Dyr og kjæledyr

– Dyr og kjæledyr
– Dyr har sjel
– Også dyr kan skrike til / be til Gud
– Gud kan kommunisere med og lede dyr
– Dyr i Himmelen / på den nye jord

Dyr og kjæledyr

¹ Til sangmesteren. Av Herrens tjener, av David. ² Synden taler til den ugudelige i hans hjertes innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham. ³ For en smigrer ham i hans øyne ved å finne hans synd, ved å hate ham. ⁴ Hans munns ord er urett og svik, han har sluttet å gå klokt fram, å gjøre godt. ⁵ På sitt leie tenker han ut urett, han stiller seg på en vei som ikke er god. Han hater ikke det onde. ⁶ Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. ⁷ Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre! ⁸ Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. ⁹ De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. ¹⁰ For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys. ¹¹ La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner deg, og din rettferdighet for de oppriktige av hjertet. ¹² La ikke de stoltes fot få trå meg ned, og la ikke de ugudeliges hånd jage meg bort! ¹³ Der faller de som gjør urett! De blir støtt ned og kan ikke reise seg.
Salmenes bok 36:1-13

¹ Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. ² Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis. ³ Men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd opp. Det vokste opp hos ham sammen med hans barn. Det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. ⁴ Så kom det en vandringsmann til den rike. Da kvidde han seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe og lage i stand for vandringsmannen som var kommet til ham. Han tok den fattiges eneste lam og laget det til for mannen som var kommet til ham. ⁵ Da ble David mektig vred på den mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mannen som har gjort dette, skal dø, ⁶ og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. ⁷ Da sa Natan til David: Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel, og fridde deg ut av Sauls hånd. ⁸ Jeg ga deg din herres hus og din herres koner i din favn. Jeg ga deg Israels og Judas hus. Og var det for lite, så ville jeg ha gitt deg enda mer, både det ene og det andre. ⁹ Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du slått med sverdet. Hans kone har du tatt til kone for deg selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd.
Andre Samuelsbok 12:1-9

¹ Og Herren svarte Job ut av stormen og sa: ² Bind opp om deg som en mann! Jeg vil spørre deg, og du skal svare meg. ³ Vil du virkelig gjøre min rettferdighet til intet? Vil du dømme meg skyldig, så du får rett? ⁴ Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans? ⁵ Pryd deg med majestet og høyhet, og kle deg i glans og herlighet! ⁶ La din vrede strømme fram, og se på alle overmodige og ydmyk dem! ⁷ Ja, se på alle stolte og bøy dem, tråkk ned de ugudelige der de står! ⁸ Gjem dem i støvet, alle sammen, lukk deres ansikter fast i graven! ⁹ Da skal jeg gi deg den ros at din høyre hånd kan hjelpe deg. ¹⁰ Se på Behemot*, som jeg har skapt like så vel som deg. Den eter gress som en okse. ¹¹ Se for en kraft den har i hoftene, og hva styrke den har i bukmusklene! ¹² Den gjør halen stiv som en seder. Senene på dens lår er knyttet fast sammen. ¹³ Knoklene er som kobberrør, og ben har den som jernstenger. ¹⁴ Den er den ypperste av Guds skapninger, av sin skaper fikk den sitt sverd. ¹⁵ Bakkene bringer den mat, og alle ville dyr leker der. ¹⁶ Under lotusbusker hviler den, i ly av siv i sumpen. ¹⁷ Lotusbusker gir den tak og skygge, piletrærne ved bekken omgir den. ¹⁸ Selv om strømmen går strid, blir den ikke redd. Den er trygg om så Jordan fosser fram mot dens gap. ¹⁹ Kan noen gripe den ved øynene? Kan noen dra en snare gjennom nesen på den? ²⁰ Kan du dra Leviatan* opp med en fiskekrok og binde tungen ned med et snøre? ²¹ Kan du sette en sivline i nesen på den og gjennombore kjeven med en krok? ²² Vil den rette mange ydmyke bønner til deg eller tale milde ord til deg? ²³ Vil den gjøre en avtale med deg, så du kan få den til trell for all tid? ²⁴ Kan du leke med den som med en fugl eller sette et bånd på den for dine små piker? ²⁵ Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellom kjøpmennene? ²⁶ Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner? ²⁷ Prøv å legge hånd på den! Den striden skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen! ²⁸ Nei, den som våger slikt, blir skuffet i sitt håp! Han styrter til jorden bare han får se den.
Job 40:1-28

¹ Imens hadde folket samlet seg i tusenvis, så de holdt på å trå hverandre ned. Da begynte Jesus å tale, først og fremst til disiplene sine: Ta dere i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri. ² Men ikke noe er tildekket som ikke skal bli åpenbart, og intet er skjult som ikke skal bli kjent. ³ Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisket noen i øret inne i kamrene, skal bli ropt ut på hustakene. ⁴ Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. ⁵ Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte. ⁶ Selges ikke fem spurver for to skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. ⁷ Men til og med hvert hår dere har på hodet, er talt. Frykt ikke! Dere er mer enn mange spurver. ⁸ Jeg sier dere: Hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også Menneskesønnen kjennes ved for Guds engler. ⁹ Men den som fornekter meg for menneskene, han skal bli fornektet for Guds engler. ¹⁰ Og hver den som taler et ord mot Menneskesønnen, han skal få forlatelse. Men den som spotter Den Hellige Ånd, skal ikke få forlatelse. ¹¹ Men når de fører dere fram i synagogene og for øvrigheter og myndigheter, så vær ikke bekymret for hvordan eller hva dere skal forsvare dere med, eller hva dere skal si. ¹² For Den Hellige Ånd skal lære dere i samme stund hva som bør sies. ¹³ En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! ¹⁴ Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? ¹⁵ Han sa til dem: Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. ¹⁶ Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin. ¹⁷ Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle avlingen min i. ¹⁸ Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods. ¹⁹ Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad! ²⁰ Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet? ²¹ Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud. ²² Og han sa til disiplene: Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete, heller ikke for kroppen – hva dere skal kle dere med! ²³ For livet er mer enn maten og kroppen mer enn klærne. ²⁴ Legg merke til ravnene! De verken sår eller høster, de har verken matbod eller låve, og Gud før dem likevel. Hvor mye mer er ikke dere verd enn fuglene! ²⁵ Og hvem av dere kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? ²⁶ Makter dere da ikke engang det minste, hvorfor er dere da bekymret for det andre? ²⁷ Gi akt på liljene, hvordan de vokser! De arbeider ikke, de spinner ikke. Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som en av dem! ²⁸ Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, hvor mye mer skal han da kle dere, dere lite troende! ²⁹ Og søk ikke etter hva dere skal ete og hva dere skal drikke, og la ikke tankene deres fare hit og dit. ³⁰ For alt dette søker hedningene i verden etter. Men deres Far vet at dere trenger alt dette. ³¹ Men søk hans rike, så skal dere få dette i tillegg! ³² Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.
Lukas 12:1-32

¹ Og han kalte til seg sine tolv disipler og ga dem makt over urene ånder, så de kunne drive dem ut, og til å helbrede alle slags sykdommer og plager. ² Dette er de tolv apostlenes navn: Først Simon, han som kalles Peter, og hans bror Andreas. Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. ³ Filip og Bartolomeus. Tomas og Matteus, tolleren. Jakob, sønn av Alfeus, og Lebbeus med tilnavnet Taddeus. ⁴ Simon Kananeus* og Judas Iskariot, han som forrådte ham. ⁵ Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, ⁶ men gå heller til de tapte får av Israels hus! ⁷ Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær! ⁸ Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det. ⁹ Skaff dere ikke gull, sølv eller kobber til å ha i beltet. ¹⁰ Ta ikke sekk med på reisen, ikke to kapper, ikke sko eller stav. For arbeideren er sin føde verd. ¹¹ Når dere kommer inn i en by eller landsby, så spør etter hvem som der er verdig. Der skal dere bli til dere drar bort. ¹² Når dere kommer inn i et hus, så hils det med fred. ¹³ Om da huset er det verd, skal deres fred komme over det. Men om det ikke er det verd, da skal freden vende tilbake til dere selv. ¹⁴ Og er det noen som ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, da gå ut av det huset eller den byen og rist støvet av føttene! ¹⁵ Sannelig sier jeg dere: Sodomas og Gomorras land skal få det tåleligere på dommens dag enn den byen! ¹⁶ Se, jeg sender dere som får blant ulver. Vær da kloke som slanger og enfoldige som duer. ¹⁷ Men ta dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og hudstryke dere i sine synagoger. ¹⁸ Og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene. ¹⁹ Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. ²⁰ For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i dere. ²¹ Bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn. Og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. ²² Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. ²³ Når de forfølger dere i én by, så flykt til en annen. For sannelig sier jeg dere: Dere skal ikke bli ferdig med byene i Israel før Menneskesønnen kommer! ²⁴ En disippel står ikke over sin mester, heller ikke står en tjener over sin herre. ²⁵ Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be’elsebul, hvor mye mer da hans husfolk! ²⁶ Frykt da ikke for dem! For ingen ting er tildekket som ikke skal bli åpenbart, og ikke noe er skjult som ikke skal bli kjent. ²⁷ Det jeg sier dere i mørket, tal det i lyset! Det som dere får hvisket i øret, forkynn det fra hustakene! ²⁸ Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! ²⁹ Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden. ³⁰ Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. ³¹ Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver. ³² Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. ³³ Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.
Matteus 10:1-33

¹⁹ Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. ²⁰ Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. ²¹ For hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være. ²² Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst. ²³ Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket! ²⁴ Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon*. ²⁵ Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? ²⁶ Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres* Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? ²⁷ Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? ²⁸ Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! ²⁹ Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. ³⁰ Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere – dere lite troende? ³¹ Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? ³² For alt slikt søker hedningene etter. Men deres* himmelske Far vet at dere trenger alt dette. ³³ Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! ³⁴ Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.
Matteus 6:19-34

Men nå ler de av meg, de som er yngre av år enn jeg. Jeg aktet ikke fedrene deres så pass at jeg ville sette dem blant mine gjeterhunder.
Job 30:1

¹ På den tiden gikk Jesus gjennom kornåkrene på en sabbat. Disiplene hans var sultne, og begynte å plukke aks og ete. ² Men da fariseerne så det, sa de til ham: Se, disiplene dine gjør noe som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten. ³ Men han svarte: Har dere ikke lest hva David gjorde, da han var sulten, både han og de som var med ham, ⁴ hvordan han gikk inn i Guds hus og åt skuebrødene, som verken han selv eller de som var med ham, hadde lov til å ete, men bare prestene? ⁵ Eller har dere ikke lest i loven at prestene på sabbaten vanhelliger sabbaten i templet, og likevel er de uten skyld? ⁶ Jeg sier dere: Her er det som er større enn templet! ⁷ Hadde dere visst hva dette betyr: Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer, så hadde dere ikke fordømt de uskyldige. ⁸ For Menneskesønnen er herre over sabbaten. ⁹ Så gikk han videre og kom til synagogen deres. ¹⁰ Og se, der var en mann som hadde en vissen hånd. Og de spurte ham: Er det tillatt å helbrede på sabbaten? Det var for å få noe å anklage ham for. ¹¹ Men han sa til dem: Hvem blant dere som har en sau, ville vel ikke gripe fatt i den og dra den opp, dersom den falt ned i en grøft på en sabbat? ¹² Hvor mye mer verd er ikke et menneske enn en sau! Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten. ¹³ Så sier han til mannen: Rekk hånden ut! Og han rakte den ut, og hånden ble frisk igjen som den andre. ¹⁴ Men fariseerne gikk ut og la planer mot ham om å få ryddet ham av veien. ¹⁵ Men da Jesus fikk vite det, dro han bort derfra. Mange fulgte ham, og han helbredet dem alle. ¹⁶ Og han påla dem strengt at de ikke skulle gjøre ham kjent, ¹⁷ for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja, som sier: ¹⁸ Se, min tjener som jeg har utvalgt, ham som jeg elsker, som min sjel har behag i; jeg vil legge min Ånd på ham, og han skal forkynne rett for hedningefolkene. ¹⁹ Han skal ikke trette og ikke rope. Heller ikke skal noen høre hans røst på gatene. ²⁰ Han skal ikke knuse et knekket siv, og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier. ²¹ Og til hans navn skal hedningefolkene sette sitt håp.
Matteus 12:1-21

¹ I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? ² Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: ³ Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. ⁴ Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike. ⁵ Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. ⁶ Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. ⁷ Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved! ⁸ Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. ⁹ Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. ¹⁰ Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. ¹¹ For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. ¹² Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill? ¹³ Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. ¹⁴ Slik er det heller ikke deres* himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt. ¹⁵ Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. ¹⁶ Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. ¹⁷ Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!
Matteus 18:1-17

¹ Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. ² Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem! ³ Da fortalte han denne lignelsen til dem: ⁴ Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? ⁵ Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. ⁶ Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. ⁷ Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse. ⁸ Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? ⁹ Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! ¹⁰ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg. ¹¹ Og han sa: En mann hadde to sønner. ¹² Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. ¹³ Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. ¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. ¹⁵ Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. ¹⁶ Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. ¹⁷ Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. ¹⁸ Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. ¹⁹ Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. ²⁰ Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. ²¹ Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. ²² Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. ²³ Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! ²⁴ For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. ²⁵ Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. ²⁶ Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. ²⁷ Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. ²⁸ Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. ²⁹ Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. ³⁰ Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! ³¹ Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! ³² Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.
Lukas 15:1-32

Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hardt.
Salomos ordspråk 12:10

Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker.
Femte Mosebok 25:4

²³ Du bør vite nøye hvordan sauene dine ser ut. Ha omsorg for din buskap! ²⁴ For gods varer ikke til evig tid, og en krone ikke gjennom alle slekter. ²⁵ Når høyet er borte, og håen kommer til syne, og fjellgresset samles inn, ²⁶ da har du lam til klær og bukker til å kjøpe åker for, ²⁷ og du har geitemelk nok til mat for deg og ditt hus og til livsopphold for dine piker.
Salomos ordspråk 27:23-27

¹ En lovsang av David. Jeg vil opphøye deg, min Gud, du som er kongen. Jeg vil love ditt navn for evig og alltid. ² Hver dag vil jeg love deg, jeg vil prise ditt navn evig og alltid. ³ Stor og høylovet er Herren, hans storhet er uransakelig. ⁴ En slekt skal lovprise dine gjerninger for den neste slekt, dine veldige gjerninger skal de forkynne. ⁵ Jeg vil grunne på din høye majestet og herlighet og på dine undergjerninger. ⁶ De skal tale om dine mektige og forferdelige gjerninger, dine store gjerninger vil jeg fortelle om. ⁷ Minneord om din store godhet skal de la strømme ut, de skal synge med fryd om din rettferdighet. ⁸ Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet. ⁹ Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alt han har skapt. ¹⁰ Alle dine gjerninger skal prise deg, Herre, og dine fromme skal love deg. ¹¹ Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om din veldige kraft, ¹² for å kunngjøre for menneskenes barn hans veldige kraft og hans rikes herlighet og ære. ¹³ Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennom alle slekter. ¹⁴ Herren støtter alle dem som faller, og reiser opp alle nedbøyde. ¹⁵ Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i rett tid. ¹⁶ Du lukker opp din hånd og metter alt levende med det som er godt for dem. ¹⁷ Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger. ¹⁸ Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet. ¹⁹ Herren vil oppfylle de gudfryktiges lengsel, han hører deres rop og frelser dem. ²⁰ Herren verner alle som elsker ham, men alle de onde vil han ødelegge. ²¹ Min munn skal uttale Herrens pris, og alt kjød skal love hans hellige navn for evig og alltid.
Salmenes bok 145:1-21

¹ Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid. ² Pris gudenes Gud, – for hans miskunnhet varer til evig tid. ³ Pris herrenes Herre, – for hans miskunnhet varer til evig tid, ⁴ ham som alene gjør store undergjerninger – for hans miskunnhet varer til evig tid, ⁵ ham som gjorde himmelen med forstand – for hans miskunnhet varer til evig tid, ⁶ ham som strakte jorden ut over vannet – for hans miskunnhet varer til evig tid, ⁷ ham som gjorde de store lysene – for hans miskunnhet varer til evig tid, ⁸ solen til å råde om dagen – for hans miskunnhet varer til evig tid, ⁹ månen og stjernene til å råde om natten – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹⁰ ham som slo egypterne i deres førstefødte – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹¹ og førte Israel ut fra dem – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹² med sterk hånd og med utrakt arm – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹³ ham som kløvde Rødehavet – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹⁴ og lot Israel gå midt igjennom det – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹⁵ og kastet farao og hans hær i Rødehavet – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹⁶ ham som førte sitt folk gjennom ørkenen – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹⁷ ham som slo store konger – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹⁸ og drepte herlige konger – for hans miskunnhet varer til evig tid, ¹⁹ Sihon, amorittenes konge – for hans miskunnhet varer til evig tid, ²⁰ og Og, Basans konge – for hans miskunnhet varer til evig tid, ²¹ og ga landet deres til arv – for hans miskunnhet varer til evig tid, ²² ga det som arv til Israel, sin tjener – for hans miskunnhet varer til evig tid, ²³ ham som kom oss i hu i vår fornedrelse – for hans miskunnhet varer til evig tid, ²⁴ og rev oss ut av våre fienders vold – for hans miskunnhet varer til evig tid, ²⁵ ham som gir føde til alt kjød – for hans miskunnhet varer til evig tid. ²⁶ Pris himmelens Gud – for hans miskunnhet varer til evig tid!
Salmenes bok 136:1-26

¹ Min sjel, lov Herren! Overmåte stor er du, Herre min Gud, høyhet og herlighet har du ikledd deg. ² Han hyller seg i lys som i en kappe, han spenner himmelen ut som et telt. ³ Han tømrer i vannene sine høye saler. Han gjør skyene til sin vogn, han farer fram på vindens vinger. ⁴ Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. ⁵ Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. ⁶ Du hadde dekket dem med dype vann som med en kappe, vannene sto over fjellene. ⁷ For din trussel flyktet de, for din tordenrøst for de hastig bort. ⁸ De steg opp til fjellene, de for ned i dalene, til det stedet du hadde fastsatt for dem. ⁹ En grense satte du, som de ikke skal overskride, de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. ¹⁰ Han lar kilder velle fram i dalene, mellom fjellene flyter de fram. ¹¹ De gir alle markens dyr å drikke, villeslene slukker sin tørst. ¹² Over dem har himmelens fugler sine reder, de synger mellom greinene. ¹³ Han vanner fjellene fra sine høye saler, av dine gjerningers frukt blir jorden mettet. ¹⁴ Han lar gresset gro for feet, og vekster som mennesket kan dyrke så de får brød fram av jorden. ¹⁵ Vin gleder menneskets hjerte, den gjør ansiktet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. ¹⁶ Herrens trær blir rikelig vannet, Libanons sedrer som han har plantet. ¹⁷ I dem bygger fuglene rede, i sypressen har storken sitt hus. ¹⁸ De høye fjellene er for fjellgeitene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene. ¹⁹ Han gjorde månen til å fastsette tidene. Solen kjenner sin nedgangstid. ²⁰ Du sender mørke, og det blir natt. Da kommer de fram, alle dyrene i skogen. ²¹ Unge løver brøler etter bytte, de krever sin føde av Gud. ²² Solen går opp, da lister de seg vekk og legger seg ned i sine huler. ²³ Mennesket går ut til sin gjerning, for å gjøre sitt arbeid til det blir kveld. ²⁴ Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt. ²⁵ Der er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både små og store. ²⁶ Der går skipene. Der er Leviatan, som du skapte til å leke seg der. ²⁷ Alle venter de på deg, at du skal gi dem mat i rett tid. ²⁸ Du gir dem, de sanker. Du åpner din hånd, de mettes med det gode. ²⁹ Du skjuler ditt ansikt, de forferdes. Du drar tilbake deres livsånde, de dør og vender tilbake til støv. ³⁰ Du sender din Ånd ut, de blir skapt, du gjør jordens skikkelse ny igjen. ³¹ Må Herrens ære vare ved til evig tid! Herren glede seg i sine gjerninger! ³² Han ser på jorden, og den bever. Han rører ved fjellene, og de ryker. ³³ Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever, jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. ³⁴ Måtte min tale være til behag for ham! Jeg vil glede meg i Herren! ³⁵ Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke finnes mer! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Salmenes bok 104:1-35

¹ Så brøt Israels barn opp og slo leir på Moabs ødemarker på den andre siden av Jordan midt imot Jeriko. ² Da Balak, Sippors sønn, så alt det Israel hadde gjort mot amorittene, ³ ble Moab meget redd for dette folket, fordi det var så tallrikt. De gruet seg for Israels barn. ⁴ Og Moab sa til de eldste i Midian: Nå vil denne store flokken ete opp alt det som er her rundt omkring oss, slik som oksen eter opp markens grønne urter. – På den tiden var Balak, Sippors sønn, konge i Moab. ⁵ Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elven, i det landet hvor han bodde blant folket sitt. De skulle be ham komme, og de skulle si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypt. Det fyller hele landet, og har slått leir rett imot meg. ⁶ Så kom nå og forbann dette folket for meg. Det er for mektig for meg! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet. For jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet. ⁷ Og Moabs eldste dro av sted sammen med Midians eldste og hadde spåmannslønn med seg. Da de kom til Bileam, la de fram Balaks ord til ham. ⁸ Da sa han til dem: Bli her i natt, så vil jeg gi dere svar etter som Herren taler til meg. Og Moabs høvdinger ble hos Bileam. ⁹ Da kom Gud til Bileam og sa: Hva er det for folk som er hos deg? ¹⁰ Bileam svarte Gud: Balak, Sippors sønn, kongen i Moab, har sendt dette bud til meg: ¹¹ Se, det er kommet et folk fra Egypt, og det fyller hele landet. Kom nå og forbann det for meg! Kanskje jeg da blir i stand til å kjempe mot dette folket og drive det ut. ¹² Da sa Gud til Bileam: Du skal ikke gå med dem. Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet. ¹³ Om morgenen, da Bileam var stått opp, sa han til Balaks høvdinger: Dra hjem til deres land! For Herren vil ikke gi meg lov til å følge med dere. ¹⁴ Da tok Moabs høvdinger av sted, og da de kom tilbake til Balak, sa de: Bileam ville ikke følge med oss. ¹⁵ Da sendte Balak andre høvdinger, flere og gjevere enn de første. ¹⁶ De kom til Bileam og sa til ham: Så sier Balak, Sippors sønn: Kjære, la deg ikke hindre fra å komme til meg! ¹⁷ Jeg vil vise deg stor ære, og alt du sier til meg, vil jeg gjøre. Så kom da og forbann dette folket for meg! ¹⁸ Da svarte Bileam og sa til Balaks tjenere: Om Balak ga meg hele sitt hus fullt av sølv og gull, kunne jeg ikke gjøre noe mot Herrens, min Guds ord, verken i smått eller stort. ¹⁹ Men bli nå her i natt, for at jeg kan få vite hva mer Herren har å si meg. ²⁰ Og Gud kom til Bileam om natten og sa til ham: Dersom disse mennene er kommet for å hente deg, så gjør deg ferdig og dra med dem! Men gjør ikke annet enn det jeg sier til deg! ²¹ Om morgenen sto Bileam opp og salte sin eselhoppe og dro med Moabs høvdinger. ²² Men Guds vrede ble opptent fordi han reiste. Herrens engel stilte seg på veien for å stå ham imot da han kom ridende på eselet sitt og hadde sine to tjenere med seg. ²³ Eselet så Herrens engel, som sto på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da tok det av veien og ut på marken. Men Bileam slo eselet for å få det inn på veien igjen. ²⁴ Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, hvor det var steingjerde på begge sider. ²⁵ Da eselet så Herrens engel, trykte det seg inn til muren og klemte Bileams fot mot muren. Da slo han det igjen. ²⁶ Så gikk Herrens engel lenger fram og stilte seg på et trangt sted, hvor det ikke var mulig å bøye av, verken til høyre eller til venstre. ²⁷ Da eselet så Herrens engel, la det seg ned under Bileam. Da ble Bileams vrede opptent, og han slo eselet med kjeppen sin. ²⁸ Men Herren åpnet munnen på eselet, og det sa til Bileam: Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger? ²⁹ Bileam svarte eselet: Du har holdt meg for narr! Hadde jeg bare et sverd i hånden, så ville jeg nå slå deg i hjel. ³⁰ Da sa eselet til Bileam: Er ikke jeg ditt esel, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slik mot deg? Han sa: Nei! ³¹ Da åpnet Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel, som sto på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da bøyde han seg og falt ned på sitt ansikt. ³² Herrens engel sa til ham: Hvorfor har du nå tre ganger slått eselet ditt? Se, jeg er gått ut for å stå deg imot, for jeg ser at veien du går, fører til undergang. ³³ Eselet så meg og har nå tre ganger bøyd av fra veien for meg. Hvis det ikke hadde bøyd av fra veien for meg, så hadde jeg nå slått deg i hjel, men latt eselet leve. ³⁴ Da sa Bileam til Herrens engel: Jeg har syndet, fordi jeg ikke skjønte at du sto imot meg på veien. Men hvis dette er deg imot, så vil jeg vende tilbake. ³⁵ Herrens engel sa til Bileam: Følg med mennene! Men tal ikke annet enn det jeg sier til deg! Så fulgte Bileam med Balaks høvdinger. ³⁶ Da Balak hørte at Bileam kom, dro han ham i møte til den byen i Moab som ligger på grensen ved Arnon, ved den ytterste grensen. ³⁷ Og Balak sa til Bileam: Sendte jeg ikke bud til deg og ba deg komme hit? Hvorfor kom du ikke til meg? Mener du jeg ikke skulle kunne vise deg ære nok? ³⁸ Bileam svarte: Nå ser du jeg er kommet til deg! Men står det vel i min makt å tale noe? Det ordet Gud legger i min munn, det må jeg tale. ³⁹ Så dro Bileam med Balak, og de kom til Kirjat-Husot. ⁴⁰ Og Balak ofret storfe og småfe, og han sendte av det til Bileam og de høvdingene som var med ham. ⁴¹ Morgenen etter tok Balak med seg Bileam og førte ham opp på Bamot Ba’al. Derfra så han utkanten av folket.
Fjerde Mosebok 22:1-41

¹ Men det sto også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. ² Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, ³ og i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning med oppdiktede ord. Men fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke. ⁴ For Gud sparte ikke de englene som hadde syndet, men styrtet dem ned og holdt dem lenket i avgrunnens mørke inntil dommen. ⁵ Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah – selv den åttende – den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden. ⁶ Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden. ⁷ Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd, ⁸ – for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerningene han så og hørte. ⁹ Derfor vet også Herren å fri de gudfryktige fra prøvelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag, ¹⁰ særlig dem som følger kjødets urene lyst og forakter herredømme. Disse selvsikre vågehalsene! De skjelver ikke for å spotte høye åndemakter, ¹¹ mens engler, som er større i makt og styrke, ikke feller noen spottende dom mot dem overfor Herren. ¹² Men disse menneskene ligner ufornuftige dyr, som av naturen er født til å fanges og forgå. De spotter det de ikke kjenner, og skal forgå i sitt forfall. ¹³ De får urettferdighets lønn, som de fortjener. De ødsler bort dagen i nytelser, disse skjenslene og skamflekkene. De fråtser i sine onde lyster når de fester sammen med dere. ¹⁴ Øynene deres er oppslukt av hor og umettelige i synd. De forfører ubefestede sjeler. Deres hjerte er oppøvd i grådighet, disse forbannelsens barn! ¹⁵ De har forlatt den rette veien, og er fart vill. De har fulgt Bileams, Beors sønns vei, han som elsket urettferdighets lønn, ¹⁶ og ble irettesatt for sin overtredelse: Et umælende trelldyr talte med et menneskes røst og hindret profetens dårskap. ¹⁷ De er vannløse brønner, skyer som drives av sted av stormvind. Mørkets natt er rede for dem. ¹⁸ For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, ¹⁹ og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller. For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av. ²⁰ For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir fanget inn av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første. ²¹ Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt til dem. ²² Det er gått med dem som det sanne ordspråket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen.
Peters andre brev 2:1-22

¹ Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. ² Som det står skrevet i profetene: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. ³ Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! ⁴ Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. ⁵ Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem dro ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder. ⁶ Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. ⁷ Han forkynte og sa: Etter meg kommer han som er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen hans. ⁸ Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd. ⁹ Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. ¹⁰ Straks han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over ham som en due. ¹¹ Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag. ¹² Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen. ¹³ Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham. ¹⁴ Men etter at Johannes var satt i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium. ¹⁵ Han sa: Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!
Markus 1:1-15

¹ Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med: Det skal i disse årene ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord! ² Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: ³ Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. ⁴ Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. ⁵ Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der. ⁶ Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken. ⁷ Men da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet. ⁸ Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: ⁹ Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. ¹⁰ Han sto opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! ¹¹ Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! ¹² Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og sønnen min, så vi kan ete det og så dø. ¹³ Men Elia sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. ¹⁴ For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dagen Herren sender regn over jorden. ¹⁵ Hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid. ¹⁶ Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elia. ¹⁷ Men en tid etter hendte det at sønnen til konen som eide huset, ble syk, og sykdommen ble så svær at det til slutt ikke var livspust i ham. ¹⁸ Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la sønnen min dø. ¹⁹ Han svarte henne: Gi meg sønnen din! Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp på loftsrommet, hvor han bodde. Og han la ham på sengen sin. ²⁰ Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud! Har du da også ført ulykke over denne enken hvor jeg får bo som gjest, så du lar hennes sønn dø? ²¹ Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet! ²² Og Herren hørte Elia’ bønn. Barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen. ²³ Elia tok barnet og bar det ned fra det øverste rommet i huset, og ga det til moren. Og han sa: Se, sønnen din lever. ²⁴ Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.
Første Kongebok 17:1-24

⁸ Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noe å si. Og bare et menneskebarn kan ha gagn av din rettferd. ⁹ De klager over all undertrykkelsen, de skriker om hjelp mot de mektiges arm. ¹⁰ Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde i natten? ¹¹ Han gir oss forstand fremfor jordens dyr og gjør oss vise fremfor himmelens fugler. ¹² De roper om hjelp, men han svarer ikke, om hjelp mot de ondes overmot. ¹³ Visselig, Gud hører ikke på tomme ord, Den Allmektige akter ikke på slikt. ¹⁴ Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham.
Job 35:8-14

¹ Da svarte Herren Job ut av stormen: ² Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?
Job 38:1-2

¹ Jager du bytte for løvinnen? Metter du de grådige ungløvene ² når de dukker seg ned i sine huler og ligger på lur i krattet? ³ Hvem sørger for mat til ravnen, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit fordi de ikke får mat? ⁴ Kjenner du tiden når steingeitene føder? Gir du akt på hindenes veer? ⁵ Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder? ⁶ De bøyer seg, føder sine unger og blir fri for sine smerter. ⁷ Deres unger blir kraftige og vokser opp ute på marken, de løper bort og kommer ikke tilbake til dem. ⁸ Hvem har gitt villeselet dets frihet? Hvem løste dets bånd, ⁹ det som jeg ga steppen til hus og den salte ødemarken til bosted? ¹⁰ Det ler av byens ståk og styr, driverens skjenn slipper det å høre. ¹¹ Det speider etter beite i fjellene og leter opp hvert grønt strå. ¹² Har villoksen lyst til å tjene deg? Vil den bli natten over ved din krybbe? ¹³ Kan du binde villoksen med rep til plogfuren? Vil den harve dalene etter deg? ¹⁴ Kan du stole på den fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate ditt arbeid til den? ¹⁵ Kan du lite på at den fører din grøde hjem, at den samler den til din treskeplass? ¹⁶ Strutsen flakser lystig med vingene, men viser dens vinger og fjær morskjærlighet? ¹⁷ Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem varmes opp i sanden. ¹⁸ Den glemmer at en fot kan knuse dem, og markens ville dyr trå dem i stykker. ¹⁹ Den er hard mot sine unger, som om de ikke var dens egne. Den er ikke redd for at dens slit skal være spilt. ²⁰ For Gud nektet den visdom og ga den ingen forstand. ²¹ Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter. ²² Gir du hesten styrke? Pryder du dens nakke med man? ²³ Lar du den springe som gresshoppen? Forferdelig er det når den vrinsker stolt. ²⁴ Den skraper i jorden og gleder seg ved sin kraft. Så farer den fram mot våpnene. ²⁵ Den ler av frykten og blir ikke redd, og den tar ikke flukten for sverd. ²⁶ Over den klirrer pilekoggeret, blinkende spyd og lanse. ²⁷ Med styr og ståk farer den fram over marken, og den lar seg ikke stagge når hornet lyder. ²⁸ Når hornet lyder sier den: Hui! Langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik. ²⁹ Skyldes det din forstand at hauken svinger seg opp og brer vingene ut mot sør? ³⁰ Er det på ditt bud at ørnen flyr så høyt, og at den bygger sitt rede oppe i høyden? ³¹ Den bor i berget og har nattely der, på tind og nut. ³² Derfra speider den etter mat, øynene skuer vidt omkring. ³³ Dens unger drikker blod. Og hvor der er lik, der er den. ³⁴ Og Herren ble ved å svare Job og sa: ³⁵ Du som klandrer Den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, du må svare på dette! ³⁶ Da svarte Job Herren og sa: ³⁷ Nei, jeg er for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn. ³⁸ En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mer til orde – ja, to ganger, men jeg vil ikke si noe mer.
Job 39:1-38

¹ Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. ² Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. ³ Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. ⁴ Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, ⁵ for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn. ⁶ Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. ⁷ Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. ⁸ Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. ⁹ Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. ¹⁰ Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. ¹¹ I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. ¹² Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. ¹³ Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: ¹⁴ Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. ¹⁵ Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. ¹⁶ De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. ¹⁷ Da de hadde sett det, fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. ¹⁸ Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne. ¹⁹ Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. ²⁰ Gjeterne vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.
Lukas 2:1-20

¹ Min sønn, har du borget for din neste, har du gitt en fremmed ditt håndslag, ² har du latt deg binde ved din munns ord, har du latt deg fange ved din munns ord – ³ så gjør slik, min sønn, og redd deg, siden du er kommet i din nestes hånd: Gå og kast deg ned for din neste og treng inn på ham! ⁴ Unn ikke dine øyne søvn eller dine øyelokk en blund! ⁵ Redd deg som en gasell av jegerens hånd og som en fugl av fuglefangerens hånd! ⁶ Gå til mauren, du late, se dens veier og bli vis. ⁷ Enda den ikke har noen fyrste, oppsynsmann eller herre, ⁸ sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten. ⁹ Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå opp av din søvn? ¹⁰ Bare sove litt til! Bare en liten blund! Bare folde hendene litt for å hvile! ¹¹ Da kommer armoden over deg som en landstryker, og nøden som en mann med skjold.
Salomos ordspråk 6:1-11

²⁴ Det er fire som er små på jorden og likevel visest blant de vise: ²⁵ Maurene er ikke noe sterkt folk, og enda samler de sin føde om sommeren. ²⁶ Fjellgrevlingene er ikke noe kraftig folk, og enda bygger de sitt hus i klippen. ²⁷ Gresshoppene har ingen konge, og enda drar de alle ut, skare etter skare. ²⁸ Firfislen kan du gripe med hendene, og likevel finnes den i kongelige palasser. ²⁹ Det er tre som skrider vakkert fram, og fire som har en staselig gange: ³⁰ Løven, som er en helt blant dyrene, og som ikke vender om for noen, ³¹ hesten med rem under buken, bukken, og en konge i spissen for sitt folk. ³² Har du vært så uforstandig at du har opphøyet deg, eller har du tenkt på ondt, da legg hånden på din munn! ³³ For trykk på melk gir smør, og trykk på nese gir blod, og trykk på vrede gir trette.
Salomos ordspråk 30:24-33

Dyr har sjel

¹ I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. ² Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. ³ Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys. ⁴ Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. ⁵ Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble aften, og det ble morgen, dag én. ⁶ Og Gud sa: La det bli en hvelving* midt i vannene, og den skal skille vann fra vann. ⁷ Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik. ⁸ Og Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble aften, og det ble morgen, andre dagen. ⁹ Og Gud sa: La vannet under himmelen samles på ett sted, og la det tørre landet komme til syne. Og det ble slik. ¹⁰ Og Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som var samlet, kalte han hav. Og Gud så at det var godt. ¹¹ Og Gud sa: Jorden skal la gress, planter som sår seg, frukttrær som bærer frukt med frø i, spire fram på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik. ¹² Og jorden lot gress gro fram, planter som sår seg, hvert etter sitt slag, og trær som bærer frukt med frø i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. ¹³ Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dagen. ¹⁴ Og Gud sa: La det bli lys på himmelhvelvingen til å skille mellom dagen og natten. Og de skal være til tegn som fastsetter høytider og dager og år. ¹⁵ Og de skal være lys på himmelhvelvingen til å lyse over jorden. Og det ble slik. ¹⁶ Og Gud gjorde de to store lysene, det største til å råde over dagen, det mindre til å råde over natten, og stjernene. ¹⁷ Og Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, ¹⁸ og til å råde om dagen og om natten, og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. ¹⁹ Og det ble aften, og det ble morgen, fjerde dagen. ²⁰ Og Gud sa: La vannet vrimle med et mylder av levende sjeler, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen. ²¹ Og Gud skapte de store sjødyrene og alle de levende sjeler som rører seg, som vrimler i vannet, hvert etter sitt slag, og hver vinget fugl etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. ²² Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet, og fuglene bli mange på jorden! ²³ Og det ble aften, og det ble morgen, femte dagen. ²⁴ Og Gud sa: Jorden skal la levende sjeler gå fram, hver etter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik. ²⁵ Og Gud gjorde de ville dyrene på jorden, hvert etter sitt slag, og kveget etter sitt slag, og alt landjordens kryp etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. ²⁶ Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. ²⁷ Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne* skapte han dem. ²⁸ Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. ²⁹ Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere. ³⁰ Og til alle jordens dyr og til alle himmelens fugler og til alt som kryper på jorden som det er levende sjel i, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik. ³¹ Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble aften og det ble morgen, den sjette dagen.
Første Mosebok 1:1-31

¹⁷ Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse. Hos ham er det fastsatt en tid for alt som skal skje og for alt som gjøres. ¹⁸ Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og de kan se at de i seg selv ikke er annet enn dyr. ¹⁹ For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebnen rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn fremfor dyret. For alt er tomhet. ²⁰ De farer alle til ett sted – de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet. ²¹ Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden? ²² Og jeg så at det ikke er noe bedre for mennesket enn at han gleder seg ved sitt arbeid. Det er det gode som blir ham til del. For hvem lar ham få se det som skal komme etter ham?
Forkynneren 3:19-22

⁶ Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, ⁷ før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.
Forkynneren 12:6-7

¹ Til sangmesteren. Av Herrens tjener, av David. ² Synden taler til den ugudelige i hans hjertes innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham. ³ For en smigrer ham i hans øyne ved å finne hans synd, ved å hate ham. ⁴ Hans munns ord er urett og svik, han har sluttet å gå klokt fram, å gjøre godt. ⁵ På sitt leie tenker han ut urett, han stiller seg på en vei som ikke er god. Han hater ikke det onde. ⁶ Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. ⁷ Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre! ⁸ Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. ⁹ De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. ¹⁰ For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys. ¹¹ La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner deg, og din rettferdighet for de oppriktige av hjertet. ¹² La ikke de stoltes fot få trå meg ned, og la ikke de ugudeliges hånd jage meg bort! ¹³ Der faller de som gjør urett! De blir støtt ned og kan ikke reise seg.
Salmenes bok 36:1-13

Også dyr kan skrike til / be til Gud

¹ Da svarte Herren Job ut av stormen: ² Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?
Job 38:1-2

¹ Jager du bytte for løvinnen? Metter du de grådige ungløvene ² når de dukker seg ned i sine huler og ligger på lur i krattet? ³ Hvem sørger for mat til ravnen, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit fordi de ikke får mat? ⁴ Kjenner du tiden når steingeitene føder? Gir du akt på hindenes veer? ⁵ Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder? ⁶ De bøyer seg, føder sine unger og blir fri for sine smerter. ⁷ Deres unger blir kraftige og vokser opp ute på marken, de løper bort og kommer ikke tilbake til dem. ⁸ Hvem har gitt villeselet dets frihet? Hvem løste dets bånd, ⁹ det som jeg ga steppen til hus og den salte ødemarken til bosted? ¹⁰ Det ler av byens ståk og styr, driverens skjenn slipper det å høre. ¹¹ Det speider etter beite i fjellene og leter opp hvert grønt strå. ¹² Har villoksen lyst til å tjene deg? Vil den bli natten over ved din krybbe? ¹³ Kan du binde villoksen med rep til plogfuren? Vil den harve dalene etter deg? ¹⁴ Kan du stole på den fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate ditt arbeid til den? ¹⁵ Kan du lite på at den fører din grøde hjem, at den samler den til din treskeplass? ¹⁶ Strutsen flakser lystig med vingene, men viser dens vinger og fjær morskjærlighet? ¹⁷ Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem varmes opp i sanden. ¹⁸ Den glemmer at en fot kan knuse dem, og markens ville dyr trå dem i stykker. ¹⁹ Den er hard mot sine unger, som om de ikke var dens egne. Den er ikke redd for at dens slit skal være spilt. ²⁰ For Gud nektet den visdom og ga den ingen forstand. ²¹ Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter. ²² Gir du hesten styrke? Pryder du dens nakke med man? ²³ Lar du den springe som gresshoppen? Forferdelig er det når den vrinsker stolt. ²⁴ Den skraper i jorden og gleder seg ved sin kraft. Så farer den fram mot våpnene. ²⁵ Den ler av frykten og blir ikke redd, og den tar ikke flukten for sverd. ²⁶ Over den klirrer pilekoggeret, blinkende spyd og lanse. ²⁷ Med styr og ståk farer den fram over marken, og den lar seg ikke stagge når hornet lyder. ²⁸ Når hornet lyder sier den: Hui! Langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik. ²⁹ Skyldes det din forstand at hauken svinger seg opp og brer vingene ut mot sør? ³⁰ Er det på ditt bud at ørnen flyr så høyt, og at den bygger sitt rede oppe i høyden? ³¹ Den bor i berget og har nattely der, på tind og nut. ³² Derfra speider den etter mat, øynene skuer vidt omkring. ³³ Dens unger drikker blod. Og hvor der er lik, der er den. ³⁴ Og Herren ble ved å svare Job og sa: ³⁵ Du som klandrer Den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, du må svare på dette! ³⁶ Da svarte Job Herren og sa: ³⁷ Nei, jeg er for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn. ³⁸ En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mer til orde – ja, to ganger, men jeg vil ikke si noe mer.
Job 39:1-38

¹ Til sangmesteren. Etter «Liljer»*. Av David. ² Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. ³ Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg. ⁴ Jeg har ropt meg trett. Min strupe brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg venter på min Gud. ⁵ Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak. Tallrike er de som vil ødelegge meg, mine fiender uten grunn. Det jeg ikke har røvet, må jeg nå gi tilbake. ⁶ Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg. ⁷ La dem ikke bli til skamme på grunn av meg, de som venter på deg, Herre Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott på grunn av meg, de som søker deg, Israels Gud! ⁸ For din skyld bærer jeg vanære. Skam dekker mitt åsyn. ⁹ Jeg er blitt en fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. ¹⁰ For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hån fra dem som håner deg, er falt på meg. ¹¹ Min sjel gråt mens jeg fastet, og det ble jeg spottet for. ¹² Jeg kledde meg i sekk, og så ble jeg til et ordtak for dem. ¹³ De som sitter i porten, snakker om meg. De som drikker sterk drikk, synger om meg. ¹⁴ Men til deg, Herre, kommer jeg med min bønn i nådens tid. Gud, for din store miskunnhets skyld, svar meg med din frelsende trofasthet. ¹⁵ Redd meg ut av gjørmen og la meg ikke synke, la meg bli reddet fra dem som hater meg, og fra de dype vann! ¹⁶ La ikke vannstrømmen slå over meg og dypet sluke meg, la ikke brønnen lukke sitt gap over meg! ¹⁷ Svar meg, Herre, for din miskunnhet er god! Vend deg til meg, i din store barmhjertighet! ¹⁸ Skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød. Skynd deg å svare meg! ¹⁹ Kom nær til min sjel og forløs den, frels meg fra mine fiender! ²⁰ Du kjenner den spott jeg må tåle, min skam og min vanære. Alle mine motstandere er for ditt åsyn. ²¹ Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk. Jeg ventet på medynk, men det var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke noen. ²² De ga meg galle å ete, og for min tørst ga de meg eddik å drikke. ²³ La deres bord bli til en felle, til en snare for dem som er trygge! ²⁴ La deres øyne bli mørke, så de ikke kan se! La deres hofter alltid vakle! ²⁵ Øs din harme ut over dem, og la din brennende vrede nå dem! ²⁶ La deres leir bli øde, la det ikke være noen som bor i deres telt! ²⁷ For ham som du har slått, forfølger de. De forteller med glede om hvor vondt de har det, de som du har såret. ²⁸ Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet. ²⁹ La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! ³⁰ Men jeg er elendig og full av pine. La din frelse, Gud, føre meg opp på et trygt sted! ³¹ Jeg vil prise Guds navn med sang, og opphøye ham med lovprisning. ³² Det skal behage Herren bedre enn okser, en ung okse med horn og klover. ³³ Når de nedbøyde ser det, skal de glede seg. Dere som søker Gud, må deres hjerte leve! ³⁴ For Herren hører på de fattige, og han forakter ikke sine fanger. ³⁵ Himmel og jord skal prise ham, havet og alt det som rører seg i det. ³⁶ For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie Sion. ³⁷ Hans tjeneres ætt skal arve det, og de som elsker hans navn, skal bo der.
Salmenes Bok 69:1-37

¹ Halleluja! Lov Herren fra himmelen, lov ham i det høye! ² Lov ham, alle hans engler! Lov ham, hele hans hær! ³ Lov ham, sol og måne! Lov ham, alle lysende stjerner! ⁴ Lov ham, dere himlenes himler, og dere vann som er over himlene! ⁵ De skal love Herrens navn, for han bød, og de ble skapt. ⁶ Han satte dem på deres sted for all tid, for evig. Han ga en lov som ingen av dem bryter. ⁷ Lov Herren fra jorden, dere store sjødyr og alle dyp, ⁸ ild og hagl, snø og skodde, stormvinden som setter hans ord i verk, ⁹ dere fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, ¹⁰ dere ville dyr og alt fe, krypdyr og flyvende fugler, ¹¹ dere konger på jorden og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, ¹² unge menn og jomfruer, gamle sammen med de unge! ¹³ De skal love Herrens navn, for hans navn alene er opphøyet. Hans herlighet er over jorden og himmelen. ¹⁴ Han har opphøyet et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine fromme, for Israels barn, det folket som er ham nær. Halleluja!
Salmenes bok 148:1-14

¹ Halleluja! Lov Gud i hans helligdom, lov ham i hans mektige hvelving! ² Lov ham for hans mektige verk, lov ham etter hans storhets velde. ³ Lov ham med tone fra horn, lov ham med harpe og sitar! ⁴ Lov ham med tamburin og dans, lov ham med strengelek og fløyte! ⁵ Lov ham med tonende cymbler, lov ham med høyt klingende cymbler. ⁶ Alt som har ånde, skal love Herren! Halleluja!
Salmenes bok 150:1-6

Gud kan kommunisere med og lede dyr

¹ Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med: Det skal i disse årene ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord! ² Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: ³ Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. ⁴ Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. ⁵ Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der. ⁶ Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken. ⁷ Men da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet. ⁸ Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: ⁹ Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. ¹⁰ Han sto opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! ¹¹ Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! ¹² Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og sønnen min, så vi kan ete det og så dø. ¹³ Men Elia sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. ¹⁴ For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dagen Herren sender regn over jorden. ¹⁵ Hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid. ¹⁶ Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elia. ¹⁷ Men en tid etter hendte det at sønnen til konen som eide huset, ble syk, og sykdommen ble så svær at det til slutt ikke var livspust i ham. ¹⁸ Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la sønnen min dø. ¹⁹ Han svarte henne: Gi meg sønnen din! Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp på loftsrommet, hvor han bodde. Og han la ham på sengen sin. ²⁰ Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud! Har du da også ført ulykke over denne enken hvor jeg får bo som gjest, så du lar hennes sønn dø? ²¹ Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet! ²² Og Herren hørte Elia’ bønn. Barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen. ²³ Elia tok barnet og bar det ned fra det øverste rommet i huset, og ga det til moren. Og han sa: Se, sønnen din lever. ²⁴ Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.
Første Kongebok 17:1-24

¹⁸ Men jeg vil opprette min pakt med deg, og du skal gå inn i arken – du og dine sønner og din hustru og dine svigerdøtre med deg. ¹⁹ Og av alt som lever, av alt kjød, skal du ta ett par av hvert slag med inn i arken for å holde dem i live med deg, de skal være hann og hunn. ²⁰ Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags krypdyr på jorden skal par for par komme inn til deg for å holdes i live. ²¹ Og du skal ta med deg noe av allslags mat og samle det hos deg, så det kan være til føde for deg og for dem. ²² Og Noah gjorde slik. Han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham.
Første Mosebok 6:18-22

⁷ Så gikk Noah og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham inn i arken for å berge seg for vannflommen. ⁸ Av de rene dyrene og av de dyrene som ikke er rene, av fuglene og av alt som kryper på marken, ⁹ gikk par for par inn til Noah i arken, hanndyr og hunndyr, slik Gud hadde befalt Noah. ¹⁰ Så skjedde det, etter at de sju dagene var til ende, at vannflommen kom over jorden.
Første Mosebok 7:7-10

⁶ Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde gjort på arken ⁷ og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden. ⁸ Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate. ⁹ Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jordens overflate. Da rakte han ut hånden og tok den inn til seg i arken. ¹⁰ Han ventet ennå sju dager, og sendte så igjen duen ut av arken. ¹¹ Duen kom til ham da det led mot kveld, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
Første Mosebok 8:6-11

¹⁵ Da talte Gud til Noah og sa: ¹⁶ Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine svigerdøtre med deg. ¹⁷ Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden – før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden. ¹⁸ Så gikk Noah ut, og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham. ¹⁹ Alle dyrene, alt krypet, alle fuglene, alt som rører seg på jorden – alt etter sitt slag, gikk ut av arken.
Første Mosebok 8:15-19

¹ Det skjedde i de dager da Akas, Jotams sønn og Ussias sønnesønn, var konge i Juda, at Syrias konge Resin og Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, dro opp mot Jerusalem for å føre krig mot byen. Men han kunne ikke komme seg til å angripe den. ² Og det ble meldt til Davids hus: Syrerne har slått seg ned i Efra’im*. Da skalv kongens hjerte og hans folks hjerte, likesom trærne i skogen skjelver for vinden. ³ Men Herren sa til Jesaja: Gå av sted, du og din sønn Sjear Jasjub*, og møt Akas ved enden av vannledningen fra den øvre dammen, ved landeveien til Vaskervollen! ⁴ Og du skal si til ham: Ta deg i vare og hold deg i ro! Frykt ikke og mist ikke motet for disse to stumpene av rykende branner, for Resins og Syrias og Remaljas sønns brennende vrede! ⁵ Fordi Syria, Efra’im og Remaljas sønn har lagt opp onde råd mot deg og sagt: ⁶ Vi vil dra opp mot Juda og skremme det og bryte inn og ta det til eie, og vi vil sette Tabe’els sønn til konge over det – ⁷ derfor sier Herren Herren: Det skal ikke lykkes og ikke skje! ⁸ For Syrias hode er Damaskus, og Damaskus’ hode er Resin, og om sekstifem år skal Efra’im være knust, så det ikke er et folk lenger. ⁹ Og Efra’ims hode er Samaria, og Samarias hode er Remaljas sønn. Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand. ¹⁰ Og Herren ble ved å tale til Akas og sa: ¹¹ Krev et tegn av Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høye der oppe! ¹² Men Akas svarte: Jeg vil ikke kreve noe og ikke friste Herren. ¹³ Da sa profeten: Hør da, dere av Davids hus! Er det for lite for dere å trette mennesker siden dere også tretter min Gud? ¹⁴ Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanu-El*. ¹⁵ Rømme og honning skal han ete ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velge det gode. ¹⁶ For før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode, skal landet til de to kongene* du gruer for, ligge øde. ¹⁷ Herren skal la dager komme over deg og over ditt folk og over din fars hus, dager som det ikke har vært maken til fra den dag Efra’im skilte seg fra Juda – Assurs konge. ¹⁸ Og det skal skje på den tiden at Herren skal plystre til fluen lengst borte ved kanalene i Egypt og til bien i Assurs land. ¹⁹ De skal komme og slå seg ned alle sammen i de øde dalene og i fjellkløftene og i alle tornebuskene og på alle beitemarkene. ²⁰ På den tiden skal Herren med en rakekniv som han har leid på den andre siden av elven*, med Assurs konge, rake av alt håret både på hodet og nedentil, ja, også skjegget skal den ta bort. ²¹ På den tiden skal en mann holde en kvige og to sauer, ²² og de skal gi så mye melk at han kan ete rømme. For rømme og honning skal hver den ete som blir tilbake i landet. ²³ Og det skal bli slik på den tiden at hvor det nå er tusen vintrær, verd tusen sekel sølv, der skal det overalt bare vokse torn og tistel. ²⁴ Med pil og bue skal folk gå dit, for hele landet skal bli til torn og tistel. ²⁵ Og i alle de liene hvor de nå bruker hakken, skal du ikke komme av frykt for torn og tistel. De skal være til å slippe okser på og til å bli tråkket ned av sauer.
Jesaja 7:1-25

Dyr i Himmelen / på den nye jord

¹ Deretter hørte jeg likesom en mektig lyd av en stor skare i himmelen, som sa: Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud! ² For sanne og rettferdige er hans dommer. For han har dømt den store horen, hun som ødela jorden med sitt horeliv, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd. ³ Og de sa annen gang: Halleluja! Røken av henne stiger opp i all evighet. ⁴ De tjuefire eldste og de fire livsvesener falt ned og tilba Gud, han som sitter på tronen, og sa: Amen! Halleluja! ⁵ Og fra tronen gikk det ut en røst som sa: Pris vår Gud, alle hans tjenere, dere som frykter ham, både små og store! ⁶ Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge! ⁷ La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. ⁸ Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine linet er de helliges rettferdige gjerninger. ⁹ Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord. ¹⁰ Da falt jeg ned for hans føtter for å tilbe ham, men han sier til meg: Vokt deg for det! Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd. ¹¹ Og jeg så himmelen åpnet – og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. ¹² Hans øyne er som ildslue. På hans hode er det mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten han selv. ¹³ Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. ¹⁴ Hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent. ¹⁵ Ut av hans munn går det et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningefolkene. Og han skal styre dem med jernstav. Han tråkker vinpressen med Guds, Den Allmektiges strenge vredes vin. ¹⁶ På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre. ¹⁷ Og jeg så en engel som sto i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyr under himmelen: Kom hit og samle dere til Guds store måltid! ¹⁸ Dere skal få ete kjøtt av konger og kjøtt av hærførere og kjøtt av helter, og kjøtt av hester og dem som sitter på dem, og kjøtt av alle – både frie menn og treller, både små og store. ¹⁹ Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær. ²⁰ Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profeten, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegnene hadde forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde. Disse to ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. ²¹ De andre ble drept med sverdet som gikk ut fra hans munn som satt på hesten. Og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt.
Johannes’ åpenbaring 19:1-21

¹ Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. ² Og Herrens Ånd skal hvile over ham – visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. ³ Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører, ⁴ men han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de nedbøyde på jorden. Han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med pust fra sine lepper. ⁵ Rettferdighet skal være beltet han har om livet, og trofasthet beltet om hans hofter. ⁶ Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden legge seg hos kjeet. Kalven og den unge løven og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal gjete dem. ⁷ Ku og bjørn skal beite sammen, og deres unger legger seg ned sammen. Løven skal ete halm som oksen. ⁸ Diebarnet skal leke ved hoggormens hule, og det avvente barn skal rekke sin hånd ut over basiliskens hull. ⁹ Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg. For jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn. ¹⁰ På den tiden skal hedningefolkene søke til Isais rot*, som står som et banner for folkeslag. Og hans bolig skal være herlighet. ¹¹ På den tiden skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat og havets øyer. ¹² Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner. ¹³ Da skal Efra’ims misunnelse vike, og de som overfaller Juda, skal bli utryddet. Efra’im skal ikke misunne Juda og Juda ikke overfalle Efra’im. ¹⁴ De skal slå ned på filistrenes skulder mot vest. Sammen skal de plyndre Østens barn. På Edom og Moab skal de legge hånd, og Ammons barn skal lyde dem. ¹⁵ Herren skal slå havbukten ved Egypt med bann og svinge sin hånd over elven med sin sterke storm. Han skal kløve den til sju bekker, så en kan gå over den med sko. ¹⁶ Det skal være en ryddet vei for resten av hans folk, de som blir reddet fra Assyria, likesom det var for Israel den dagen de dro opp fra landet Egypt.
Jesaja 11:1-16

¹ Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! ² Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den veien som ikke er god, og følger sine egne tanker, ³ til et folk som stadig krenker meg rett opp i ansiktet, som ofrer i hagene og brenner røkelse på teglsteinene, ⁴ som sitter i gravene og overnatter i avkrokene, som eter svinekjøtt og har sine kar fulle av avskyelig suppe, ⁵ som sier: Hold deg unna, kom ikke nær meg, for jeg er hellig for deg! – Disse er en røk i min nese, en ild som brenner hele dagen. ⁶ Se, det står skrevet for mitt åsyn: Jeg vil ikke tie før jeg får betalt det, ja, betalt det i deres fang, ⁷ både deres egne misgjerninger og fedrenes misgjerninger, sier Herren, at de brente røkelse på fjellene og hånte meg på haugene. Deres lønn vil jeg først av alt måle opp i deres fang. ⁸ Så sier Herren: Som folk sier når de finner saft i druen: Ødelegg den ikke, for det er en velsignelse i den! – slik vil jeg gjøre for mine tjeneres skyld og ikke ødelegge hele folket. ⁹ Men jeg vil la en ætt komme av Jakob, og av Juda en arving til mine fjell. Mine utvalgte skal arve landet, og mine tjenere skal bo der. ¹⁰ Saron skal bli til en beitemark for småfe, og Akors dal til et hvilested for storfe, til gagn for mitt folk, som søker meg. ¹¹ Men dere som går bort fra Herren, som glemmer mitt hellige berg, som dekker bord for Gad, og som fyller begeret med krydret vin for Meni, ¹² dere vil jeg overgi til sverdet. Dere skal alle sammen måtte bøye dere ned for å slaktes, fordi jeg kalte, og dere svarte ikke, fordi jeg talte, og dere hørte ikke, men gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke hadde behag i. ¹³ Derfor sier Herren Herren: Se, mine tjenere skal ete, men dere skal sulte. Se, mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, mine tjenere skal glede seg, men dere skal stå der med skammen. ¹⁴ Se, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men dere skal skrike av hjertets pine og hyle i fortvilelse. ¹⁵ Og navnet deres skal dere etterlate til en ed for mine utvalgte, og Herren Herren skal drepe deg. Men sine tjenere skal han kalle med et annet navn, ¹⁶ så den som velsigner seg på jorden, skal velsigne seg i den trofaste Gud, og den som sverger på jorden, skal sverge ved den trofaste Gud. For de tidligere trengsler er glemt og skjult for mine øyne. ¹⁷ For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Og de første ting skal ikke minnes, ingen skal lenger komme dem i hu. ¹⁸ Ja, gled og fryd dere til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og hennes folk til fryd. ¹⁹ Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk. Gråt eller skrik skal ikke lenger høres der. ²⁰ Det skal ikke lenger finnes noe spedbarn som bare lever få dager, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål. Nei, en ung mann skal den være som dør hundre år gammel, og hundre år gammel skal den synder bli som forbannes. ²¹ De skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt. ²² Ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete. Nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning. ²³ De skal ikke gjøre seg strev forgjeves og ikke føde barn til en brå død. For de er en ætt som er velsignet av Herren, og de får ha sine etterkommere hos seg. ²⁴ Og det skal skje: Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, skal jeg høre. ²⁵ Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, og ormen får støv til mat. Ingen skal gjøre noe ondt og ingen skal ødelegge noe på hele mitt hellige berg, sier Herren.
Jesaja 65:1-25

¹ Si da til brødrene deres: Ammi*! Og til søstrene: Ruhama**! ² Strid mot deres mor! Gå i strid med henne! For hun er ikke min kone, og jeg er ikke hennes mann. Få henne til å ta bort sine horeminer fra ansiktet og sine utroskaps tegn mellom brystene, ³ for at jeg ikke skal kle henne naken og stille henne fram som hun var den dagen hun ble født, og gjøre henne lik en ørken, et tørt land, og la henne dø av tørst! ⁴ Og hennes barn vil jeg ikke miskunne meg over, for de er horebarn. ⁵ For deres mor har drevet hor, hun som fødte dem har båret seg skammelig at – hun sa: Jeg vil gå etter mine elskere, de som gir meg brød og vann, ull og lin, olje og vin. ⁶ Se, derfor stenger jeg veien for deg med torner. Jeg reiser en mur foran henne, så hun ikke finner sine stier. ⁷ Når hun løper etter sine elskere, skal hun ikke nå dem. Når hun søker dem, skal hun ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil vende tilbake til min første mann. For den gang hadde jeg det bedre enn nå. ⁸ Hun skjønte ikke at det var jeg som ga henne kornet og mosten og oljen, og at det var jeg som ga henne sølv og gull i mengdevis – som de brukte til Ba’al. ⁹ Derfor vil jeg ta tilbake mitt korn i skurdtiden, og min most i frukthøstens tid. Jeg vil ta bort min ull og mitt lin, som tjener til å skjule hennes nakenhet. ¹⁰ Ja, nå vil jeg blotte hennes skam for hennes elskeres øyne, og ingen skal rive henne ut av min hånd. ¹¹ Jeg vil gjøre ende på all hennes glede, hennes fester, hennes nymåner og sabbater og alle hennes høytider. ¹² Jeg vil ødelegge hennes vintre og hennes fikentre, som hun har talt om og sagt: De er min horelønn, som mine elskere har gitt meg! Og jeg vil gjøre dem til skog, og markens dyr skal ete dem. ¹³ Jeg vil straffe henne for de dagene da hun brente røkelse for Ba’alene og prydet seg med nesering og halssmykke og gikk etter sine elskere, men glemte meg, sier Herren. ¹⁴ Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne, ¹⁵ og så snart hun kommer derfra, vil jeg gi henne vingårdene tilbake og gjøre Akors dal* til en håpets dør for henne. Hun skal takke der, som i sin ungdoms dager, som den dagen hun dro opp fra landet Egypt. ¹⁶ Og det skal skje på den dagen, sier Herren, at du skal rope: Min mann! Du skal ikke mer rope til meg: Min Ba’al! ¹⁷ Jeg vil ta Ba’alenes navn bort fra hennes munn, og de skal ikke mer nevnes ved navn. ¹⁸ På den dagen vil jeg gjøre en pakt for dem med markens dyr og med himmelens fugler og med jordens kryp. Bue og sverd og krig vil jeg ødelegge og utrydde av landet. Jeg vil la dem bo i trygghet. ¹⁹ Jeg vil forlove meg med deg for evig tid. Jeg vil forlove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet. ²⁰ Og jeg vil forlove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren. ²¹ Det skal skje på den dagen at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. ²² Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre’el. ²³ Jeg vil plante henne for meg i landet. Jeg vil miskunne meg over Lo-Ruhama, og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk! – og det skal svare: Min Gud!
Hosea 2:1-23