1 Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere – til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere: 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 3 Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. 4 Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede 5 på grunn av deres samfunn i evangeliet fra første dag av og like til nå. 6 Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. 7 Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet. 8 For Gud er mitt vitne på hvordan jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag. 9 Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, 10 slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris. 12 Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til fremgang for evangeliet. 13 Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. 14 Og på grunn av lenkene mine er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt. 15 Noen er det nok som forkynner Kristus på grunn av misunnelse og stridslyst, men andre gjør det av god vilje. 16 Disse gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet. 17 De andre forkynner Kristus av ærgjerrighet, ikke med rent sinn, men med den tanken å føye trengsel til mine lenker. 18 Hva så? Kristus blir i alle fall forkynt enten det nå skjer med baktanker eller i sannhet. Over dette gleder jeg meg. Ja, jeg vil også fortsatt glede meg. 19 Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg. 20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21 For: for meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning. 22 Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av arbeidet mitt, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. 23 Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. 25 Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til fremgang og glede for dere i troen, 26 slik at dere i Kristus Jesus rikelig kan rose dere for min skyld, når jeg igjen kommer til dere. 27 Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet, 28 og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud, 29 idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham. 30 Dere står i den samme kamp som dere så meg kjempe, og som dere nå hører at jeg fremdeles har.
Paulus’ brev til filipperne 1:1-30
For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.
Paulus’ brev til romerne 8:28
1 Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. 2 For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. 3 For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, 4 for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. 5 For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. 6 For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. 7 Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. 8 For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. 9 Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. 10 Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. 11 Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. 12 Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. 13 For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve. 14 For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. 15 Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! 16 Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. 17 Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham. 18 For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss. 19 For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. 20 Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, 21 i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten. 22 For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. 23 Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. 24 For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? 25 Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. 26 Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. 27 Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter. For det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige. 28 For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. 29 For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. 30 Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort. 31 Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? 33 Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. 34 Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? 36 Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. 37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, 39 verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Paulus’ brev til romerne 8:1-39
1 Når vi så har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! 2 Gi oss rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. 3 Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo alt sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv. 4 Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel. 5 For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noen ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt! 6 Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, 7 men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøsten han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad. 8 For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid. 9 Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorgen som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss. 10 For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død. 11 Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken. 12 Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærhet dere har for oss, skulle bli åpenbart hos dere, for Guds åsyn. 13 Ved dette er vi blitt trøstet. Og i tillegg gledet vi oss enda mer over hvor glad Titus var blitt. For dere har alle vært med på å stille hans ånd til ro. 14 Så når jeg har rost dere overfor ham, så er jeg ikke blitt til skamme. Likesom vi i alle ting har talt sant til dere, så har også våre rosende ord til Titus vist seg å være sannhet. 15 Og hans hengivenhet til dere er enda større når han minnes den lydigheten dere alle viste, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven. 16 Jeg gleder meg over at jeg kan stole på dere i alle ting.
Paulus’ andre brev til korinterne 7:1-16
1 Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, 2 utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål! 3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, 4 til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – 5 dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. 6 Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. 7 Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. 8 Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, 9 når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. 10 Om denne frelsen var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, 11 idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. 12 Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i. 13 Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. 14 Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. 15 Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. 16 For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. 17 Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. 20 Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. 21 Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste ham opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. 22 Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! 23 For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. 25 Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet.
Peters første brev 1:1-25
1 Hør dette, Jakobs hus, dere som kalles ved Israels navn og er runnet av Judas kilde, dere som sverger ved Herrens navn og priser Israels Gud, men ikke i sannhet og rettskaffenhet! 2 For etter den hellige byen kaller de seg, og på Israels Gud stoler de, på ham som heter Herren, hærskarenes Gud. 3 De forrige ting har jeg forkynt for lenge siden, de gikk ut av min munn, og jeg kunngjorde dem. Brått satte jeg dem i verk, og de kom. 4 Fordi jeg visste at du er hard, og din nakke en jernsene, og din panne av kobber, 5 så forkynte jeg deg det for lenge siden. Før det kom, kunngjorde jeg det for deg, for at du ikke skulle si: Mitt gudebilde har gjort det! Mitt utskårne bilde og mitt støpte bilde har styrt det slik! 6 Du har hørt det. Nå kan du se det alt sammen! Og dere, må dere ikke bekjenne det? Fra nå av kunngjør jeg noe nytt for deg, skjulte ting, som du ikke har visst om. 7 Nå først er det skapt, og ikke for lenge siden. Før i dag hadde du ikke hørt det, for at du ikke skulle si: Det visste jeg! 8 Du har ikke hørt det eller fått vite det, heller ikke er ditt øre for lenge siden blitt åpnet. For jeg visste at du er troløs og er blitt kalt en overtreder fra mors liv av. 9 For mitt navns skyld er jeg langmodig. Og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og skåner deg, så du ikke skal bli utryddet. 10 Se, jeg renser deg, men ikke som sølv. Jeg prøver deg i lidelsens ovn. 11 For min skyld, for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen. 12 Hør på meg, Jakob, og du Israel, som jeg har kalt! Jeg er Gud, jeg er den første, jeg er også den siste. 13 Min hånd har grunnfestet jorden, og min høyre hånd har utspent himmelen. Jeg kaller på dem, da står de der begge. 14 Samle dere alle sammen og hør: Hvem iblant dem har forkynt dette? – Han som Herren elsker*, skal fullbyrde hans vilje mot Babel og vise hans makt mot kaldeerne. 15 Jeg, jeg har talt. Jeg har også kalt ham, jeg har latt ham komme, og han har lykke på sin ferd. 16 Kom nær til meg, hør dette! Fra begynnelsen av har jeg ikke talt i det skjulte. Fra den tid det kom, var jeg der. Og nå har Herren Herren sendt meg og sin Ånd. 17 Så sier Herren, din gjenløser, Israels Hellige: Jeg er Herren din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den veien du skal gå. 18 Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger. 19 Da skulle din ætt bli som sanden, og din etterslekt som sandkornene. Dens navn skulle ikke utryddes og ikke bli utslettet for mitt åsyn. 20 Dra ut av Babel, flykt fra kaldeerne! Forkynn dette, fortell det med jubelrøst, utbre det helt til jordens ende, si: Herren har gjenløst sin tjener Jakob! 21 De lider ingen tørst. Gjennom ørkenen fører han dem, vann av klippen lar han renne for dem. Han kløver klippen, og det flyter vann. 22 Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige.
Jesaja 48:1-22
1 Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus – til vår kjære venn og medarbeider Filemon, 2 og til vår søster Appia, og til vår medstrider Arkippus, og til menigheten i ditt hus: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 4 Jeg takker alltid Gud når jeg minnes deg i bønnene mine. 5 For jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til Herren Jesus og til alle de hellige. 6 Jeg ber om at deres samfunn med deg i troen må være virksomt ved innsikt i alt det gode vi har i Kristus. 7 For jeg har fått stor glede og trøst ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt styrket ved deg, bror. 8 Derfor, selv om jeg i Kristus med stor frimodighet kunne pålegge deg å gjøre det som er din plikt, 9 så vil jeg heller be deg om dette, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, nå også Kristi Jesu fange, 10 ber jeg deg for min sønn, Onesimus, som jeg har født her i mine lenker. 11 Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig* både for deg og meg. 12 Nå sender jeg ham tilbake til deg. Ta du imot han! Det er mitt eget hjerte. 13 Jeg hadde ønsket å beholde ham her hos meg, slik at han i ditt sted kunne ha tjent meg mens jeg er i lenker for evangeliets skyld. 14 Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre dette, så ikke din godhet skulle være som av tvang, men av fri vilje. 15 Kanskje ble han nettopp derfor skilt fra deg for en stund, for at du kunne få ham igjen til evig eie – 16 og da ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror. Slik er det i høy grad for meg, og hvor mye mer da for deg, både i kjødet og i Herren. 17 Så sant du holder meg for din medbror i troen, så ta imot ham som meg selv! 18 Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning! 19 Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Jeg skal betale det! – for ikke å si deg at du til og med skylder meg deg selv! 20 Ja, bror! Måtte jeg nå ha nytte av deg i Herren! Gled mitt hjerte i Kristus. 21 I tillit til din lydighet skriver jeg til deg. Jeg er viss på at du vil gjøre enda mer enn det jeg ber deg om. 22 Og gjør dessuten i stand et gjesterom for meg! For jeg håper at jeg ved deres forbønn skal bli gitt tilbake til dere. 23 Epafras, min medfange i Kristus Jesus, hilser deg. 24 Det samme gjør medarbeiderne mine, Markus, Aristarkus, Demas og Lukas. 25 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd.
Paulus’ brev til Filemon 1:1-25
Josef og brødrene som solgte han som slave til Egypt
1 Da kunne ikke Josef lenger legge bånd på seg for alle dem som sto hos ham, og han ropte: La alle gå ut fra meg! Og det var ingen til stede da Josef ga seg til kjenne for brødrene sine. 2 Han brast i gråt, og gråt så høyt at egypterne hørte det. Og de hørte det i faraos hus. 3 Og Josef sa til sine brødre: Jeg er Josef! Er min far ennå i live? Men brødrene hans maktet ikke å svare ham noe, så forferdet sto de der foran ham. 4 Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. 5 Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. 6 Nå har vi hatt to hungersår i landet, og ennå kommer det fem år da det verken skal pløyes eller høstes. 7 Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. 8 Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt. 9 Skynd dere nå og dra hjem til min far og si til ham: Dette sier din sønn Josef: Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, dryg ikke! 10 Du skal få bo i landet Gosen og være nær meg, både du og dine barn og dine barnebarn, med ditt småfe og storfe og alt det du har. 11 Og jeg skal sørge for deg der – for ennå kommer det fem hungersår – for at du ikke skal lide nød, verken du eller ditt hus eller noen av dine. 12 Nå ser både dere og min bror Benjamin med egne øyne at det er jeg som taler med dere. 13 Fortell da min far om den ærefulle stilling jeg har her i Egypt, og om alt dere har sett. Og skynd dere å føre min far hit ned! 14 Så falt han sin bror Benjamin om halsen og gråt, og Benjamin gråt i armene hans. 15 Han kysset alle brødrene sine og gråt, bøyd over dem. Og siden talte brødrene hans med ham.
Første Mosebok 45:1-15
14 Da Josef hadde begravet sin far, vendte han tilbake til Egypt, både han og brødrene hans og alle som var dratt opp med ham for å begrave hans far. 15 Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham! 16 Så sendte de bud til Josef og sa: Før han døde ga din far oss dette pålegg: 17 Så skal dere si til Josef: Kjære, tilgi dine brødre deres misgjerning og deres synd, da de handlet så ille mot deg! Nå ber vi, tilgi oss vår misgjerning, vi som også tjener din fars Gud. Og Josef gråt da de talte slik til ham. 18 Siden kom også hans brødre selv og falt ned for ham, og de sa: Se, vi er dine tjenere. 19 Da sa Josef til dem: Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker. 21 Vær ikke redde! Jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.
Første Mosebok 50:1-21
1 Pris Herren, påkall hans navn! Kunngjør blant folkene hans store gjerninger! 2 Syng for ham, lovsyng ham, tal om alle hans under! 3 Ros dere av hans hellige navn! La dem som søker Herren, glede seg i sitt hjerte. 4 Spør etter Herren og hans kraft, søk alltid hans åsyn! 5 Husk hans undergjerninger som han har gjort, hans under og hans munns dommer, 6 dere barn av Abraham, hans tjener, Jakobs barn, hans utvalgte. 7 Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden. 8 Til evig tid minnes han sin pakt, det ordet han fastsatte for tusen slekter, 9 hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. 10 Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. 11 Han sa: Til deg gir jeg Kana’ans land til arv og eiendom. 12 Da de var en liten flokk, få og fremmede der, 13 og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, 14 da tillot han ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: 15 Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt! 16 Han kalte hungersnød innover landet, han brøt i stykker hver brødstav. 17 Da sendte han en mann i forveien for dem, til trell ble Josef solgt. 18 De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern, 19 inntil den tiden kom da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld. 20 Da sendte kongen bud og løslot ham, herskeren over folkeslag ga ham fri. 21 Han satte ham til herre over sitt hus og til styrer over alt det han eide, 22 for at han skulle binde kongens stormenn etter sin egen vilje og lære hans eldste visdom. 23 Så kom Israel til Egypt, Jakob bodde som fremmed i Kams land. 24 Og Gud lot sitt folk bli meget fruktbart, han gjorde det sterkere enn dets fiender. 25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å fare fram med svik mot hans tjenere. 26 Han sendte Moses, sin tjener, og Aron som han hadde utvalgt. 27 De gjorde Guds tegn iblant dem og undere i Kams land. 28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord. 29 Han gjorde deres vann til blod slik at fisken døde. 30 Det krydde av frosk i landet, til og med i kongenes saler. 31 Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innenfor deres landegrenser. 32 Han ga dem hagl for regn, flammende ild i landet. 33 Han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt ned trærne innenfor deres landegrenser. 34 Han talte, og det kom gresshopper og gnagere uten tall, 35 og de åt opp hver plante i landet, de åt opp grøden på marken. 36 Han slo alle førstefødte i landet, førstegrøden av all deres kraft. 37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet. 38 Egypt gledet seg da de dro ut, for frykt for dem var falt på folket. 39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten. 40 De ba, og han sendte vaktler og mettet dem med himmelbrød. 41 Han åpnet klippen, og det vellet fram vann. Det fløt som en strøm gjennom det tørre landet. 42 For han kom i hu sitt hellige ord til sin tjener Abraham, 43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop. 44 Han ga dem hedningefolks land. Det som folkeslag hadde arbeidet for, tok de til eie, 45 for at de skulle holde hans bud og ta vare på hans lover. Halleluja!
Salmenes bok 105:1-45
1 Da sa ypperstepresten: Er dette sant? 2 Og Stefanus svarte: Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. 3 Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det landet som jeg vil vise deg! 4 Da dro han ut fra Kaldeer-landet og slo seg ned i Karan. Og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere nå bor i. 5 Han ga ham ingen eiendom i det, ikke en fotsbredd. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, og hans ætt etter ham, enda han ikke hadde barn. 6 Og Gud talte slik: Hans ætt skal leve som utlendinger i et fremmed land. Folket der skal holde dem i trelldom og mishandle dem i fire hundre år. 7 Men det folket som de skal trelle under, vil jeg dømme, sa Gud. Og deretter skal de dra ut derfra og tjene meg på dette stedet. 8 Og han ga ham omskjærelsens pakt. Han fikk så sønnen Isak og omskar ham på den åttende dagen. Og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene. 9 Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. 10 Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. 11 Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med. 12 Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang. 13 Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt. 14 Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler. 15 Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre. 16 De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv. 17 Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, 18 inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. 19 Han for fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp. 20 På den tid ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus. 21 Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn. 22 Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger. 23 Da han hadde fylt førti år, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn.
Apostlenes gjerninger 7:1-23
Hele historien om Josef som blir solgt som slave til Egypt av brødrene sine finner man i 1 Mosebok kap 37-50. Josef blir født i 1Mos 30. Historien om Josefs far Jakob, starter i 1Mos 25. Jakob får navnet Israel av Gud i 1Mos 32.