8 De ugudeliges offer er vemmelig for Herren, men de oppriktiges bønn er til behag for ham. 9 Den ugudeliges vei er motbydelig for Herren, men han elsker den som jager etter rettferdighet.
Salomos ordspråk 15:8-9
Den lates vei er som en tornehekk, men de oppriktige har en ryddet vei.
Salomos ordspråk 15:19
De oppriktiges kongevei er å holde seg fra det onde. Den som akter på sin vei, bevarer sitt liv.
Salomos ordspråk 16:17
21 Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne! 22 Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals. 23 Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe. 24 Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt. 25 Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige. 26 For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget. 27 Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den. 28 Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå! 29 Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg! 30 Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt! 31 Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier! 32 For en falsk mann er avskyelig for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn. 33 Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han. 34 Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde. 35 De vise arver ære, men dårene får bare skam.
Salomos ordspråk 3:21-35
Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro.
Paulus’ første brev til Timoteus 1:5
Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en gru for dem som gjør urett.
Salomos ordspråk 21:15
1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. 3 Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting. 4 Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. 5 Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. 7 Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. 9 For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. 13 Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Paulus’ første brev til korinterne 13:1-13
17 Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i oppriktighet. Av et oppriktig hjerte har jeg villig gitt deg alt dette. Og med glede har jeg nå sett hvordan ditt folk som står her, villig har gitt deg sine gaver. 18 Herre, du Abrahams, Isaks og Israels, våre fedres Gud! La dette alltid være ditt folks hjertelag og tanker, og vend deres hjerte til deg!
Første Krønikebok 29:17-18
1 Det er i grunnen overflødig at jeg skriver til dere om hjelpen til de hellige. 2 For jeg kjenner til at dere er villige. Jeg roser dere for dette hos makedonierne, og sier: Akaia har vært rede helt fra i fjor! Og den iveren dere har vist, har tilskyndet så mange. 3 Likevel sender jeg disse brødrene, for at ikke de lovord vi har gitt dere, på dette punktet skal vise seg å være tomme ord, slik at dere kan være forberedt, som jeg har sagt. 4 I så fall ville vi – for ikke å snakke om dere selv – få skam av vår tillit til dere, om det kommer makedoniere sammen med meg og finner dere uforberedt. 5 Derfor fant jeg det nødvendig å oppfordre brødrene til å reise i forveien til dere, og på forhånd få i stand den rike gaven dere før har gitt løfte om, så den skal ligge ferdig som en velsignelse og ikke som en gniergave. 6 Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. 7 Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. 8 Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning. 9 Som skrevet er: Han strødde ut, han ga til de fattige. Hans rettferdighet blir til evig tid. 10 Og han som gir såmannen såkorn og brød å ete, han skal også gi dere såkorn og la det mangedoble seg, og gi vekst til fruktene av deres rettferdighet. 11 Og så skal dere bli rike på alle ting, til oppriktig godhet, som ved oss virker takksigelse til Gud. 12 For den hjelp som dere gir ved denne tjenesten, skal ikke bare fylle mangelen hos de hellige, men også skape overflod ved manges takksigelser til Gud. 13 Denne givertjenesten er en prøve på ektheten hos dere, og de vil prise Gud for deres lydighet til å bekjenne Kristi evangelium, og for den oppriktige godhet dere viser i samfunnet med dem og med alle. 14 De vil be for dere og lengte etter dere på grunn av den rike nåde fra Gud som er over dere. 15 Gud være takk for sin usigelige gave!
Paulus’ andre brev til korinterne 9:1-15
1 Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde. 2 For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag! 3 Vi vil ikke i noe gi mennesker grunn til anstøt, for at ikke tjenesten skal kunne lastes. 4 I alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, 5 under slag, i fengsler, under opptøyer, i hardt arbeid, under nattevåk, i sult, 6 i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet, 7 ved sannhets ord, ved Guds kraft, med rettferds våpen på høyre og venstre side, 8 i ære og vanære, med dårlig rykte og godt rykte. Som forførere og likevel sannferdige. 9 Som ukjente og likevel velkjente. Som døende – og se, vi lever! Som straffet, men ikke slått i hjel. 10 Som sørgende, men alltid glade. Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt. 11 Vi har talt åpent ut til dere, korintere! Vårt hjerte har utvidet seg! 12 Dere har ikke trangt rom hos oss, men i deres eget hjerte, der er det trangt. 13 Men gi oss like for like! Jeg taler som til barn: Også dere må utvide hjertene! 14 Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke? 15 Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? 16 Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 17 Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere. 18 Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.
Paulus’ andre brev til korinterne 6:1-18
1 Brødre, nå vil vi fortelle dere om den nåde Gud har gitt menighetene i Makedonia. 2 De har vært hardt prøvd i trengsler, men likevel er det av deres overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet. 3 For de ga etter evne, det kan jeg bevitne, ja, over evne, av egen drift. 4 De ba oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige. 5 Og de ga ikke bare slik vi hadde håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje. 6 Så ba vi Titus om å fullføre den gaven som han før hadde begynt å samle inn hos dere. 7 Dere har jo overflod på alt – på tro, på ord, på kunnskap, på iver, og på kjærlighet mellom dere og oss. Så bli nå rike også i dette kjærlighetsverket! 8 Jeg sier ikke dette som et påbud. Men ved å nevne de andres iver, vil jeg prøve kjærligheten hos dere, om den er ekte. 9 For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike. 10 Jeg sier meningen min om dette, for det er til gagn for dere – dere som alt i fjor begynte, ikke bare å virke, men også å ville! 11 Fullfør nå også gjerningen! La fullførelsen svare til viljens gode forsett, alt etter hva dere rår over. 12 For dersom villigheten er til stede, da er den til behag etter det den har, og ikke etter det den ikke har! 13 For det er ikke meningen at andre skal ha det rommelig og dere ha det trangt. Nei, det bør være likhet. 14 Nå for tiden bør deres overflod komme dem til hjelp som lider nød, for at de av sin overflod kan hjelpe dere, når dere er i nød. Slik blir det likhet. 15 Som det står skrevet: Den som samlet meget, fikk ikke overflod. Og den som samlet lite, led ingen mangel. 16 Men Gud være takk, som har vakt den samme iveren for dere i Titus’ hjerte. 17 Han tok gjerne imot oppfordringen min, og ble så ivrig at det er etter eget ønske han reiser til dere. 18 Sammen med ham sender vi den bror som har fått ros i alle menighetene for sin tjeneste for evangeliet. 19 Ikke bare det, men han er også valgt av menighetene til å reise sammen med oss med denne gaven som vi har fått i stand ved vår tjeneste, til Herrens ære og til å vise vår gode vilje. 20 Ved dette unngår vi at noen skal kunne beskylde oss for noe i forbindelse med denne rike gaven, som vi er tjenere for. 21 For vi legger vinn på det som er riktig, ikke bare for Herren, men også for mennesker. 22 Sammen med dem sender vi enda en av våre brødre. Hans tjenstvillighet har vi ofte og på mange måter sett bevis på. Han er nå enda mer ivrig på grunn av den store tilliten han har til dere. 23 Når det gjelder Titus, så er han min medtjener og medarbeider hos dere. Og når det gjelder våre andre brødre, så er de menighetens utsendinger og Kristi ære. 24 La dem nå for menighetenes øyne få se et bevis på deres kjærlighet og på den ros vi har gitt dere.
Paulus’ andre brev til korinterne 8:1-24
1 Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre, i Herren! For dette er rett. 2 Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – 3 for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet. 4 Og dere fedre: Vekk ikke sinne hos deres barn, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning. 5 Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv. 6 Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet. 7 Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker. 8 For dere vet at det gode som enhver gjør, det skal han få igjen av Herren, enten han er trell eller fri. 9 Og dere herrer: Gjør likedan mot dem, så dere lar være å bruke trusler. Dere vet jo at både de og dere selv har den samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk. 10 For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft!
Paulus’ brev til efeserne 6:1-10
22 Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer i alle ting, ikke med øyentjeneste for å gjøre mennesker til lags, men av et oppriktig hjerte, i ærefrykt for Herren. 23 Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. 24 For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren. Tjen Herren Kristus! 25 For den som gjør urett, skal få igjen for den uretten han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk.
Paulus’ brev til kolosserne 3:22-25
1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus, 2 – til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre! 3 Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i bønnene mine, natt og dag. 4 Når jeg minnes tårene dine, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. 5 For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg. 6 Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse. 7 For Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. 8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft! 9 Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han ga oss i Kristus Jesus fra evighet av. 10 Nå er denne nåden blitt åpenbart ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet, 11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger. 12 Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare det som er betrodd meg, til dagen kommer. 13 Ha som forbilde de sunne ordene du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 14 Ta vare på den edle skatten som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss! 15 Du vet dette at alle de i Asia har vendt seg fra meg, blant dem Fygelus og Hermogenes. 16 Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus’ hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over lenkene mine. 17 Da han kom til Roma, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg. 18 Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.
Paulus’ andre brev til Timoteus 1:1-18
1 Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, 2 utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål! 3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, 4 til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – 5 dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. 6 Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. 7 Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. 8 Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, 9 når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. 10 Om denne frelsen var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, 11 idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. 12 Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i. 13 Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. 14 Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. 15 Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. 16 For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. 17 Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. 20 Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. 21 Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste ham opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. 22 Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! 23 For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. 25 Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet.
Peters første brev 1:1-25
1 Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. 2 Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. 3 Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale. 5 Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen. 6 Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. 7 De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere? 8 Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i, 9 vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma, 11 både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk! 12 Alle ble forferdet og var i villrede, og den ene sa til den andre: Hva kan vel dette være? 13 Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin! 14 Da sto Peter fram sammen med de elleve. Han hevet røsten og talte til dem: Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord! 15 For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen! 16 Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: 17 Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. 18 Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. 19 Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. 20 Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. 21 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 22 Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet. 23 Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender. 24 Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. 25 For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. 26 Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. 27 For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. 28 Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn. 29 Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og graven hans er her hos oss den dag i dag. 30 Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, 31 så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. 32 Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det. 33 Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører. 34 For David for ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, 35 til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! 36 Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet. 37 Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? 38 Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. 39 For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. 40 Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! 41 De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. 42 De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. 43 Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. 46 Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. 47 De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.
Apostlenes gjerninger 2:1-47
1 En sjiggajon* av David. Han sang den for Herren på grunn av benjaminitten Kusjs ord. 2 Herre, min Gud! Til deg setter jeg min lit. Frels meg fra alle mine forfølgere og fri meg, 3 så ikke fienden river min sjel i stykker som en løve, sliter meg i stykker uten at noen redder meg. 4 Herre min Gud! Dersom jeg har handlet slik, dersom det er urett i mine hender, 5 dersom jeg har gjengjeldt med ondt den som holdt fred med meg, eller plyndret den som uten grunn var min motstander, 6 så la fienden forfølge min sjel og innhente meg, la ham tråkke mitt liv til jorden og legge min ære i støvet. Sela. 7 Stå opp, Herre, i din vrede! Reis deg mot mine fiender som raser imot meg! Våkn opp og hjelp meg! Du har jo påbudt dom. 8 La skaren av folkeslag omgi deg, og vend tilbake over den til det høye. 9 Herren holder dom over folkene. Døm meg, Herre, etter min rettferdighet og etter min uskyld, som er hos meg. 10 Å, la de ugudeliges ondskap få en ende, og la den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer – en rettferdig Gud. 11 Mitt skjold er hos Gud, som frelser de oppriktige av hjertet. 12 Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som er vred hver dag. 13 Dersom han ikke omvender seg, da kvesser han* sitt sverd, da spenner han sin bue og sikter den inn. 14 Han gjør selv i stand det drepende våpenet, sine piler gjør han brennende. 15 Se, han er i ferd med å føde misgjerning. Han er svanger med ulykke og føder løgn. 16 En grav har han gravd og hulet den ut, men han faller i den graven han har gjort. 17 Den ulykken han har planlagt, faller tilbake på hans eget hode. Over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne. 18 Jeg vil prise Herren etter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, Den Høyestes navn.
Salmenes bok 7:1-18
5 De rettferdige tenker bare på det som rett er, de ugudelige legger svikefulle planer. 6 Den ugudeliges ord er et bakhold til blodsutgytelse, men de oppriktiges munn frelser dem. 7 De ugudelige kastes over ende, og så er de ikke mer. Men de rettferdiges hus står fast. 8 En mann får ros for sin forstand, men den som har et forvillet hjerte, blir til forakt. 9 Bedre er en småkårsmann som arbeider for seg selv, enn en som vil være storkar, men ikke har brød. 10 Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hardt.
Salomos ordspråk 12:5-10
17 En barmhjertig mann gjør vel mot sin egen sjel, men en hardhjertet mann ødelegger seg selv. 18 Den ugudelige vinner en lønn som svikter, men den som sår rettferd, får en lønn som varer. 19 Slik er rettferdighet til liv, men den som jager etter ondt, volder sin egen død. 20 Avskyelig for Herren er de som har et falskt hjerte, men de som vandrer oppriktig, er til velbehag for ham. 21 Sannelig, den onde blir ikke ustraffet, men de rettferdiges ætt slipper unna.
Salomos ordspråk 11:17-21
Han gjemmer frelse for de oppriktige, et skjold for dem som lever ustraffelig.
Salomos ordspråk 2:7
1 Falsk vekt er avskyelig for Herren, men fullvektige lodd er til behag for ham. 2 Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom. 3 De oppriktiges rettsinn leder dem, men bedragernes svik ødelegger dem. 4 Gods hjelper ikke på vredens dag, men rettferdighet frir fra døden. 5 Den ustraffeliges rettferdighet gjør hans vei jevn, men den ugudelige faller ved sin ugudelighet. 6 De oppriktiges rettferdighet frelser dem, men de troløse fanges av sitt eget begjær. 7 Når et ugudelig menneske dør, blir hans håp til intet. Det forgår, det de onde lengter etter. 8 Den rettferdige befries av trengsel, og den ugudelige kommer i hans sted. 9 Med munnen ødelegger den gudløse sin neste, men ved sin kunnskap blir de rettferdige befridd. 10 Når det går de rettferdige godt, jubler byen, og når de ugudelige omkommer, lyder fryderop. 11 Ved de oppriktiges velsignelse blir en by opphøyet, men de ugudeliges munn bryter den ned.
Salomos ordspråk 11:1-11
1 Kvinnevisdom bygger sitt hus, men dårskap river det ned med sine hender. 2 Den som vandrer i oppriktighet, frykter Herren. Men den som går krokveier, forakter ham. 3 I dårens munn er et ris for hans hovmod, men de vises lepper er deres vern. 4 Der hvor det ingen okser er, der er krybben tom. Men rikelig vinning kommer ved oksens kraft. 5 Trofast vitne lyver ikke, men den som taler løgn, er et falskt vitne. 6 Spotteren søker visdom, men finner den ikke. Men for den forstandige er kunnskap lett å vinne. 7 Hold deg borte fra en dåraktig mann, for du vil ikke finne kunnskaps ord på hans lepper. 8 Den klokes visdom er at han kjenner sin vei, men det er dårers dårskap at de bedrar seg selv. 9 Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blant de oppriktige råder Guds velbehag. 10 Hjertet kjenner sin egen bitre smerte, og i dets glede blander ingen fremmed seg inn. 11 De ugudeliges hus skal ødelegges, men de oppriktiges telt skal blomstre. 12 Det er en vei som synes rett for en mann, men enden på det er dødens veier.
Salomos ordspråk 14:1-12
1 Gi du ville flerre himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, som når ilden setter tørre kvister i brann og får vannet til å koke – for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene skalv for ditt åsyn, 2 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn! 3 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øye sett noen annen gud enn deg gjøre slikt for dem som venter på ham. 4 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, de som minnes deg på dine veier. Se, du ble vred, for vi syndet. Slik var det fra gammel tid, og kan vi da bli frelst? 5 Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort. 6 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner seg opp til å holde fast ved deg. For du har skjult ditt åsyn for oss og overlatt oss til å tæres bort i våre misgjerningers vold. 7 Men nå, Herre! Du er vår far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen. 8 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke i hu misgjerninger til evig tid! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk! 9 Dine hellige byer er blitt en ørken. Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark. 10 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet deg, er blitt oppbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner. 11 Vil du tross dette holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?
Jesaja 64:1-11
29 En ugudelig mann viser et frekt ansikt, men den oppriktige gjør sin vei sikker. 30 Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren. 31 Hesten blir gjort ferdig til stridens dag, men seieren hører Herren til.
Salomos ordspråk 21:29-31
Den som fører de oppriktige vill på en ond vei, skal falle i sin egen grav. Men de ustraffelige skal arve det som er godt.
Salomos ordspråk 28:10
1 Til sangmesteren. Av Herrens tjener, av David. 2 Synden taler til den ugudelige i hans hjertes innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham. 3 For en smigrer ham i hans øyne ved å finne hans synd, ved å hate ham. 4 Hans munns ord er urett og svik, han har sluttet å gå klokt fram, å gjøre godt. 5 På sitt leie tenker han ut urett, han stiller seg på en vei som ikke er god. Han hater ikke det onde. 6 Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. 7 Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre! 8 Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. 9 De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. 10 For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys. 11 La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner deg, og din rettferdighet for de oppriktige av hjertet. 12 La ikke de stoltes fot få trå meg ned, og la ikke de ugudeliges hånd jage meg bort! 13 Der faller de som gjør urett! De blir støtt ned og kan ikke reise seg.
Salmenes bok 36:1-13
Herren regjerer! Jorden skal fryde seg, mange øyer skal glede seg. 2 Skyer og mørke omgir ham. Rettferd og rett er hans trones grunnvoll. 3 Ild går foran ham, og den fortærer hans fiender rundt omkring. 4 Hans lyn opplyser jorderike. Jorden ser det og bever. 5 Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for ham som er all jordens Herre. 6 Himlene forkynner hans rettferdighet, alle folkene ser hans herlighet. 7 Til skamme blir alle de som dyrker utskårne bilder, som roser seg av avguder. Fall ned for ham, alle guder! 8 Sion hører det og gleder seg. Judas døtre fryder seg over dine dommer, Herre! 9 For du, Herre, er Den Høyeste over all jorden. Du er høyt opphøyet over alle guder. 10 Dere som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler, han frir dem ut av de ugudeliges hånd. 11 Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de oppriktige av hjertet. 12 Gled dere i Herren, dere rettferdige, og pris minnet om hans hellighet.
Salmenes bok 97:1-12
Den som er falsk i hjertet, finner ikke noe som er godt. Og den som er vrang i sin tale, faller i ulykke.
Salomos ordspråk 17:20
Avskyelig for Herren er de som har et falskt hjerte, men de som vandrer oppriktig, er til velbehag for ham.
Salomos ordspråk 11:20
1 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står for evig. 2 Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren hegner om sitt folk fra nå av og til evig tid. 3 For gudløshets kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arveland, for at ikke de rettferdige skal rekke ut sine hender etter urett. 4 Herre, gjør godt mot de gode, mot dem som er oppriktige i hjertet. 5 Men de som bøyer av til krokveier, skal Herren sende fra seg sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!
Salmenes bok 125:1-5