1 Det er i grunnen overflødig at jeg skriver til dere om hjelpen til de hellige. 2 For jeg kjenner til at dere er villige. Jeg roser dere for dette hos makedonierne, og sier: Akaia har vært rede helt fra i fjor! Og den iveren dere har vist, har tilskyndet så mange. 3 Likevel sender jeg disse brødrene, for at ikke de lovord vi har gitt dere, på dette punktet skal vise seg å være tomme ord, slik at dere kan være forberedt, som jeg har sagt. 4 I så fall ville vi – for ikke å snakke om dere selv – få skam av vår tillit til dere, om det kommer makedoniere sammen med meg og finner dere uforberedt. 5 Derfor fant jeg det nødvendig å oppfordre brødrene til å reise i forveien til dere, og på forhånd få i stand den rike gaven dere før har gitt løfte om, så den skal ligge ferdig som en velsignelse og ikke som en gniergave. 6 Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. 7 Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. 8 Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning. 9 Som skrevet er: Han strødde ut, han ga til de fattige. Hans rettferdighet blir til evig tid. 10 Og han som gir såmannen såkorn og brød å ete, han skal også gi dere såkorn og la det mangedoble seg, og gi vekst til fruktene av deres rettferdighet. 11 Og så skal dere bli rike på alle ting, til oppriktig godhet, som ved oss virker takksigelse til Gud. 12 For den hjelp som dere gir ved denne tjenesten, skal ikke bare fylle mangelen hos de hellige, men også skape overflod ved manges takksigelser til Gud. 13 Denne givertjenesten er en prøve på ektheten hos dere, og de vil prise Gud for deres lydighet til å bekjenne Kristi evangelium, og for den oppriktige godhet dere viser i samfunnet med dem og med alle. 14 De vil be for dere og lengte etter dere på grunn av den rike nåde fra Gud som er over dere. 15 Gud være takk for sin usigelige gave!
Paulus’ andre brev til korinterne 9:1-15
1 Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet? 2 Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. 3 For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. 4 Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. 5 Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. 6 Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: 7 Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. 8 Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd. 9 Gjelder nå denne saligprisningen de omskårne, eller gjelder den også de uomskårne? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. 10 Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret. 11 Og han fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle de troende som er uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet også dem, 12 og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret. 13 For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet. 14 For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft. 15 For loven virker vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd. 16 Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, 17 slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne – den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. 18 Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. 19 Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd – han var jo snart hundre år – og på at Saras morsliv var utdødd. 20 Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. 21 Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre. 22 Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. 23 Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. 24 Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse.
Paulus’ brev til romerne 4:1-25
1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. 2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? – hvordan han står fram for Gud og anklager Israel: 3 Herre, dine profeter drepte de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter livet. 4 Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba’al. 5 På samme vis er det også i den tiden som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse. 6 Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. 7 Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet, 8 som det står skrevet: Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag. 9 Og David sier: La deres bord bli til en snare og en felle, til et anstøt og til gjengjeldelse for dem! 10 La deres øyne formørkes så de ikke kan se, og bøy alltid deres rygg. 11 Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. 12 Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet! 13 Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste – 14 kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. 15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde? 16 Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også. 17 Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, 18 så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. 20 Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! 21 For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg. 22 Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. 23 Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. 24 Du ble avhogd av det oljetreet som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor mye mer skal da de naturlige greinene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! 25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet* – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. 26 Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. 27 Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. 28 Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 30 Dere var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. 32 For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle. 33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. 34 For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? 35 Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? 36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.
Paulus’ brev til romerne 11:1-36
1 Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. 2 Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker. 3 Den som eter, må ikke forakte den som ikke eter. Og den som ikke eter, må ikke dømme den som eter. Gud har jo tatt seg av ham. 4 Hvem er vel du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Men han skal bli stående, for Herren er mektig til å holde ham oppe. 5 Den ene setter én dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! 6 Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som ikke akter på dagen, han gjør det for Herren. Den som eter, gjør det for Herren – han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud. 7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til. 9 Derfor døde jo Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. 10 Men du, hvorfor dømmer du din bror? Eller du, hvorfor forakter du din bror? Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. 11 For det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud. 12 Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv. 13 Derfor bør vi ikke lenger dømme hverandre. Fell heller den dom at ingen må legge noen anstøtsstein eller felle for sin bror. 14 Jeg vet og er overbevist i Herren Jesus om at ingenting er urent i seg selv. Men for den som holder noe for urent, for ham er det urent. 15 Og dersom du med din mat volder din bror sorg, da vandrer du ikke i kjærlighet. Du må ikke med din mat føre den i fortapelse som Kristus er død for! 16 La da ikke det gode dere har, bli spottet. 17 Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. 18 For den som i dette tjener Kristus, er til behag for Gud og står sin prøve for mennesker. 19 La oss da jage etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse. 20 Bryt ikke ned Guds verk på grunn av mat! Ganske visst er alt rent, men det er ondt for det mennesket som eter det når det er til anstøt. 21 Det er godt å la være å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe annet som er til anstøt for din bror. 22 Har du tro? Ha den for deg selv, for Guds åsyn! Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. 23 Men den som tviler, er dømt dersom han eter, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke er av tro, er synd.
Paulus’ brev til romerne 14:1-23
1 Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ. 2 Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg. 3 Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. 4 De har våget sitt eget liv for mitt. Ikke bare jeg, men også alle menigheter av hedningene takker dem. 5 Hils også menigheten i deres hus. Hils min kjære Epenetus, han som er Asias førstegrøde for Kristus. 6 Hils Maria, som har arbeidet meget for dere. 7 Hils Andronikus og Junias, mine slektninger og mine medfanger. De har et godt navn blant apostlene, de er også før meg kommet til Kristus. 8 Hils Ampliatus, min kjære venn i Herren. 9 Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og min kjære Stakys. 10 Hils Apelles, den prøvede i Kristus. Hils dem som hører til Aristobulus’ hus. 11 Hils Herodion, min slektning. Hils dem av Narkissus’ hus som er i Herren. 12 Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren. Hils den kjære Persis, som har arbeidet så mye i Herren. 13 Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor. 14 Hils Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas, og brødrene hos dem. 15 Hils Filologus og Julia, Nereus og hans søster og Olympas, og alle de hellige hos dem. 16 Hils hverandre med et hellig kyss! Alle Kristi menigheter hilser dere. 17 Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! 18 For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende. 19 For ordet om den lydighet dere viser, er kommet ut til alle. Derfor gleder jeg meg over dere. Men jeg ønsker at dere skal være vise til det gode og rene for det onde. 20 Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! 21 Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sosipater, mine slektninger, hilser dere. 22 Jeg, Tertius, som har skrevet ned brevet, hilser dere i Herren. 23 Gajus, min og hele menighetens vert, hilser dere. Erastus, byens regnskapsfører, og vår bror Kvartus hilser dere. 24 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. 25 Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av det mysteriet* som det har vært tiet om i evige tider, 26 men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet – 27 ham, den eneste vise Gud ved Jesus Kristus, tilhører æren i all evighet! Amen.
Paulus’ brev til romerne 16:1-27
1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus, 2 – til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre! 3 Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i bønnene mine, natt og dag. 4 Når jeg minnes tårene dine, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. 5 For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg. 6 Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse. 7 For Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. 8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft! 9 Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han ga oss i Kristus Jesus fra evighet av. 10 Nå er denne nåden blitt åpenbart ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet, 11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger. 12 Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare det som er betrodd meg, til dagen kommer. 13 Ha som forbilde de sunne ordene du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 14 Ta vare på den edle skatten som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss! 15 Du vet dette at alle de i Asia har vendt seg fra meg, blant dem Fygelus og Hermogenes. 16 Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus’ hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over lenkene mine. 17 Da han kom til Roma, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg. 18 Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.
Paulus’ andre brev til Timoteus 1:1-18
1 Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. 2 For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd. 3 Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige. 4 Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død. 5 Ved tro ble Enok rykket bort, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde rykket ham bort. For før han ble rykket bort, fikk han det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham. 6 Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. 7 Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro. 8 Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det stedet han skulle få til arv. Og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme. 9 Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. 10 For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper. 11 Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet. 12 Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles. 13 I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. 14 For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. 15 Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. 16 Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en by ferdig til dem. 17 Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, 18 enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. 19 Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde. 20 Ved tro var det også Isak velsignet Jakob og Esau, med syn på det som skulle komme. 21 Ved tro velsignet den døende Jakob hver av Josefs sønner. Og han tilba, bøyd over knappen på sin stav. 22 Ved tro tenkte Josef, før han døde, på Israels barns utgang, og han ga forskrifter om hva de skulle gjøre med hans ben. 23 Ved tro holdt Moses’ foreldre barnet skjult i tre måneder etter hans fødsel. For de så at han var så fagert et barn, og de fryktet ikke for kongens bud. 24 Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter. 25 Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. 26 Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. 27 Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige. 28 Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte. 29 Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de. 30 Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i sju dager. 31 Ved tro unngikk horkvinnen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred. 32 Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og profetene. 33 Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, 34 slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike. 35 Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse. 36 Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. 37 De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hard medfart. 38 Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. 39 Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. 40 For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.
Brevet til hebreerne 11:1-40
1 Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror – til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus: 2 Miskunn og fred og kjærlighet bli dere rikelig til del! 3 Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. 4 For noen mennesker har sneket seg inn – noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de omgjør vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus. 5 Men etter som dere en gang for alle har fått vite alt, vil jeg minne dere om at da Herren hadde frelst folket ut fra Egypt, ødela han likevel senere dem som ikke trodde. 6 Og de englene som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag, 7 likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed* kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild. 8 Likevel gjør nå disse menneskene det samme. De går i drømme, de gjør kjødet urent, de forakter herredømme og spotter høye åndemakter. 9 Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! 10 Disse menneskene derimot spotter det de ikke kjenner. Og det som de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyrene, med det ødelegger de seg selv. 11 Ve dem! For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet.* 12 Disse menneskene er skamflekker ved deres kjærlighetsmåltider. Uten frykt holder de gilde med dere og forer seg selv. De er vannløse skyer som drives av sted av vinden. De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot. 13 De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam. De er villfarende stjerner, som mørkets natt er rede for til evig tid. 14 Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige 15 for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de harde ord som de har talt mot ham, de ugudelige synderne. 16 De er slike som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer fram etter sine lyster. Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld. 17 Men dere, kjære: Husk de ordene som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt! 18 For de sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster. 19 Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige* mennesker som ikke har Ånden. 20 Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, 21 og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv. 22 Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, 23 andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kappen som er smittet av kjødet. 24 Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, 25 den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.
Judas’ brev 1:1-25
13 Vi hadde i forveien gått om bord i skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord. Slik hadde han bestemt det, for han ville selv gå dit til fots. 14 Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord, og kom til Mitylene. 15 Derfra seilte vi så videre og kom neste dag rett ut for Kios. Dagen etter seilte vi innom Samos, og lå over i Trogillium. Den følgende dagen kom vi så til Milet. 16 For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesus, så han ikke skulle bli oppholdt i Asia. For han skyndte seg for å nå fram til Jerusalem til pinsedagen, om det var mulig for ham. 17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste. 18 Da de var kommet, sa han til dem: Dere vet hvordan min ferd iblant dere var, hele tiden fra den første dagen jeg kom til Asia. 19 Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer. 20 Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene. 21 Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. 22 Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. 23 Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. 24 Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. 25 Og se, nå vet jeg at dere aldri mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket. 26 Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. 27 For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd. 28 Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. 29 Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. 30 Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. 31 Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. 32 Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. 33 Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. 34 Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. 35 På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot. 36 Da han hadde sagt dette, bøyde han kne og ba sammen med dem alle. 37 Da brast de alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham gang etter gang. 38 Mest sørget de over det han hadde sagt, at de aldri mer skulle få se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
Apostlenes gjerninger 20:13-38
1 Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammene som er spredt omkring i landene. 2 Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. 4 Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. 5 Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den. 6 Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. 7 Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, 8 slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier. 9 Den ringe bror skal rose seg av sin høyhet, 10 men den rike av sin ringhet, for han skal forgå som blomsten på gresset. 11 For solen stiger med sin brennende hete, gresset visner, blomsten faller av, og dens skjønnhet blir til intet. Slik skal også den rike visne bort på sine veier. 12 Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som er lovt dem som elsker ham. 13 Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. 14 Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. 15 Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død. 16 Far ikke vill, mine kjære brødre! 17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge. 18 Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger. 19 Vit dette, mine kjære brødre: Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede! 20 For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud. 21 Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler. 22 Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. 23 For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – 24 han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. 25 Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning. 26 Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. 27 En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.
Jakobs brev 1:1-27
Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.
Matteus 22:29
For ingenting er umulig for Gud.
Lukas 1:37
– Guds kraft
– Guds nåde er nok, Guds kraft fullendes i skrøpelighet