Jesu blod

⁷ Så kom den dagen i de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. ⁸ Og han sendte Peter og Johannes av sted og sa: Gå og gjør i stand for oss, så vi kan ete påskelammet. ⁹ De sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre det i stand? ¹⁰ Han svarte: Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke med vann. Følg ham til det huset hvor han går inn. ¹¹ Og si til eieren av huset: Mesteren spør deg: Hvor er rommet der jeg kan ete påskelammet med disiplene mine? ¹² Han vil da vise dere en stor sal ovenpå, med alt utstyr. Der skal dere gjøre i stand. ¹³ De gikk da av sted, og fant det slik som han hadde sagt. Og de gjorde i stand påskelammet. ¹⁴ Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. ¹⁵ Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. ¹⁶ For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike. ¹⁷ Så tok han et beger, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! ¹⁸ For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. ¹⁹ Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! ²⁰ Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.
Lukas 22:7-20

²⁶ Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. ²⁷ Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. ²⁸ For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. ²⁹ Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike. ³⁰ Og da de hadde sunget lovsangen*, gikk de ut til Oljeberget.
Matteus 26:26-30

²² Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme. ²³ Og han tok et beger, takket og ga dem, og de drakk alle av det. ²⁴ Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utgytt for mange. ²⁵ Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike. ²⁶ Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Markus 14:22-26

²⁷ Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. ²⁸ De sa da til ham: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? ²⁹ Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt. ³⁰ De sa da til ham: Hva tegn gjør du da, så vi kan se det og tro på deg? Hvilken gjerning gjør du? ³¹ Våre fedre åt manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å ete. ³² Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Men min Far gir dere det sanne brød fra himmelen. ³³ For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. ³⁴ De sa da til ham: Herre, gi oss alltid dette brødet! ³⁵ Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste. ³⁶ Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke. ³⁷ Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. ³⁸ For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg. ³⁹ Og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men reise det opp på den siste dag. ⁴⁰ For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. ⁴¹ Jødene knurret da over ham fordi han sa: Jeg er brødet som er kommet ned fra himmelen. ⁴² Og de sa: Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Kjenner vi ikke både hans far og hans mor? Hvordan kan han da si: Jeg er kommet ned fra himmelen? ⁴³ Jesus svarte og sa til dem: Knurr ikke dere imellom! ⁴⁴ Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. ⁴⁵ Det står skrevet hos profetene: Og de skal alle være lært av Gud. – Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg. ⁴⁶ Ikke så at noen har sett Faderen. Bare han som er fra Gud, han har sett Faderen. ⁴⁷ Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv! ⁴⁸ Jeg er livets brød. ⁴⁹ Deres fedre åt manna i ørkenen og døde. ⁵⁰ Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø. ⁵¹ Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brødet, skal han leve i evighet. Og det brødet som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv. ⁵² Jødene trettet nå seg imellom og sa: Hvordan kan han gi oss sitt kjød å ete? ⁵³ Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! ⁵⁴ Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. ⁵⁵ For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. ⁵⁶ Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. ⁵⁷ Likesom den levende Faderen har sendt meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg. ⁵⁸ Dette er brødet som er kommet ned fra himmelen – ikke slik som fedrene åt, og døde. Den som eter dette brødet, skal leve i evighet. ⁵⁹ Dette sa han mens han lærte i en synagoge i Kapernaum. ⁶⁰ Mange av disiplene hans som hørte dette, sa da: Dette er harde ord! Hvem kan høre dem? ⁶¹ Men da Jesus visste med seg selv at disiplene hans knurret over dette, sa han til dem: Tar dere anstøt av dette? ⁶² Hva så når dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? ⁶³ Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv. ⁶⁴ Men det er noen av dere som ikke tror. – For Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham. ⁶⁵ Og han sa: Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen. ⁶⁶ Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. ⁶⁷ Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort? ⁶⁸ Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, ⁶⁹ og vi tror og vet at du er Guds Hellige! ⁷⁰ Jesus svarte dem: Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel. ⁷¹ Han talte om Judas, Simon Iskariots sønn. For det var han som skulle forråde ham, enda han var en av de tolv.
Johannes 6:27-71

¹ For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. ² Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. ³ De åt alle den samme åndelige mat, ⁴ og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. ⁵ Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen. ⁶ Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. ⁷ Heller ikke må dere bli avgudsdyrkere slik som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de sto opp for å leke. ⁸ Heller ikke må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen. ⁹ La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt av slanger. ¹⁰ Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble drept av ødeleggeren. ¹¹ Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. ¹² Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller! ¹³ Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den. ¹⁴ Derfor, mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen! ¹⁵ Jeg taler til dere som til forstandige mennesker. Døm selv om det jeg sier! ¹⁶ Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? ¹⁷ Fordi det er ett brødet, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød. ¹⁸ Se til Israel etter kjødet: Har ikke de som eter ofrene, samfunn med alteret? ¹⁹ Hva vil jeg si med dette? At det er noe avgudsoffer til? Eller at det er noen avgud til? ²⁰ Nei, men at det som hedningene ofrer, det ofrer de til onde åndene og ikke til Gud. Men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder. ²¹ Dere kan ikke drikke av Herrens beger og onde ånders beger. Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. ²² Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? Vi er vel ikke sterkere enn han? ²³ Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. ²⁴ Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten. ²⁵ Alt det som blir solgt i slakterboden, kan dere ete uten at dere for samvittighetens skyld spør mer etter det. ²⁶ For jorden og alt som fyller den, hører Herren til. ²⁷ Dersom noen av de vantro innbyr dere, og dere vil gå dit, da et alt som settes fram for dere, uten at dere for samvittighetens skyld spør mer etter det. ²⁸ Men dersom noen sier til dere: Dette er offerkjøtt! – da la være å ete det, for hans skyld som sa dere det, og for samvittighetens skyld. ²⁹ Jeg mener ikke deres egen samvittighet, men nestens. For hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet? ³⁰ Når jeg eter noe med takk, hvorfor blir jeg da spottet på grunn av det jeg takker for? ³¹ Enten dere eter eller drikker, eller hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære! ³² Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet. ³³ Slik prøver også jeg i alle ting å gjøre det beste for alle. Jeg søker ikke mitt eget gagn, men de manges, slik at de kan bli frelst.
Paulus’ første brev til korinterne 10:1-33

¹⁷ Men når jeg gir dere disse påbudene, kan jeg ikke rose at dere kommer sammen til skade og ikke til gagn. ¹⁸ For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og for en del tror jeg det. ¹⁹ For det må være partier blant dere, for at det kan vise seg hvem som er ekte blant dere. ²⁰ Når dere så kommer sammen på samme sted, da er det ikke Herrens nattverd dere eter. ²¹ For når dere eter, holder hver sitt eget måltid, én sitter sulten, og en annen er drukken. ²² Har dere da ikke hus til å ete og drikke i? Eller forakter dere Guds menighet og vanærer dem som ingenting har? Hva skal jeg si til dere? Skal jeg rose dere? I dette roser jeg dere ikke! ²³ For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natten da han ble forrådt, tok et brød, ²⁴ takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! ²⁵ Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg! ²⁶ For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer. ²⁷ Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. ²⁸ La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret. ²⁹ For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. ³⁰ Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. ³¹ Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. ³² Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. ³³ Derfor, mine brødre, når dere kommer sammen for å holde måltid, da vent på hverandre! ³⁴ Om noen er sulten, så får han spise hjemme, for at dere ikke skal komme sammen til dom! – Det andre vil jeg gi forskrifter om når jeg kommer.
Paulus’ første brev til korinterne 11:17-34

¹ Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord ² – og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss – ³ det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus. ⁴ Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen. ⁵ Og dette er det budskapet vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. ⁶ Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. ⁷ Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. ⁸ Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. ⁹ Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. ¹⁰ Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.
Johannes’ første brev 1:1-10

¹ Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av ham. ² På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. ³ For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge. ⁴ For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. ⁵ Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn? ⁶ Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. ⁷ For de er tre som vitner: ⁸ Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer. ⁹ Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn. ¹⁰ Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrdet Gud har vitnet om sin Sønn. ¹¹ Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. ¹² Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. ¹³ Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. ¹⁴ Og dette er den frimodige tilliten vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, ¹⁵ og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham. ¹⁶ Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han be, og han skal gi ham liv – det vil si dem som synder, men ikke til døden. Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal be. ¹⁷ Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden. ¹⁸ Vi vet at den som er født av Gud, ikke synder. Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke. ¹⁹ Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde. ²⁰ Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv. ²¹ Mine barn, ta dere i vare for avgudene!
Johannes’ første brev 5:1-21

¹ Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom. ² For det var reist et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt Det hellige. ³ Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det aller helligste, ⁴ som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler. ⁵ Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter. ⁶ Da nå dette er slik innrettet, går prestene alltid inn i det forreste teltet når de utfører sin tjeneste. ⁷ Men i det andre teltet går bare ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser. ⁸ Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbart så lenge det forreste teltet ennå står. ⁹ Dette er et bilde inntil den nåværende tid. I samsvar med dette blir det så båret fram både gaver og offer, som ikke makter å gjøre den som tjener Gud, fullkommen etter samvittigheten. ¹⁰ Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk. ¹¹ Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. ¹² Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. ¹³ For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, ¹⁴ hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! ¹⁵ Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. ¹⁶ For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. ¹⁷ For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live. ¹⁸ Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. ¹⁹ For da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene, sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og stenket både på selve boken og på folket, ²⁰ og sa: Dette er paktens blod, den pakten som Gud har opprettet for dere. ²¹ På samme måte stenket han også blod på teltet og på alle kar som blir brukt ved gudstjenesten. ²² Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt. ²³ Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse. ²⁴ For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. ²⁵ Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. ²⁶ I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer. ²⁷ Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom, ²⁸ så skal òg Kristus, etter å være ofret én gang for å ta bort manges synder, annen gang vise seg, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham.
Brevet til hebreerne 9:1-28

¹ For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de ofrene som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. ² Ellers hadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger ha synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset. ³ Men ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder. ⁴ For det er umulig at blod av okser og bukker kan bære bort synder. ⁵ Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. ⁶ Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. ⁷ Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud. ⁸ Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. ⁹ Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. ¹⁰ Ved denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. ¹¹ Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme ofrene, de som aldri kan bære bort synder. ¹² Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. ¹³ Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. ¹⁴ For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. ¹⁵ Det vitner også Den Hellige Ånd for oss. For etter at han har sagt: ¹⁶ Dette er den pakten jeg vil opprette med dem etter disse dager – så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn, ¹⁷ og deres synder og deres lovovertredelser vil jeg ikke lenger minnes. ¹⁸ Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd. ¹⁹ Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. ²⁰ Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. ²¹ Og vi har en stor prest over Guds hus. ²² Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann. ²³ La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som ga løftet. ²⁴ Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, ²⁵ og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg. ²⁶ For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, ²⁷ men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige. ²⁸ Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. ²⁹ Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd? ³⁰ Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde! – Og et annet sted: Herren skal dømme sitt folk. ³¹ Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender! ³² Men tenk nå tilbake på den første tiden – den gang dere var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse. ³³ Dels ble dere selv gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels sto dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette. ³⁴ For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at eiendelene deres ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved. ³⁵ Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn! ³⁶ For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje. ³⁷ For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. ³⁸ Men den rettferdige av tro, skal leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. ³⁹ Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.
Brevet til hebreerne 10:1-39

¹ La broderkjærligheten vare ved! ² Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det. ³ Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet! ⁴ La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet. ⁵ La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. ⁶ Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg? ⁷ Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro. ⁸ Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. ⁹ La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg av med det. ¹⁰ Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet. ¹¹ For offerdyrenes blod blir båret inn i helligdommen av ypperstepresten til soning for synd, men kroppene deres blir oppbrent utenfor leiren. ¹² Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. ¹³ La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! ¹⁴ For vi har ikke her en by som forblir, men søker den som kommer. ¹⁵ La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. ¹⁶ Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud. ¹⁷ Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere. ¹⁸ Be for oss! For vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og ønsker å gå rett fram i alle ting. ¹⁹ Jeg ber dere på en særlig måte om å gjøre dette, for at jeg så meget snarere må bli gitt tilbake til dere. ²⁰ Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, ²¹ må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen. ²² Jeg ber dere, brødre: Ta dette formaningens ord vel opp! Jeg har jo bare skrevet til dere i all korthet. ²³ Dere skal vite at vår bror Timoteus er løslatt. Hvis han kommer snart, skal jeg besøke dere sammen med ham. ²⁴ Hils deres veiledere og alle de hellige! De fra Italia hilser dere. ²⁵ Nåden være med dere alle!
Brevet til hebreerne 13:1-25

¹ Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus – ² til de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! ³ Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. ⁴ For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærligheten dere har til alle de hellige, ⁵ på grunn av det håpet som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håpet har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet. ⁶ For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dagen dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. ⁷ Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. ⁸ Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i Ånden. ⁹ Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dagen vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, ¹⁰ så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, ¹¹ og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet. ¹² Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. ¹³ Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. ¹⁴ I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse. ¹⁵ Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. ¹⁶ For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. ¹⁷ Han er før alle ting, og alt består ved ham. ¹⁸ Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. ¹⁹ For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, ²⁰ og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, – ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene. ²¹ Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, ²² har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, ²³ om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, det er blitt forkynt for hver skapning under himmelen, og for det er jeg, Paulus, blitt tjener. ²⁴ Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten. ²⁵ For den er jeg blitt en tjener i kraft av det husholderoppdraget Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord. ²⁶ Dette mysteriet* har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er det blitt åpenbart for hans hellige. ²⁷ For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet dette mysteriet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet. ²⁸ Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. ²⁹ For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.
Paulus’ brev til kolosserne 1:1-29

¹ For jeg vil at dere skal vite hvor stor strid jeg har for dere og for dem i Laodikea og alle de andre som ikke selv har sett mitt ansikt, ² at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds mysterium*, som er Kristus. ³ I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede. ⁴ Dette sier jeg for at ingen skal bedra dere med lokkende tale. ⁵ For selv om jeg er borte fra dere i legemet, er jeg likevel hos dere i ånden. Med glede ser jeg deres gode orden og deres faste grunn i troen på Kristus. ⁶ Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herren, så vandre i ham, ⁷ rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk. ⁸ Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus. ⁹ For i ham bor hele guddommens fylde legemlig. ¹⁰ Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet. ¹¹ I ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, ¹² idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft – han som reiste Kristus opp fra de døde. ¹³ Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser. ¹⁴ Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. ¹⁵ Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset. ¹⁶ La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! ¹⁷ Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til. ¹⁸ La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, ¹⁹ og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd. ²⁰ Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da – som om dere fortsatt levde i verden – la dem legge slike bud på dere: ²¹ Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke! ²² Dette er bare menneskers bud og lærdommer. For disse tingene er bestemt til å bli brukt og fortært. ²³ Slikt har nok ord på seg for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet. Men det er ingen ære verd, og tjener bare til tilfredsstillelse for kjødet.
Paulus’ brev til kolosserne 2:1-23

¹ Men om tider og tidspunkt, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. ² Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. ³ Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. ⁴ Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv. ⁵ Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. ⁶ La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue. ⁷ De som sover, sover jo om natten. Og de som drikker seg drukne, er drukne om natten. ⁸ Men vi som hører dagen til, la oss være edrue. La oss stå iført troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm! ⁹ For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, ¹⁰ han som døde for oss, for at vi – enten vi våker eller sover – skal leve sammen med ham. ¹¹ Forman derfor hverandre og oppbygg hverandre innbyrdes, som dere også gjør. ¹² Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, ¹³ og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre! ¹⁴ Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle! ¹⁵ Se til at ikke noen gjengjelder ondt med ondt, men jag alltid etter å gjøre det gode, mot hverandre og mot alle. ¹⁶ Vær alltid glade! ¹⁷ Be uten opphold! ¹⁸ Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus. ¹⁹ Utslokk ikke Ånden! ²⁰ Forakt ikke profetisk tale, ²¹ men prøv alt, hold fast på det gode. ²² Hold dere borte fra all slags ondt. ²³ Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! ²⁴ Han er trofast som kaller dere, han skal òg gjøre det. ²⁵ Brødre, be for oss! ²⁶ Hils alle brødrene med et hellig kyss! ²⁷ Jeg tar dere i ed ved Herren: La brevet bli opplest for alle brødrene! ²⁸ Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!
Paulus’ første brev til tessalonikerne 5:1-28

¹ Da oppstyret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg og oppmuntret dem. Så tok han farvel, og dro av sted for å reise til Makedonia. ² Etter at han hadde reist gjennom disse områdene, og hadde formant brødrene med mange ord, kom han til Hellas. ³ Der ble han i tre måneder. Da han var i ferd med å seile av sted til Syria, la jødene planer mot ham. Derfor bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia. ⁴ Han hadde da følge til Asia av Sopater, sønn av Pyrrus, fra Berøa, og av Aristarkus og Sekundus fra Tessalonika, og av Gajus fra Derbe og Timoteus, og av Tykikus og Trofimus fra Asia. ⁵ Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas. ⁶ Men vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og kom til dem i Troas fem dager senere. Der ble vi i sju dager. ⁷ På den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus holdt da samtaler med dem, for han skulle fare derfra neste dag. Han dro ut sin tale like til midnatt. ⁸ Det var mange lamper i salen ovenpå hvor vi var samlet. ⁹ Men en ung mann ved navn Evtykus satt i vinduet. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn. Og i søvne styrtet han ut og falt ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp. ¹⁰ Men Paulus gikk ned og kastet seg over ham, og da han hadde omfavnet han, sa han: Vær ikke urolige, for hans sjel er i ham! ¹¹ Så gikk han opp igjen og brøt brødet og spiste. Og etter at han hadde talt lenge med dem, like til daggry, dro han av sted. ¹² De førte da gutten med seg i live og var meget trøstet. ¹³ Vi hadde i forveien gått om bord i skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord. Slik hadde han bestemt det, for han ville selv gå dit til fots. ¹⁴ Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord, og kom til Mitylene. ¹⁵ Derfra seilte vi så videre og kom neste dag rett ut for Kios. Dagen etter seilte vi innom Samos, og lå over i Trogillium. Den følgende dagen kom vi så til Milet. ¹⁶ For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesus, så han ikke skulle bli oppholdt i Asia. For han skyndte seg for å nå fram til Jerusalem til pinsedagen, om det var mulig for ham. ¹⁷ Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste. ¹⁸ Da de var kommet, sa han til dem: Dere vet hvordan min ferd iblant dere var, hele tiden fra den første dagen jeg kom til Asia. ¹⁹ Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer. ²⁰ Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene. ²¹ Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. ²² Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. ²³ Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. ²⁴ Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. ²⁵ Og se, nå vet jeg at dere aldri mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket. ²⁶ Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. ²⁷ For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd. ²⁸ Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. ²⁹ Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. ³⁰ Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. ³¹ Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. ³² Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. ³³ Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. ³⁴ Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. ³⁵ På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot. ³⁶ Da han hadde sagt dette, bøyde han kne og ba sammen med dem alle. ³⁷ Da brast de alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham gang etter gang. ³⁸ Mest sørget de over det han hadde sagt, at de aldri mer skulle få se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
Apostlenes gjerninger 20:1-38

²⁵ Etter at de nå hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem. Og de forkynte evangeliet i mange av samaritanernes byer. ²⁶ Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. ²⁷ Filip brøt opp og dro av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. ²⁸ Han var nå på hjemvei, og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. ²⁹ Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen! ³⁰ Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser? ³¹ Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han ba Filip stige opp og sette seg sammen med ham. ³² Men det avsnittet i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn. ³³ I hans fornedrelse ble dommen over ham tatt bort. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden. ³⁴ Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen? ³⁵ Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham. ³⁶ Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? ³⁷ Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! ³⁸ Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. ³⁹ Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. ⁴⁰ Men Filip ble funnet i Asjdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea.
Apostlenes gjerninger 8:25-40

¹ Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? ² Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem. ³ Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? ⁴ Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. ⁵ Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? – Jeg taler på menneskelig vis. ⁶ Langt derifra! Hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? ⁷ Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? ⁸ Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det – slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dommen som rammer slike! ⁹ Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, ¹⁰ som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. ¹¹ Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. ¹² Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. ¹³ Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. ¹⁴ Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. ¹⁵ Raske er deres føtter til å utøse blod. ¹⁶ Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. ¹⁷ Freds vei kjenner de ikke. ¹⁸ Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. ¹⁹ Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. ²⁰ Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. ²¹ Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, ²² det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, ²³ alle har syndet og mangler Guds herlighet. ²⁴ Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. ²⁵ Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. ²⁶ Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. ²⁷ Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. ²⁸ For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. ²⁹ Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, ³⁰ så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. ³¹ Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.
Paulus’ brev til romerne 3:1-31

¹ Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. ² Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. ³ Ikke bare det, men vi roser oss også av trengslene. For vi vet at trengselen virker tålmodighet, ⁴ tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. ⁵ Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt. ⁶ For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. ⁷ For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. ⁸ Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. ⁹ Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. ¹⁰ For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. ¹¹ Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. ¹² Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – ¹³ for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. ¹⁴ Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme. ¹⁵ Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er mye mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. ¹⁶ Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. ¹⁷ For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. ¹⁸ Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. ¹⁹ For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet. ²⁰ Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! ²¹ Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.
Paulus’ brev til romerne 5:1-21

¹ Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel – til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. ² Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! ³ Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. ⁴ For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet ⁵ har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, ⁶ til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i Den Elskede. ⁷ I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. ⁸ Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, ⁹ da han kunngjorde oss sin viljes mysterium*, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, ¹⁰ om et frelseshushold i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden. ¹¹ I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, ¹² for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus. ¹³ I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, ¹⁴ han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet. ¹⁵ Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, ¹⁶ holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i bønnene mine. ¹⁷ Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, ¹⁸ og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, ¹⁹ og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. ²⁰ Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, ²¹ over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. ²² Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, ²³ som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.
Paulus’ brev til efeserne 1:1-23

¹ Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. ² I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. ³ Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. ⁴ Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, ⁵ gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. ⁶ Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, ⁷ for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. ⁸ For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. ⁹ Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. ¹⁰ For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. ¹¹ Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. ¹² Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. ¹³ Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. ¹⁴ For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød ¹⁵ avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, ¹⁶ og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. ¹⁷ Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. ¹⁸ For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. ¹⁹ Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, ²⁰ bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. ²¹ I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. ²² I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.
Paulus’ brev til efeserne 2:1-22

¹ Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, ² utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål! ³ Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, ⁴ til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – ⁵ dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. ⁶ Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. ⁷ Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. ⁸ Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, ⁹ når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. ¹⁰ Om denne frelsen var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, ¹¹ idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. ¹² Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i. ¹³ Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. ¹⁴ Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. ¹⁵ Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. ¹⁶ For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. ¹⁷ Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. ¹⁸ For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, ¹⁹ men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. ²⁰ Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. ²¹ Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste ham opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. ²² Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! ²³ For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. ²⁴ For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. ²⁵ Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet.
Peters første brev 1:1-25

¹ Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av ham. ² På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. ³ For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge. ⁴ For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. ⁵ Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn? ⁶ Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. ⁷ For de er tre som vitner: ⁸ Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer. ⁹ Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn. ¹⁰ Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrdet Gud har vitnet om sin Sønn. ¹¹ Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. ¹² Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. ¹³ Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. ¹⁴ Og dette er den frimodige tilliten vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, ¹⁵ og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham. ¹⁶ Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han be, og han skal gi ham liv – det vil si dem som synder, men ikke til døden. Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal be. ¹⁷ Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden. ¹⁸ Vi vet at den som er født av Gud, ikke synder. Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke. ¹⁹ Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde. ²⁰ Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv. ²¹ Mine barn, ta dere i vare for avgudene!
Johannes’ første brev 5:1-21

¹ Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som må skje i hast. Han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes, ² som har vitnet om Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han så. ³ Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som der står skrevet. For tiden er nær. ⁴ Johannes, til de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju ånder som er for hans trone, ⁵ og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, ⁶ og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen. ⁷ Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen. ⁸ Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige. ⁹ Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. ¹⁰ Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun, ¹¹ som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menighetene, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. ¹² Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. ¹³ Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. ¹⁴ Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. ¹⁵ Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. ¹⁶ I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. ¹⁷ Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste ¹⁸ og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket. ¹⁹ Skriv det du så, det som nå er, og det som skal komme etter dette, ²⁰ og hemmeligheten med de sju stjernene som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestakene: De sju stjernene er engler for de sju menighetene, og de sju lysestakene er sju menighetene.
Johannes’ åpenbaring 1:1-20

¹ Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl. ² Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den? ³ Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den. ⁴ Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den. ⁵ Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Judas stamme, Davids rot, har seiret. Han kan åpne boken og de sju seglene på den. ⁶ Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.⁷ Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd. ⁸ Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. ⁹ Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, ¹⁰ og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden. ¹¹ Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler omkring tronen og de fire livsvesener og de eldste – tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen. ¹² De sa med høy røst: Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! ¹³ Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet! ¹⁴ Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilba.
Johannes’ åpenbaring 5:1-14

¹ Deretter så jeg fire engler som sto ved jordens fire hjørner og holdt på jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. ² Og jeg så en annen engel, som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, ³ og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på vår Guds tjenere i deres panner. ⁴ Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet. Det var hundre og førtifire tusen av alle Israels barns stammer. ⁵ Av Judas stamme tolv tusen beseglede, av Rubens stamme tolv tusen, av Gads stamme tolv tusen, ⁶ av Asjers stamme tolv tusen, av Naftalis stamme tolv tusen, av Manasses stamme tolv tusen, ⁷ av Simeons stamme tolv tusen, av Levis stamme tolv tusen, av Issakars stamme tolv tusen, ⁸ av Sebulons stamme tolv tusen, av Josefs stamme tolv tusen, av Benjamins stamme tolv tusen beseglede. ⁹ Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegreiner i sine hender. ¹⁰ Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. ¹¹ Alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud, ¹² og sa: Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen. ¹³ Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kappene – hvem er de? Og hvor er de kommet fra? ¹⁴ Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. ¹⁵ Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. ¹⁶ De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. ¹⁷ For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.
Johannes’ åpenbaring 7:1-17

¹ Et stort tegn ble sett i himmelen: En kvinne, kledd med solen, og månen under hennes føtter, og på hennes hode en krone av tolv stjerner. ² Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer. ³ Og et annet tegn ble sett i himmelen – og se: En stor ildrød drage som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner. ⁴ Med sin hale dro den med seg tredjedelen av himmelens stjerner og kastet dem til jorden. Og den stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet hennes så snart hun hadde født. ⁵ Hun fødte en sønn, et guttebarn, som skal styre alle hedningefolkene med jernstav. Og hennes barn ble rykket bort til Gud og hans trone. ⁶ Og kvinnen flyktet ut i ørkenen, hvor hun hadde et sted som er gjort i stand for henne av Gud, for at de der skal sørge for henne i ett tusen to hundre og seksti dager. ⁷ Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler. ⁸ Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen. ⁹ Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. ¹⁰ Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. ¹¹ De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. ¹² Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid. ¹³ Og da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet. ¹⁴ Og den store ørnens to vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt sted i ørkenen, der hun blir sørget for i en tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt. ¹⁵ Slangen sprutet av sin munn vann som en elv etter kvinnen, for å rive henne bort med elven. ¹⁶ Men jorden kom kvinnen til hjelp, og jorden åpnet sin munn og slukte elven som dragen sprutet av sin munn. ¹⁷ Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd. ¹⁸ Og jeg sto på sanden ved havet.
Johannes’ åpenbaring 12:1-18

¹ Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få ham dømt til døden. ² Og de bandt ham, og førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus. ³ Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpengene, ⁴ og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. ⁵ Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. ⁶ Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger. ⁷ De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede. ⁸ Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag. ⁹ Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, ham som Israels barn lot verdsette, ¹⁰ og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren hadde påbudt meg. ¹¹ Men Jesus ble stilt fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: Er du jødenes konge? Jesus sa til ham: Du sier det! ¹² Og mens yppersteprestene og de eldste anklaget ham, svarte han ingen ting. ¹³ Da sier Pilatus til ham: Hører du ikke alt det de vitner imot deg? ¹⁴ Men han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen ble meget forundret. ¹⁵ Men på høytiden pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket selv ville. ¹⁶ På denne tiden hadde de en beryktet fange som hette Barabbas. ¹⁷ Mens de nå var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, Barabbas eller Jesus, som blir kalt Messias? ¹⁸ For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt ham. ¹⁹ Men mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og lot si: Ha ikke noe å gjøre med denne rettferdige! For jeg har i natt lidd meget i drømme for hans skyld. ²⁰ Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas frigitt, men Jesus drept. ²¹ Landshøvdingen tok da til orde og sa til dem: Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri? De svarte: Barabbas. ²² Pilatus sier til dem: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias? De sier alle: Korsfest ham! ²³ Men han sa: Hva ondt har han da gjort? Men de ropte enda høyere og sa: Korsfest ham! ²⁴ Pilatus så at ingen ting nyttet, men at oppstyret bare ble verre. Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige mannens blod. Dette får dere svare for. ²⁵ Og hele flokken svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn! ²⁶ Da ga han dem Barabbas fri, men lot Jesus hudstryke og overga ham til å korsfestes. ²⁷ Da tok landshøvdingens soldater Jesus med seg inn i borgen, og samlet hele vaktstyrken om ham. ²⁸ De kledde av ham og la en skarlagenrød kappe om ham. ²⁹ Og de flettet en krone av torner og satte på hodet hans, og ga ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! ³⁰ Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet. ³¹ Etter at de slik hadde hånet ham, tok de kappen av ham og kledde ham i hans egne klær. Og de førte ham bort for å korsfeste ham. ³² Mens de var på vei ut, møtte de en mann fra Kyréne som hette Simon. Ham tvang de til å bære korset hans. ³³ Og de kom til et sted som kalles Golgata – det betyr Hodeskalle-stedet. ³⁴ De ga ham da vin blandet med galle, men da han hadde smakt det, ville han ikke drikke. ³⁵ Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting. ³⁶ Og de satt der og holdt vakt over ham. ³⁷ Over hodet hans hadde de festet en innskrift med klagemålet mot ham: Dette er Jesus, jødenes konge. ³⁸ Da ble to røvere korsfestet sammen med ham, en på høyre side og en på venstre. ³⁹ De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet ⁴⁰ og sa: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! ⁴¹ På samme måte spottet også yppersteprestene ham, sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa: ⁴² Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham! ⁴³ Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn. ⁴⁴ Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte. ⁴⁵ Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time. ⁴⁶ Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? ⁴⁷ Da noen av dem som sto der, hørte det, sa de: Han roper på Elia! ⁴⁸ Og straks løp en av dem til, tok en svamp og fylte den med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke. ⁴⁹ Men de andre sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å frelse ham! ⁵⁰ Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. ⁵¹ Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet. ⁵² Gravene åpnet seg, og mange av legemene til de hellige som var sovnet inn, sto opp. ⁵³ Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige by og viste seg for mange. ⁵⁴ Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn! ⁵⁵ Mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham, sto der på avstand og så på. ⁵⁶ Blant dem var Maria Magdalena, Maria som var mor til Jakob og Joses, og mor til Sebedeus-sønnene. ⁵⁷ Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. ⁵⁸ Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. ⁵⁹ Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, ⁶⁰ og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort. ⁶¹ Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett imot graven. ⁶² Neste dag, som var dagen etter forberedelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. ⁶³ De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da han ennå levde: Etter tre dager blir jeg reist opp! ⁶⁴ Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham, og så si til folket: Han er reist opp fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. ⁶⁵ Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! ⁶⁶ De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter.
Matteus 27:1-66

¹ Og straks om morgenen rådslo yppersteprestene med de eldste og de skriftlærde og hele Rådet. Og de bandt Jesus, førte ham bort og overga ham til Pilatus. ² Pilatus spurte ham da: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. ³ Og yppersteprestene kom med mange anklager mot ham. ⁴ Igjen spurte Pilatus ham og sa: Svarer du ingenting? Se hvor alvorlige anklager de fører mot deg. ⁵ Men Jesus svarte ikke noe mer, så Pilatus undret seg. ⁶ Men hver høytid pleide han å gi dem én fange fri, den som de ba om. ⁷ Nå var det en som hette Barabbas, som satt fengslet sammen med noen andre opprørere. De hadde begått et mord under oppstanden. ⁸ Folket kom nå opp og begynte å be Pilatus om å gjøre for dem som han pleide. ⁹ Men Pilatus svarte dem og sa: Vil dere at jeg skal gi dere jødenes konge fri? ¹⁰ For han visste at det var av misunnelse yppersteprestene hadde overgitt Jesus til ham. ¹¹ Men yppersteprestene egget folket til å be om at han heller skulle gi dem Barabbas fri. ¹² Pilatus tok da igjen til orde og sa til dem: Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham dere kaller jødenes konge? ¹³ De ropte igjen: Korsfest ham! ¹⁴ Pilatus sa til dem: Hva ondt har han da gjort? – Men de ropte enda høyere: Korsfest ham! ¹⁵ Da Pilatus gjerne ville gjøre folket til lags, ga han dem Barabbas fri. Men Jesus lot han hudstryke og overga ham til å korsfestes. ¹⁶ Soldatene førte ham da bort, inn i gården – det er borgen – og kalte sammen hele vaktstyrken. ¹⁷ Og de kledde ham i en purpurkappe, og de flettet en tornekrone som de satte på ham. ¹⁸ Så begynte de å hilse ham: Vær hilset, du jødenes konge! ¹⁹ De slo ham i hodet med en rørstav og spyttet på ham, og de bøyde kne og hyllet ham. ²⁰ Da de slik hadde spottet ham, tok de av ham purpurkappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de ham ut for å korsfeste ham. ²¹ En mann kom forbi på vei inn fra landet, Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Ham tvang de til å bære hans kors. ²² Og de førte ham til stedet Golgata, som betyr Hodeskallestedet. ²³ De ga ham å drikke vin blandet med myrra, men han tok den ikke. ²⁴ Da korsfestet de ham, og delte klærne hans mellom seg, og kastet lodd om hva hver skulle få. ²⁵ Det var den tredje time da de korsfestet ham. ²⁶ Innskriften med anklagen mot ham lød: Jødenes konge. ²⁷ Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side. ²⁸ Og Skriften ble oppfylt, som sier: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn. ²⁹ De som gikk forbi, spottet ham. De ristet på hodet og sa: Nå, du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! ³⁰ Frels deg selv og stig ned fra korset! ³¹ På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og de sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. ³² La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro! Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham. ³³ Da den sjette time kom, ble det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. ³⁴ Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo’i, Elo’i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? ³⁵ Noen av dem som sto der og hørte det, sa da: Se, han roper på Elia! ³⁶ En løp da til og fylte en svamp med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke, og sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned! ³⁷ Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. ³⁸ Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst. ³⁹ Men da høvedsmannen, som sto der like foran ham, så at han utåndet med slikt et rop, sa han: Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!
Markus 15:1-39

¹ Hele flokken brøt da opp og førte ham til Pilatus. ² Og de begynte å anklage ham og sa: Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt vill. Han forbyr å gi keiseren skatt, og han sier om seg selv at han er Messias, en konge. ³ Pilatus spurte ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. ⁴ Men Pilatus sa til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. ⁵ Men de presset på og sa: Han oppvigler folket ved å lære over hele Judea. Han begynte i Galilea, og nå er han kommet helt hit. ⁶ Da Pilatus hørte dette, spurte han om mannen var galileer. ⁷ Og da han fikk vite at han var fra Herodes’ myndighetsområde, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dagene. ⁸ Da Herodes fikk se Jesus, ble han meget glad. Han hadde i lang tid ønsket å få se ham, for han hadde hørt om ham. Nå håpet han å få se et tegn av ham. ⁹ Han spurte ham da med mange ord, men Jesus svarte ham ingenting. ¹⁰ Yppersteprestene og de skriftlærde sto der og anklaget ham heftig. ¹¹ Også Herodes med krigsfolkene sine hånet og spottet ham. De la en skinnende kledning om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. ¹² Denne dagen ble Herodes og Pilatus venner. Tidligere hadde det vært fiendskap mellom dem. ¹³ Pilatus kalte da sammen yppersteprestene og rådsherrene og folket. ¹⁴ Han sa til dem: Dere har ført fram for meg denne mannen som en folkeforfører. Og se, nå har jeg forhørt ham i deres nærvær. Men jeg har ikke funnet denne mannen skyldig i noe av det dere anklager ham for. ¹⁵ Herodes heller ikke, for jeg sendte dere til ham. Og se, han har ikke gjort noe som fortjener døden. ¹⁶ Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. ¹⁷ Men i høytiden måtte han gi dem én fri. ¹⁸ Da ropte de alle som én og sa: Bort med denne! Gi oss Barabbas fri! ¹⁹ Dette var en som var satt i fengsel for en oppstand som hadde vært i byen, og for et mord. ²⁰ Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. ²¹ Men de ropte tilbake: Korsfest! Korsfest ham! ²² For tredje gang sa han til dem: Hva ondt har da denne mannen gjort? Jeg har ikke funnet noen dødsskyld hos ham. Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. ²³ Men de trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes. Og skrikene deres fikk overtaket. ²⁴ Pilatus felte da den dommen at det skulle skje som de krevde. ²⁵ Han ga den fri som de ba om, han som var satt i fengsel for opprør og mord. Men Jesus overga han til deres vilje. ²⁶ Da de førte ham bort, grep de fatt i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham, for at han skulle bære det etter Jesus. ²⁷ En stor mengde av folket fulgte med ham. Blant dem var noen kvinner, som slo seg for brystet og gråt over ham. ²⁸ Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn. ²⁹ For se, dager kommer da de skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som ikke har født, og de bryst som ikke har gitt die. ³⁰ Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! – og til haugene: Skjul oss! ³¹ For gjør de slik med det grønne treet, hva skal så skje med det tørre? ³² Også to andre, to ugjerningsmenn, ble ført bort med ham for å henrettes. ³³ Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høyre, den andre på hans venstre side. ³⁴ Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Og de delte klærne hans mellom seg og kastet lodd om dem. ³⁵ Folket sto og så på. Men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst. La ham nå frelse seg selv dersom han er Messias, Guds utvalgte. ³⁶ Også soldatene hånet ham. De kom bort til ham og rakte ham eddik. ³⁷ Og de sa: Er du jødenes konge, så frels deg selv! ³⁸ Det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge. ³⁹ En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss! ⁴⁰ Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? ⁴¹ Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. ⁴² Og han sa: Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike. ⁴³ Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis! ⁴⁴ Det var nå omkring den sjette time. Da ble det mørke over hele landet helt til den niende time. ⁴⁵ Solen ble formørket. Og forhenget i templet revnet midt etter. ⁴⁶ Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. ⁴⁷ Men da høvedsmannen så det som skjedde, ga han Gud ære og sa: Sannelig, denne mannen var rettferdig! ⁴⁸ Og folkemengden, alle som var kommet sammen for å se dette syn, slo seg for sitt bryst og vendte tilbake da de så det som skjedde. ⁴⁹ Men alle hans kjenninger og de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea, sto på avstand og så dette. ⁵⁰ Og se, det var en mann som hette Josef, som var rådsherre og en god og rettferdig mann. ⁵¹ Han hadde ikke gitt sin tilslutning til det de hadde planlagt og gjort. Han var fra den jødiske byen Arimatea, og han ventet på Guds rike. ⁵² Han gikk til Pilatus og ba om Jesu legeme. ⁵³ Og han tok det ned og svøpte det i fint linklede. Så la han det i en grav som var hogd ut i klippen, hvor ennå ingen var blitt lagt. ⁵⁴ Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten tok til. ⁵⁵ Men de kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter. De så graven og hvordan hans legeme ble lagt. ⁵⁶ Så vendte de tilbake og gjorde i stand velluktende urter og salver. Og på sabbaten holdt de seg i ro etter lovens bud.
Lukas 23:1-56

¹ Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. ² Og soldatene flettet en krone av torner som de satte på hodet hans, og de hengte en purpurkappe om ham. ³ Så trådte de fram for ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet. ⁴ Pilatus gikk da ut igjen og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til dere, for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham. ⁵ Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem: Se det mennesket! ⁶ Da nå yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest! Korsfest! Pilatus sier til dem: Ta dere ham og korsfest ham! For jeg finner ingen skyld hos ham. ⁷ Judeerne svarte ham: Vi har en lov, og etter den loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn. ⁸ Da Pilatus hørte dette ordet, ble han enda mer redd. ⁹ Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus ga ham ikke noe svar. ¹⁰ Pilatus sier da til ham: Svarer du meg ikke? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg? ¹¹ Jesus svarte: Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som overga meg til deg, større synd. ¹² På grunn av dette prøvde Pilatus ennå å gi ham fri. Men judeerne skrek opp og sa: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn! Hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren. ¹³ Da nå Pilatus hørte de ordene, førte han Jesus ut, og satte seg på dommersetet på et sted som blir kalt Steinlagt, på hebraisk Gabbata. ¹⁴ Men det var forberedelsesdagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til judeerne: Se deres konge! ¹⁵ Men de ropte: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste deres konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. ¹⁶ Da overga han ham til dem, for at han skulle korsfestes. De førte så Jesus bort. ¹⁷ Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata. ¹⁸ Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellom. ¹⁹ Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der sto det skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. ²⁰ Denne innskriften leste da mange av jødene. For stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen. Og innskriften var på hebraisk, latin og gresk. ²¹ Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge. Men skriv at han sa: Jeg er jødenes konge! ²² Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg. ²³ Da nå soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og delte dem i fire deler, en del til hver soldat. De tok også kappen. Men kappen var uten søm, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. ²⁴ De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! – for at Skriften skulle bli oppfylt, som sier: De delte mine klær mellom seg, og kastet lodd om min kappe. Soldatene gjorde da dette. ²⁵ Men ved Jesu kors sto hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ kone, og Maria Magdalena. ²⁶ Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! ²⁷ Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg. ²⁸ Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! ²⁹ Det sto et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. ³⁰ Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd. ³¹ Det var forberedelsesdagen. For at ikke de døde legemene skulle bli hengende på korset sabbaten over – for denne sabbaten var stor – ba judeerne Pilatus om at deres ben måtte brytes og deres legemer tas ned. ³² Soldatene kom da og brøt benene på den første og den andre som var korsfestet sammen med ham. ³³ Men da de kom til Jesus, så de at han allerede var død, og de brøt ikke hans ben. ³⁴ Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann. ³⁵ Og den som har sett det, har vitnet om det, og vitnesbyrdet hans er sant. Han vet at han taler sant, for at også dere skal tro. ³⁶ For dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på ham. ³⁷ Og igjen sier et annet skriftord: De skal se hen til ham som de har gjennomstunget. ³⁸ Men Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler – men hemmelig, av frykt for judeerne – spurte deretter Pilatus om å få ta ned Jesu legeme. Pilatus ga ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. ³⁹ Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. ⁴⁰ De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær sammen med den velluktende salven, som skikk er hos jødene når noen begraves. ⁴¹ På det stedet hvor Jesus ble korsfestet, var det en hage. Og i hagen var en ny grav, som ingen ennå var blitt lagt i. ⁴² Der la de da Jesus, fordi det var jødenes forberedelsesdag, for graven var nær ved.
Johannes 19:1-42

³³ Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. ³⁴ Og disse sa: Herren er virkelig blitt reist opp og er blitt sett av Simon! ³⁵ De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. ³⁶ Mens de talte om dette, sto han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! ³⁷ Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. ³⁸ Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i hjertene deres? ³⁹ Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. ⁴⁰ Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. ⁴¹ Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her? ⁴² De ga ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. ⁴³ Og han tok det og spiste det mens de så på. ⁴⁴ Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. ⁴⁵ Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. ⁴⁶ Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, ⁴⁷ og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. ⁴⁸ Dere er vitner om dette. ⁴⁹ Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye. ⁵⁰ Han førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. ⁵¹ Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. ⁵² Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. ⁵³ Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.
Lukas 24:33-53

¹ Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i. ² Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ordet jeg forkynte dere – om dere da ikke forgjeves er kommet til troen. ³ For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, ⁴ og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene, ⁵ og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. ⁶ Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. ⁷ Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. ⁸ Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster. ⁹ For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet. ¹⁰ Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. ¹¹ Enten det nå er jeg eller de andre: Dette forkynner vi, og slik kom dere til troen. ¹² Men når det blir forkynt om Kristus at han er reist opp fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? ¹³ Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus reist opp. ¹⁴ Men er Kristus ikke reist opp, da er vår forkynnelse ingenting, og den troen dere har, er intet. ¹⁵ Da blir vi stående som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at han har reist Kristus opp, noe han altså ikke har gjort, dersom det er så at de døde ikke reises opp. ¹⁶ For dersom de døde ikke reises opp, da er heller ikke Kristus reist opp. ¹⁷ Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. ¹⁸ Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. ¹⁹ Har vi bare i dette livet satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. ²⁰ Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. ²¹ For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. ²² For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. ²³ Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. ²⁴ Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. ²⁵ For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter. ²⁶ Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. ²⁷ For alt har han lagt under hans føtter. Men når han sier at alt er underlagt ham, da er det klart at han som la alt under ham, er unntatt. ²⁸ Men når alt er underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle. ²⁹ De som lar seg døpe for de døde – hvorfor gjør de det? Dersom døde i det hele tatt ikke reises opp, hvorfor lar de seg da døpe for dem? ³⁰ Og vi selv, hvorfor utsetter vi oss hver time for fare? ³¹ Jeg dør hver dag – så sant som jeg kan rose meg av dere, brødre, i Kristus Jesus, vår Herre! ³² Var det på menneskelig vis jeg kjempet mot villdyr i Efesus, hva gagn hadde jeg så av det? Dersom de døde ikke reises opp, så la oss ete og drikke, for i morgen dør vi! ³³ Far ikke vill! Slett selskap forderver gode seder. ³⁴ Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud. Til skam for dere sier jeg det. ³⁵ Men en kunne si: Hvordan blir de døde reist opp? Hva slags legeme trer de fram med? ³⁶ Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør. ³⁷ Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er av hvete eller av et annet slag. ³⁸ Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme. ³⁹ Ikke alt kjøtt er av samme slag. Ett slag er i mennesker, et annet i fe, et annet i fugl og et annet i fisk. ⁴⁰ Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemene har én glans, de jordiske en annen. ⁴¹ Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene – stjerne skiller seg fra stjerne i glans. ⁴² Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. ⁴³ Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. ⁴⁴ Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme. ⁴⁵ Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv. ⁴⁶ Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, og deretter det åndelige. ⁴⁷ Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen. ⁴⁸ Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. ⁴⁹ Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske. ⁵⁰ Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet. ⁵¹ Se, jeg sier dere et mysterium*: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, ⁵² brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. ⁵³ For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. ⁵⁴ Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ordet oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. ⁵⁵ Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? ⁵⁶ Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. ⁵⁷ Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! ⁵⁸ Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.
Paulus’ første brev til korinterne 15:1-58

¹ Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. ² Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. ³ For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne. ⁴ Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. ⁵ Men han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. ⁶ Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. ⁷ For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. ⁸ Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. ⁹ Derfor setter vi også vår ære i – enten vi er hjemme eller borte – å være ham til behag. ¹⁰ For vi må alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt. ¹¹ Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker. Men for Gud er vi åpenbare. Jeg håper også å være åpenbar for deres samvittigheter. ¹² Ikke så at vi igjen anbefaler oss selv for dere. Men vi gir dere anledning til å rose dere av oss, så dere kan ha noe å sette imot dem som roser seg av det de er i det ytre og ikke i hjertet. ¹³ For om vi var fra oss selv, så var det for Gud, og er vi ved sans og samling, så er det for dere. ¹⁴ For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd. ¹⁵ Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem. ¹⁶ Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik. ¹⁷ Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. ¹⁸ Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. ¹⁹ Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. ²⁰ Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! ²¹ Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.
Paulus’ andre brev til korinterne 5:1-21