Jødeforfølgelse
4 Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. 5 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller. 6 For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, 7 da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josjafats dal*. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.
Joel 3:4-7
12 For så sier Herren, hærskarenes Gud: For sin æres skyld har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret dere. For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten. 13 For se, jeg løfter min hånd mot dem. De skal bli til et rov for dem som nå treller for dem. Og dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. 14 Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren. 15 Og mange hedningefolk skal gi seg til Herren på den dagen og bli mitt folk. Jeg vil bo hos deg, og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg. 16 Herren skal ta Juda til eie som sin arvedel på den hellige jordgrunnen. Han skal enda en gang utvelge Jerusalem. 17 Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.
Sakarja 2:12-17
1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. 2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? – hvordan han står fram for Gud og anklager Israel: 3 Herre, dine profeter drepte de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter livet. 4 Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba’al. 5 På samme vis er det også i den tiden som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse. 6 Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. 7 Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet, 8 som det står skrevet: Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag. 9 Og David sier: La deres bord bli til en snare og en felle, til et anstøt og til gjengjeldelse for dem! 10 La deres øyne formørkes så de ikke kan se, og bøy alltid deres rygg. 11 Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. 12 Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet! 13 Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste – 14 kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. 15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde? 16 Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også. 17 Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, 18 så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. 20 Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! 21 For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg. 22 Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. 23 Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. 24 Du ble avhogd av det oljetreet som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor mye mer skal da de naturlige greinene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! 25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet* – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. 26 Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. 27 Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. 28 Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 30 Dere var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. 32 For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle. 33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. 34 For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? 35 Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? 36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.
Paulus’ brev til romerne 11:1-36
1 Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? 2 Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem. 3 Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? 4 Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. 5 Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? – Jeg taler på menneskelig vis. 6 Langt derifra! Hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? 7 Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? 8 Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det – slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dommen som rammer slike! 9 Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, 10 som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. 11 Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. 12 Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. 13 Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. 14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. 15 Raske er deres føtter til å utøse blod. 16 Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. 17 Freds vei kjenner de ikke. 18 Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. 19 Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. 21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, 22 det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, 23 alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. 25 Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. 26 Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. 27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. 28 For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. 29 Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, 30 så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. 31 Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.
Paulus’ brev til romerne 3:1-31
1 Du hevnens Gud! Herre, du hevnens Gud, åpenbar deg i herlighet! 2 Reis deg, du jordens dommer! La gjengjeldelse komme over de stolte! 3 Hvor lenge skal de onde, Herre, hvor lenge skal de onde fryde seg? 4 De spruter ut en strøm av ord, de fører frekk tale. Alle de som gjør urett, taler store ord. 5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de. 6 Enken og den fremmede slår de i hjel, farløse myrder de. 7 Og de sier: Herren ser det ikke, Jakobs Gud gir ikke akt. 8 Forstå da, dere uforstandige blant folket! Og dere dårer, når skal dere bli vise? 9 Han som plantet øret, skulle han ikke høre? Han som skapte øyet, skulle han ikke se? 10 Han som refser hedningene, skulle han ikke straffe – han som gir menneskene forstand? 11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de bare er tomhet. 12 Salig er den mannen som du tukter, Herre, den du gir lærdom av din lov, 13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige. 14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv. 15 For dommen skal vendes til rettferdighet, og alle de oppriktige av hjertet skal gi den medhold. 16 Hvem reiser seg for meg mot de onde? Hvem stiller seg fram for meg mot dem som gjør urett? 17 Dersom ikke Herren var min hjelp, ville min sjel snart bo i stillhetens land. 18 Om jeg måtte si: Min fot vakler! – da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! 19 Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da fryder din trøst min sjel. 20 Har vel fordervelsens domstol noe samfunn med deg, der hvor de skaper urett under skinn av rett? 21 Skarevis slår de seg sammen mot den rettferdige sjel. Ved deres dom blir det utgytt uskyldig blod. 22 Da blir Herren meg en borg, min Gud er min tilfluktsklippe. 23 Han lar deres urett komme tilbake over dem selv, han utrydder dem for deres ondskaps skyld. Ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
Salmenes bok 94:1-23
1 En sang. En salme av Asaf. 2 Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke i ro, Gud! 3 For se, dine fiender larmer. De som hater deg, løfter hodet. 4 Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. 5 De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn! 6 For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt – 7 Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagrittene, 8 Gebal og Ammon og Amalek, Filisterland og de som bor i Tyrus. 9 Også Assur slutter seg til dem, de er blitt en arm for Lots barn. Sela. 10 Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kisjon! 11 Ved En-Dor ble de ødelagt, de ble til møkk på marken. 12 La det gå dem – deres fremste menn – som Oreb og som Se’eb! La det gå alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, 13 disse som sier: Vi vil ta Guds boliger til eie for oss selv! 14 Min Gud, gjør dem som en støvvirvel, som agner for vinden! 15 Som ilden brenner opp en skog og flammene setter fjell i brann, 16 slik må du jage dem med ditt uvær og skremme dem med din storm. 17 La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn. 18 La dem bli til skamme og bli forferdet til evig tid, la dem bli vanæret og gå til grunne! 19 La dem kjenne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over all jorden!
Salmenes bok 83:1-19
Esters bok (10 kapitler):
Jødeforfølgelse og forsøk på jødeutryddelse
1 I Ahasverus’ dager – det var den Ahasverus* som regjerte fra India like til Etiopia over ett hundre og tjuesju landskaper – 2 i de dager da kong Ahasverus satt på sin kongetrone i borgen Susan*, 3 da hendte det i hans regjerings tredje år at han holdt et gjestebud for alle sine stormenn og tjenestemenn. Persias og Medias hærførere og hans fornemste menn og stormenn fra alle landskapene var samlet hos ham, 4 og han viste dem all sin kongelige herlighet og rikdom og sin storhets glans og prakt i hele ett hundre og åtti dager. 5 Da disse dagene var til ende, gjorde kongen et gjestebud i sju dager for hele folket som fantes i borgen Susan, fra de minste til de største. Det ble holdt i forgården til hagen ved kongens slott. 6 Tepper av hvitt lin, bomullstøy og blått purpur var festet med snorer av hvitt lin og rødt purpur i sølvringer og til marmorsøyler. Benker av gull og sølv sto på et gulv av alabast og hvitt marmor og perlemor og kostelige steiner. 7 Det de fikk å drikke, ble skjenket i gullbegre, og alle begrene var ulike. Kongelig vin var det i mengde, som det høver seg hos en konge. 8 Det gjaldt den regelen at ingen skulle nødes til å drikke. Kongen hadde befalt alle sine hushovmestere å la enhver få det han selv ønsket.
Esters bok 1:1-8
1 En tid etter opphøyet kong Ahasverus agagitten* Haman, Hammedatas sønn. Han ga ham rang og sete over alle de stormenn som var hos ham. 2 Og alle kongens tjenere som var i kongens port, falt på kne og kastet seg ned for ham. For kongen hadde gitt ordre til det. Men Mordekai falt ikke på kne og kastet seg ikke ned for ham. 3 Da sa kongens tjenere som var i kongens port, til Mordekai: Hvorfor trosser du kongens bud? 4 Dag etter dag talte de slik til ham, men han hørte ikke på dem. Da meldte de det til Haman for å se om den grunnen Mordekai ga, ville bli tatt for god. For han hadde sagt til dem at han var jøde. 5 Da Haman så at Mordekai ikke falt på kne eller kastet seg ned for ham, ble han full av harme. 6 Men han syntes det var altfor lite å legge hånd bare på Mordekai. Han hadde fått vite hvilket folk Mordekai tilhørte. Derfor søkte han å få utryddet alle de jøder som fantes i hele Ahasverus’ rike, fordi det var Mordekais folk. 7 I den første måneden, det er i måneden nisan, i kong Ahasverus’ tolvte år ble det kastet pur, det vil si lodd, i Hamans nærvær om hver enkelt dag og hver enkelt måned like til den tolvte måned, det er måneden adar. 8 Og Haman sa til kong Ahasverus: Her er et folk som bor spredt for seg selv blant alle andre folk i alle ditt rikes landskaper. Deres lover er forskjellige fra alle andre folks. De holder seg ikke etter kongens lover, og det høver ikke for kongen å tåle dem. 9 Dersom det synes kongen godt, så la det bli gitt skriftlig ordre om å utrydde dem. Da kan jeg veie opp ti tusen talenter sølv som embetsmennene kan legge i kongens skattkammer. 10 Da trakk kongen signetringen av hånden sin og ga den til agagitten Haman, Hammedatas sønn, jødenes fiende. 11 Og han sa til ham: Sølvet skal være ditt! Og med folket kan du gjøre som du finner for godt. 12 Kongens skrivere ble da kalt sammen på den trettende dagen i den første måneden, og det ble gitt en skriftlig ordre nøyaktig slik som Haman bød, både til kongens satraper og til landshøvdingene for hvert landskap og til høvdingene over hvert folk – til hvert landskap med dets skrifttegn og til hvert folk på dets språk. I kong Ahasverus’ navn ble skrivelsen utferdiget, og den ble forseglet med kongens signetring. 13 Så ble det sendt ilbud med skrivelser til alle kongens landskaper om at alle jødene skulle ødelegges, drepes og utryddes, både unge og gamle, små barn og kvinner, alle på én dag, på den trettende dagen i den tolvte måneden, det er måneden adar, og at deres gods skulle plyndres. 14 For at befalingen skulle bli kjent i hvert landskap, ble en avskrift av skrivelsen kunngjort for alle folkene, så de kunne holde seg ferdige til den dagen. 15 Ilbudene dro av sted i hast etter kongens ordre, så snart befalingen var utferdiget på borgen Susan. Så satte kongen og Haman seg til å drikke. Men byen Susan var forferdet.
Esters bok 3:1-15
1 Da Mordekai fikk vite alt som hadde hendt, flerret han klærne sine og kledde seg i sekk og aske. Så gikk han ut i byen med høye klagerop. 2 Og han kom så langt som til plassen foran kongens port. For ingen som var kledd i sekk, hadde lov til å gå inn gjennom kongens port. 3 Og i hvert eneste landskap, overalt hvor kongens ord og befaling nådde fram, ble det stor sorg blant jødene, og faste og gråt og jammer. Ja, mange redet seg et leie av sekk og aske. 4 Esters unge piker og hoffmennene hennes kom og fortalte henne det. Da ble dronningen forferdet. Hun sendte klær til Mordekai, som han skulle ta på istedenfor de sekkeklærne han gikk i. Men han tok ikke imot dem. 5 Ester kalte da til seg Hatak, en av kongens hoffmenn, som han hadde satt til å tjene henne. Og hun bød ham å gå til Mordekai for å få vite hva som var på ferde, og hvorfor han bar seg slik at. 6 Hatak gikk ut til Mordekai på byens torg foran kongens port. 7 Og Mordekai fortalte ham alt det som hadde hendt ham. Han oppga for ham nøyaktig hvor meget sølv Haman hadde lovt å betale til kongens skattkammer for å få utryddet jødene. 8 Han ga ham også en avskrift av den skriftlige ordren som var blitt gitt i Susan om å ødelegge dem. Den skulle han vise Ester og melde henne alt og pålegge henne å gå inn til kongen og be og bønnfalle ham om nåde for folket sitt. 9 Hatak kom og fortalte Ester hva Mordekai hadde sagt. 10 Da bød Ester Hatak å gå til Mordekai og si: 11 Alle kongens tjenere og folket i kongens landskaper vet at hvis noen, mann eller kvinne, går inn til kongen i den indre gården uten å være kalt, gjelder det for hver og en samme lov: han skal late livet, hvis da ikke kongen rekker ut gullstaven sin mot ham. Da får han leve. Men jeg er nå i tretti dager ikke blitt kalt til å gå inn til kongen. 12 Da Mordekai fikk høre hva Ester hadde sagt, 13 sa han at de skulle gi Ester dette svaret: Du må ikke tenke at du alene av alle jøder skal slippe unna, fordi du er i kongens hus. 14 For om du tier stille i denne tid, så vil det nok komme befrielse og redning for jødene fra et annet sted, men du og din fars hus skal omkomme. Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten? 15 Da sa Ester at de skulle gi Mordekai dette svaret: 16 Gå av sted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så dere verken eter eller drikker noe i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte. Og så vil jeg gå inn til kongen, enda det ikke stemmer med loven. Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme. 17 Mordekai gikk bort og gjorde alt det som Ester hadde pålagt ham.
Esters bok 4:1-17
1 Så kom da kongen og Haman til gjestebudet hos dronning Ester. 2 Mens de satt og drakk vin, sa kongen også denne andre dagen til Ester: Hva er din bønn, dronning Ester? Du skal få det du ber om! Og hva ditt ønske enn er, så skal det bli oppfylt, om det så var halvdelen av riket! 3 Da svarte dronning Ester: Har jeg funnet nåde for dine øyne, konge, og synes det kongen godt, så la meg få beholde livet, det er min bønn, og la folket mitt få beholde livet, det er mitt ønske! 4 For vi er solgt, både jeg og folket mitt, til å ødelegges, drepes og utryddes. Var det enda bare til å være treller og trellkvinner vi var solgt, da hadde jeg tidd stille, for den ulykken ville ikke være stor nok til å bry kongen med. 5 Da sa kong Ahasverus til dronning Ester: Hvem er han, og hvor er han som har dristet seg til å gjøre slikt? 6 Ester svarte: En motstander og fiende! Denne onde Haman der! – Da ble Haman forferdet for kongens og dronningens øyne. 7 Kongen reiste seg i harme, forlot gjestebudet og gikk ut i slottshagen. Men Haman ble tilbake for å be dronning Ester om sitt liv. For han skjønte at kongen hadde besluttet at det skulle gå ham ille. 8 Da så kongen kom tilbake fra slottshagen til huset hvor gjestebudet var blitt holdt, lå Haman bøyd over den benken som Ester satt på. Da sa kongen: Tør han til og med øve vold mot dronningen her i mitt eget hus? – Ikke før var dette ordet gått ut av kongens munn, før de dekket til Hamans ansikt. 9 Harbona, en av hoffmennene hos kongen, sa: Se, ved Hamans hus står det allerede en galge, femti alen høy. Han har selv latt den gjøre i stand for Mordekai, han som med sine ord en gang var til så stort gagn for kongen. Da sa kongen: Heng ham i den! 10 Så hengte de Haman i den galgen han hadde gjort i stand for Mordekai. Og kongens vrede la seg.
Esters bok 7:1-10
1 Samme dag ga kong Ahasverus dronning Ester det huset som hadde tilhørt Haman, jødenes fiende. Og Mordekai fikk komme inn for kongen, for Ester hadde fortalt hva han var for henne. 2 Kongen trakk av signetringen sin, som han hadde tatt fra Haman, og ga den til Mordekai. Og Ester satte Mordekai over Hamans hus. 3 Ester vendte seg igjen til kongen, kastet seg ned for hans føtter og gråt og bønnfalt ham om å avverge agagitten Hamans ondskap og den planen han hadde lagt mot jødene. 4 Kongen rakte ut gullstaven mot Ester. Da reiste Ester seg opp og trådte fram for kongen. 5 Og hun sa: Synes det kongen godt, og har jeg funnet nåde for hans øyne, og synes det kongen å være rett, og er jeg ham til behag, så la det bli skrevet en ordre om å tilbakekalle de brevene som agagitten Haman, Hammedatas sønn, pønsket ut og skrev for å få utryddet jødene i alle kongens landskaper. 6 Hvordan skulle jeg kunne se på den ulykken som vil ramme folket mitt? Hvordan skulle jeg kunne se på at ætten min går til grunne? 7 Da sa kong Ahasverus til dronning Ester og til jøden Mordekai: Jeg har jo gitt Ester Hamans hus, og han selv er blitt hengt i galgen, fordi han ville legge hånd på jødene. 8 Så skriv nå dere brev om jødene i kongens navn, slik som dere finner for godt, og forsegl det med kongens signetring! For en skrivelse som er utferdiget i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke tilbakekalles. 9 Så ble da straks kongens skrivere kalt sammen på den tjuetredje dagen i den tredje måneden, det er måneden sivan, og det ble skrevet nøyaktig som Mordekai bød, til jødene og til satrapene og landshøvdingene og fyrster i landene fra India like til Etiopia, ett hundre og tjuesju landskaper. Til hvert landskap ble det skrevet med dets skrifttegn og til hvert folk på dets språk, også til jødene med deres skrifttegn og på deres språk. 10 Han skrev i kong Ahasverus’ navn og forseglet med kongens signetring. Så sendte han brevene av sted med ilbud som red på travere fra kongens egne staller. 11 I brevene sto det at kongen ga jødene i hver by lov til å slå seg sammen og verge sitt liv. Og i hvert folk og landskap fikk de lov til å ødelegge, drepe og utrydde alle væpnede skarer som angrep dem, endog små barn og kvinner, og plyndre deres gods, 12 alt på én og samme dag i alle kong Ahasverus’ landskaper, den trettende dagen i den tolvte måneden, det er måneden adar. 13 For at befalingen skulle bli kjent i hvert landskap, ble en avskrift av brevet kunngjort for alle jødene, så jødene kunne holde seg rede til den dagen og hevne seg på fiendene sine. 14 På kongens befaling dro ilbudene, som red på kongelige travere, av sted i største hast så snart befalingen var utstedt i borgen Susan. 15 Mordekai gikk ut fra kongen i kongelig kledning av blått purpur og hvitt lin og med stor gullkrone og en kappe av hvitt lin og rødt purpur. Og byen Susan jublet høyt og gledet seg. 16 Hos jødene var det nå lys og glede og fryd og ære. 17 I hvert eneste landskap og i hver eneste by, overalt hvor kongens ord og befaling nådde fram, ble det glede og fryd blant jødene med gjestebud og høytid. Og mange av folkene i landet ga seg ut for å være jøder, for frykt for jødene var falt på dem.
Esters bok 8:1-17
1 På den trettende dagen i den tolvte måneden, det er i måneden adar, skulle kongens ord og bud settes i verk. På den dagen hadde jødenes fiender håpet å få dem i sin makt, men nå hadde det vendt seg slik at jødene fikk makt over sine fiender. 2 Den dagen slo jødene seg sammen i sine byer i alle kong Ahasverus’ landskaper for å legge hånd på dem som ville gjøre dem ondt. Ingen kunne stå seg mot dem, for frykt for dem var falt på alle folkene. 3 Alle landskapenes stormenn og satrapene og landshøvdingene og kongens embetsmenn hjalp jødene. For frykt for Mordekai var falt på dem. 4 For Mordekai var nå en stor mann i kongens hus. Hans ry gikk vidt om i alle landskapene, for han, Mordekai, ble mektigere og mektigere. 5 Så slo da jødene alle sine fiender med sverd og død og undergang, og de gjorde som de ville mot dem som hatet dem. 6 I borgen Susan drepte og ødela jødene fem hundre mann. 7 Også Parsjandata og Dalfon og Aspata 8 og Porata og Adalja og Aridata 9 og Parmasjta og Arisai og Aridai og Vaisata, 10 de ti sønnene til Haman, Hammedatas sønn, jødenes fiende, drepte de. Men de la ikke hånd på byttet. 11 Samme dag fikk kongen vite tallet på dem som var drept i borgen Susan. 12 Da sa kongen til dronning Ester: I borgen Susan har jødene drept og utryddet fem hundre mann og Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i kongens andre landskaper? Hva er nå din bønn? Du skal få det du ber om! Og hva ønsker du mer? Ditt ønske skal bli oppfylt! 13 Ester svarte: Synes det kongen godt, så la jødene i Susan også i morgen få lov til å gjøre likedan som i dag! Og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen! 14 Kongen bød at så skulle gjøres. Det ble utstedt en befaling om dette i Susan, og Hamans ti sønner ble hengt. 15 Jødene i Susan slo seg sammen også den fjortende dagen i måneden adar og drepte i Susan tre hundre mann, men de la ikke hånd på byttet. 16 De andre jødene i kongens landskaper slo seg også sammen og verget sitt liv og fikk ro for sine fiender. De drepte syttifem tusen av dem som hatet dem, men de la ikke hånd på byttet. 17 Dette hendte den trettende dagen i måneden adar. Og den fjortende dagen hvilte de ut, og de gjorde den til en gjestebudsdag og gledesdag. 18 Men jødene i Susan slo seg sammen både den trettende dagen og den fjortende dagen i måneden. På den femtende dagen hvilte de ut, og de gjorde den til en gjestebudsdag og gledesdag. 19 Det er grunnen til at jødene utover landet, de som bor i landsbyer, feirer den fjortende dagen i måneden adar som en gledesfest og høytidsdag. Da sender de hverandre gaver av gjestebudskosten. 20 Mordekai skrev opp disse hendelsene og sendte brev til alle jødene i alle kong Ahasverus’ landskaper, nære og fjerne, 21 og påla dem at de år etter år skulle feire den fjortende dagen og den femtende dagen i måneden adar, 22 fordi det var på de dagene jødene hadde fått ro for sine fiender. Det var i den måneden deres bedrøvelse hadde vendt seg til glede og deres sorg til høytid. Derfor skulle de gjøre disse dagene til gjestebudsdager og gledesdager og sende gjestebudskost til hverandre og gaver til de fattige. 23 Jødene vedtok som fast skikk dette som de hadde begynt å gjøre, og det Mordekai hadde skrevet til dem om. 24 For agagitten Haman, Hammedatas sønn, alle jøders fiende, hadde lagt planer opp mot jødene for å utrydde dem. Han hadde kastet pur, det er lodd, for å ødelegge og utrydde dem. 25 Men da det kom kongen for øre, hadde han ved et brev påbudt at den onde planen han hadde lagt opp mot jødene, skulle vende tilbake på hans eget hode, så han selv og sønnene hans ble hengt i galgen. 26 Derfor kalte de disse dagene purim etter ordet pur. Og på grunn av alt det som sto i dette brevet, og det som de selv hadde sett, og som hadde hendt dem, 27 fastsatte jødene og vedtok som ubrytelig skikk for seg og etterkommerne sine og for alle som sluttet seg til dem, at de år etter år skulle feire disse to dagene etter den forskrift som gjaldt om dem, og på den tiden som var fastsatt. 28 Det ble bestemt at disse dagene skulle minnes og feires gjennom alle tider, i hver ætt og i hvert landskap og i hver by, og at disse purim-dagene ikke skulle falle bort blant jødene, og minnet om dem aldri opphøre blant etterkommerne deres. 29 Dronning Ester, Abihajils datter, og jøden Mordekai skrev igjen et brev med myndige ord for å slå fast som lov det som sto i dette nye brevet om purim. 30 Og han sendte skrivelser til alle jødene i de ett hundre og tjuesju landskapene i Ahasverus’ rike med vennlige og alvorlige ord, 31 og påla dem å holde ved lag disse purim-dagene på den fastsatte tiden, slik som jøden Mordekai og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik som de hadde stadfestet det for seg selv og etterkommerne sine, med vedtekten om faste og klagerop. 32 Slik ble disse forskriftene om purim-festen fastsatt som lov ved Esters bud, og det ble oppskrevet i en bok.
Esters bok 9:1-32
– Rasisme
– Jesus er Israeler, jøde, Israels konge og jødenes konge
– Elsk din neste
– Innvandrere og flyktninger
– Evangeliet kom først til Israels stammer, deretter til alle folkeslag
– Israelhat
– Israel
– Jesu gjenkomst vil være på Oljeberget i Israel
– Israels grenser satt av Gud
– Hva sier Bibelen om det å dele opp Israel?
– Vær ikke redd for å lide for din tro på Jesus
– Vranglære og forførelse
– Bibelen – oppfordrer til å ta avstand fra dem som ikke vil vende seg bort fra vranglære
– Jesus: «Se til at ingen fører dere vill!»
– Selvbedrag og løgn
– Vrangtolkninger
– Hold fast på Guds ord
– De som skrev ned Bibelen ble ledet av den hellige ånd