget måltid, én sitter sulten, og en annen er drukken. ²² Har dere da ikke hus til å ete og drikke i? Eller forakter dere Guds menighet og vanærer dem som ingenting har? Hva skal jeg si til dere? Skal jeg rose dere? I dette roser jeg dere ikke! ²³ For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natten da han ble forrådt, tok et brød, ²⁴ takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! ²⁵ Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg! ²⁶ For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer. ²⁷ Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. ²⁸ La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret. ²⁹ For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. ³⁰ Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. ³¹ Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. ³² Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. ³³ Derfor, mine brødre, når dere kommer sammen for å holde måltid, da vent på hverandre! ³⁴ Om noen er sulten, så får han spise hjemme, for at dere ikke skal komme sammen til dom! – Det andre vil jeg gi forskrifter om når jeg kommer. Paulus’ første brev til korinterne 11:1-34

På samme måte som det finnes falske profeter, finne det også falske profetinner

¹⁸ Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber: ¹⁹ Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. ²⁰ Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. ²¹ Jeg ga henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. ²² Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som begår ekteskapsbrudd med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. ²³ Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. ²⁴ Men dere andre i Tyatira, alle de som ikke har denne læren og ikke kjenner Satans dybder, som de sier – til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. ²⁵ Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. ²⁶ Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. ²⁷ Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. ²⁸ Og jeg vil gi ham morgenstjernen. ²⁹ Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
Johannes’ åpenbaring 2:18-29

¹⁰ En gang kom jeg inn til Sjemaja, sønn av Delaja, Mehetabels sønn. Han holdt seg inne i huset sitt. Da sa han: La oss nå gå sammen inn i Guds hus, i det indre av templet, og la oss stenge dørene! For de kommer og vil drepe deg. Ja, de kommer og vil drepe deg i natt. ¹¹ Men jeg svarte: Skulle en mann som jeg flykte? Og hvordan skulle en mann som jeg kunne gå inn i templet og enda bli i live? Jeg går ikke inn der. ¹² For jeg skjønte helt klart at det ikke var Gud som hadde sendt ham, men at han uttalte denne spådommen over meg fordi Tobias og Sanballat hadde leid ham til det. ¹³ Han var leid for at jeg skulle bli redd og gjøre som han sa. Dermed ville jeg ha syndet, og så kunne de få satt ut et ondt rykte om meg, og håne meg. ¹⁴ Min Gud, kom i hu Tobias for det han har gjort, og likeså Sanballat! Og dessuten profetinnen Noadja og de andre profetene som prøvde å skremme meg! ¹⁵ Muren ble ferdig på femtito dager – den tjuefemte dagen i måneden elul. ¹⁶ Da alle fiendene våre hørte dette, og alle folkene rundt om oss så det, da sank de meget i sine egne øyne. Og de forsto at det var med vår Guds hjelp dette verket var blitt fullført.
Nehemja 6:10-16