1 På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, Amos’ sønn, inn til ham og sa til ham: Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. 2 Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa: 3 Å, Herre! Kom i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i troskap og med helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne! Og Hiskia gråt høyt. 4 Men Jesaja var ennå ikke kommet ut av den indre byen, da Herrens ord kom til ham, og det lød så: 5 Vend tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg! I overmorgen skal du gå opp til Herrens hus. 6 Og jeg vil legge femten år til din alder. Jeg vil redde deg og denne byen av assyrerkongens hånd. Jeg vil verne denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld. 7 Og Jesaja sa: Hent en fikenkake! Så hentet de en fikenkake og la den på byllen, og da frisknet han til. 8 Og Hiskia sa til Jesaja: Hva skal jeg ha til tegn på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus i overmorgen? 9 Jesaja svarte: Dette gir Herren deg til tegn på at Herren vil holde det han har lovt: Skal skyggen gå ti trinn fram, eller skal den gå ti trinn tilbake? 10 Hiskia sa: Det er en lett sak for skyggen å strekke seg ti trinn fram. Nei, skyggen skal gå ti trinn tilbake! 11 Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå tilbake de trinn som den hadde gått ned på Akas’ trapp – ti trinn.
Andre Kongebok 20:1-11
16 Så brøt mennene opp derfra og tok veien mot Sodoma. Abraham gikk med dem for å følge dem på vei. 17 Da sa Herren: Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre? 18 Abraham skal jo bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle jordens folk velsignes. 19 Jeg har utvalgt ham for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei og gjøre rettferd og rett, slik at Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham. 20 Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. 21 Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det. 22 Så vendte mennene seg bort og gikk til Sodoma. Men Abraham ble fortsatt stående for Herrens åsyn. 23 Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige? 24 Kanskje er det femti rettferdige i byen. Vil du da rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet for de femti rettferdiges skyld som kunne være der? 25 Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett? 26 Da sa Herren: Dersom jeg finner femti rettferdige i byen Sodoma, vil jeg spare hele stedet for deres skyld. 27 Abraham svarte da og sa: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske. 28 Kanskje kunne det mangle fem på de femti rettferdige? Vil du da ødelegge hele byen på grunn av disse fem? Han sa: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner førtifem der. 29 Men han fortsatte å tale til ham, og sa: Kanskje det finnes førti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det – for de førtis skyld. 30 Han sa da: Å, Herren må ikke bli vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti. 31 Da sa han: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje der finnes tjue. Han svarte: For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den. 32 Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gangen til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den. 33 Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham. Og Abraham vendte hjem igjen.
Første Mosebok 18:16-33
1 Men da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt – vi vet ikke hva det er blitt av ham. 2 Da sa Aron til dem: Ta gullringene som konene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem! 3 Da tok alt folket gullringene ut av ørene og kom til Aron med dem. 4 Han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Så sa de: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt! 5 Da Aron så dette, bygde han et alter for den og lot utrope: I morgen er det høytid for Herren! 6 Dagen etter sto de tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. Folket satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke. 7 Da sa Herren til Moses: Skynd deg og stig ned! Ditt folk, som du har ført opp fra landet Egypt, har gjort en skammelig ting. 8 De har allerede veket av fra den veien jeg bød dem å vandre! De har gjort seg en støpt kalv, den har de tilbedt og ofret til og sagt: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt. 9 Og Herren sa til Moses: Jeg har holdt øye med dette folket og sett at det er et hardnakket folk. 10 La nå meg få råde, så min vrede kan bli opptent mot dem, og jeg kan ødelegge dem. Så vil jeg gjøre deg til et stort folk. 11 Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede bli opptent mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og med veldig hånd? 12 Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut. Han ville slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem fra jorden! Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk! 13 Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel. Til dem har du sagt og sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt, de skal eie det til evig tid. 14 Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk. 15 Og Moses vendte seg og gikk ned fra fjellet med vitnesbyrdets to tavler i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og baksiden var det skrevet. 16 Tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var risset inn på tavlene.
Andre Mosebok 32:1-16
15 Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. 16 Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. 17 Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller! 18 Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen. 19 Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. 20 For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. 21 Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? 22 Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju! 23 Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. 24 Da han begynte med oppgjøret, ble det ført fram for ham en som skyldte ti tusen talenter. 25 Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og hans kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. 26 Tjeneren kastet seg da ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen! 27 Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, han løslot ham og etterga ham gjelden. 28 Men da tjeneren kom ut, møtte han en av medtjenerne sine som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! 29 Medtjeneren falt da ned for ham, bønnfalt ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg! 30 Men han ville ikke. Tvert imot, han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der skulle han sitte til han hadde betalt det han skyldte. 31 Men da medtjenerne hans så det som hendte, ble de svært bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd. 32 Da kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele gjelden din etterga jeg deg, fordi du ba meg. 33 Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot medtjeneren din, slik jeg viste barmhjertighet mot deg? 34 Og hans herre ble vred, og overga ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte. 35 Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.
Matteus 18:15-35
Bønn og omvendelse
6 Israels barn gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Ba’alene og Astarte-bildene, Arams guder og Sidons guder og Moabs guder og ammonittenes guder og filistrenes guder. De forlot Herren og tjente ham ikke. 7 Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han overga dem i filistrenes hånd og i ammonittenes hånd. 8 Samme året begynte de å plage og underkue Israels barn. I atten år undertrykte de alle Israels barn som bodde på østsiden av Jordan, i amorittenes land, i Gilead. 9 Ammons barn satte også over Jordan for å kjempe mot Juda og mot Benjamin og mot Efra’ims hus, og Israel kom i stor trengsel. 10 Da ropte Israels barn til Herren og sa: Vi har syndet mot deg! Vi har forlatt vår Gud og dyrket Ba’alene. 11 Men Herren sa til Israels barn: Har jeg ikke frelst dere fra egypterne og amorittene og Ammons barn og filistrene? 12 Og da sidonierne og Amalek og Maon undertrykte dere, og dere ropte til meg, frelste jeg dere av deres hånd. 13 Men dere forlot meg og dyrket andre guder, derfor vil jeg ikke frelse dere mer. 14 Gå nå bort og rop til de gudene dere har valgt dere! La dem frelse dere, nå da dere er i slik trengsel! 15 Da sa Israels barn til Herren: Vi har syndet! Gjør med oss det du finner for godt, bare du vil frelse oss denne gangen! 16 Så skilte de seg av med de fremmede gudene og tjente Herren. Da kunne han ikke tåle å se på Israels nød.
Dommerne 10:6-16