Døperen Johannes

Døperen Johannes er omtalt i Det Nye Testamentet i de fire evangeliene og i Apostlenes gjerninger. Det ble profetert om døperen Johannes i Det Gamle Testamentet i Jesaja og Malaki.

(Døperen Johannes må ikke forveksles med Jesu disippel/apostel Johannes.
Apostelen Johannes skrev 5 av Det Nye testamentets 27 bøker: Johannes evangelium, Johannes første brev, Johannes andre brev, Johannes tredje brev, samt Bibelens siste bok; Johannes’ åpenbaring. Apostelen Johannes er også omtalt i evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas, samt i Apostlenes gjerninger og Paulus brev til Galaterne.)

⁷ Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva gikk dere ut i ørkenen for å se? – et siv som svaier i vinden? ⁸ Eller hva gikk dere ut for å se? – en mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. ⁹ Men hva gikk dere da ut for å se? – en profet? Ja, jeg sier dere: endog mer enn en profet. ¹⁰ Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg. ¹¹ Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. ¹² Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. ¹³ For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. ¹⁴ Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skal komme. ¹⁵ Den som har ører, han høre!
Matteus 11:7-14

¹ Ettersom mange alt har tatt seg fore å nedtegne historien om de ting som er blitt fullført blant oss, ² slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, ³ så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus, ⁴ for at du skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommene er som du er blitt undervist i. ⁵ I de dager, da Herodes* var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarja, av Abias skift. Hans kone var av Arons døtre, og hun hette Elisabet. ⁶ Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. ⁷ De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene. ⁸ Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, ⁹ at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse. ¹⁰ Hele folkemengden sto utenfor og ba i røkofferets stund. ¹¹ Da viste en Herrens engel seg for ham, han sto på høyre side av røkofferalteret. ¹² Sakarja ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham. ¹³ Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. ¹⁴ Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. ¹⁵ For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv, ¹⁶ og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud. ¹⁷ Han skal gå foran ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal forberede et folk vel skikket for Herren. ¹⁸ Sakarja sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min kone er kommet langt opp i årene. ¹⁹ Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet. ²⁰ Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dagen når dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid. ²¹ Folket sto og ventet på Sakarja og undret seg over at han drøyde så lenge i templet. ²² Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum. ²³ Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, dro han hjem til sitt hus. ²⁴ Men en tid etter dette ble hans kone Elisabet med barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa: ²⁵ Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker. ²⁶ Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, ²⁷ til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. ²⁸ Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! ²⁹ Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. ³⁰ Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. ³¹ Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. ³² Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, ³³ og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. ³⁴ Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? ³⁵ Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. ³⁶ Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned. ³⁷ For ingenting er umulig for Gud. ³⁸ Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! – Og engelen forlot henne. ³⁹ Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda. ⁴⁰ Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. ⁴¹ Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. ⁴² Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv! ⁴³ Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? ⁴⁴ For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd! ⁴⁵ Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren. ⁴⁶ Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, ⁴⁷ og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, ⁴⁸ fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, ⁴⁹ fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn. ⁵⁰ Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. ⁵¹ Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. ⁵² Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. ⁵³ Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort. ⁵⁴ Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, ⁵⁵ – slik han hadde talt til våre fedre – mot Abraham og hans ætt, til evig tid. ⁵⁶ Og Maria ble hos henne omkring tre måneder. Så vendte hun hjem til sitt hus. ⁵⁷ Tiden var nå kommet da Elisabet skulle føde, og hun fødte en sønn. ⁵⁸ Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne. ⁵⁹ På den åttende dagen skjedde det så at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter faren. ⁶⁰ Men da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes! ⁶¹ De sa til henne: Det er da ingen i slekten din som har det navnet. ⁶² De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete. ⁶³ Han ba da om en tavle, og skrev disse ordene: Johannes er navnet hans. Og de undret seg alle. ⁶⁴ Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud. ⁶⁵ Og det kom frykt over alle som bodde der omkring, og i hele fjellandet i Judea talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt. ⁶⁶ Alle som hørte om det, la seg det på hjertet, og de sa: Hva skal det da bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham. ⁶⁷ Og hans far, Sakarja, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk og sa: ⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det! ⁶⁹ Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, ⁷⁰ slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn – ⁷¹ en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, ⁷² for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, ⁷³ det løftet han ga Abraham, vår far, med ed, ⁷⁴ om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt ⁷⁵ i hellighet og rettferd for hans åsyn alle vårt livs dager. ⁷⁶ Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier, ⁷⁷ for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt, ⁷⁸ på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, ⁷⁹ for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. ⁸⁰ Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dagen da han skulle stå fram for Israel.
Lukas 1:1-80

¹ I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. ² Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær! ³ Det er ham det er talt om av profeten Jesaja, som sier: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! ⁴ Denne Johannes var kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. ⁵ Da dro folk fra Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan ut til ham ⁶ og ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente syndene sine. ⁷ Men da han fikk se mange fariseere og saddukeere komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? ⁸ Så bær da frukt som er omvendelsen verdig. ⁹ Og tro ikke at dere kan si ved dere selv: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. ¹⁰ Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. ¹¹ Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. ¹² Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes. ¹³ Da dro Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. ¹⁴ Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! ¹⁵ Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje. ¹⁶ Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. ¹⁷ Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.
Matteus 3:1-17

¹ Og det skjedde da Jesus var ferdig med å gi sine tolv disipler disse forskriftene, da dro han derfra for å lære og forkynne i byene deres. ² Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias’ gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte ham: ³ Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? ⁴ Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: ⁵ Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. ⁶ Og salig er den som ikke tar anstøt av meg. ⁷ Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva gikk dere ut i ørkenen for å se? – et siv som svaier i vinden? ⁸ Eller hva gikk dere ut for å se? – en mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. ⁹ Men hva gikk dere da ut for å se? – en profet? Ja, jeg sier dere: endog mer enn en profet. ¹⁰ Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg. ¹¹ Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. ¹² Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. ¹³ For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. ¹⁴ Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skal komme. ¹⁵ Den som har ører, han høre! ¹⁶ Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: ¹⁷ Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte! ¹⁸ For Johannes kom, han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! ¹⁹ Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn. ²⁰ Så begynte han å refse de byene hvor de fleste av hans kraftige gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde omvendt seg. ²¹ Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. ²² Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag! ²³ Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerningene som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. ²⁴ Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag. ²⁵ På den tiden tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige. ²⁶ Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag. ²⁷ Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for. ²⁸ Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! ²⁹ Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. ³⁰ For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.
Matteus 11:1-30

¹ På den tiden fikk fjerdingsfyrsten Herodes* høre ryktet om Jesus. ² Han sa da til sine tjenere: Dette er døperen Johannes. Han er stått opp fra de døde, og derfor virker disse kreftene i ham. ³ Herodes hadde nemlig latt Johannes gripe, han hadde lagt ham i lenker og kastet ham i fengsel på grunn av Herodias, som var hans bror Filips kone. ⁴ For Johannes hadde sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha henne. ⁵ Han ville helst ha drept ham, men fryktet for folket, for de holdt Johannes for en profet. ⁶ Men da Herodes feiret fødselsdagen sin, danset Herodias’ datter for gjestene, og Herodes syntes godt om henne. ⁷ Derfor lovte han med ed å gi henne hva hun så ba om. ⁸ Da fikk moren henne til å si: Gi meg døperen Johannes’ hode på et fat. ⁹ Kongen ble ille til mote, men på grunn av eden og av hensyn til gjestene, bød han at det skulle gis henne. ¹⁰ Han sendte folkene sine av sted og lot Johannes halshogge i fengselet. ¹¹ Hans hode ble så båret inn på et fat og gitt til piken, og hun bar det til sin mor. ¹² Men Johannes’ disipler kom og tok hans legeme og begravde det. Så gikk de og fortalte det til Jesus. ¹³ Da Jesus hørte dette, dro han bort derfra i en båt til et øde sted, hvor han kunne være for seg selv. Men folk fikk vite det, og de fulgte etter ham til fots fra byene. ¹⁴ Og da han steg i land, fikk han se mye folk. Han kjente inderlig medynk med dem og helbredet de syke blant dem. ¹⁵ Men da det led mot kveld, kom disiplene til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen. Send derfor folket fra deg, så de kan dra bort i landsbyene og kjøpe seg mat! ¹⁶ Jesus sa da til dem: De behøver ikke gå bort. Dere skal gi dem mat! ¹⁷ Men de sa til ham: Vi har ikke her noe annet enn fem brød og to fisker. ¹⁸ Da sa han: Bring dem hit til meg. ¹⁹ Så bød han folket å sette seg ned i gresset, og han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Og han brøt brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. ²⁰ Alle spiste og ble mette. Og de samlet opp stykkene som ble til overs – tolv kurver fulle. ²¹ Men de som hadde spist, var omkring fem tusen menn, utenom kvinner og barn. ²² Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. ²³ Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. ²⁴ Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot. ²⁵ Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. ²⁶ Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. ²⁷ Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! ²⁸ Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! ²⁹ Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. ³⁰ Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! ³¹ Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? ³² Og da de steg opp i båten, la stormen seg. ³³ Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn! ³⁴ Da de var kommet over, la de til ved Gennesaret-landet. ³⁵ Folk der på stedet kjente ham igjen, og de sendte bud rundt i hele omlandet, og førte til ham alle som hadde ondt. ³⁶ Og de ba ham om at de bare måtte få røre ved minnedusken på kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.
Matteus 14:1-36

¹³ Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? ¹⁴ De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. ¹⁵ Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? ¹⁶ Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. ¹⁷ Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. ¹⁸ Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. ¹⁹ Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. ²⁰ Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias. ²¹ Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. ²² Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! ²³ Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. ²⁴ Da sa Jesus til disiplene sine: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. ²⁵ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. ²⁶ For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? ²⁷ For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning. ²⁸ Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.
Matteus 16:13-28

¹ Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. ² Og han ble forvandlet for øynene deres. Hans ansikt skinte som solen, og klærne hans ble hvite som lyset. ³ Og se, Moses og Elia viste seg for dem, og talte med ham. ⁴ Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elia. ⁵ Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham! ⁶ Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. ⁷ Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke! ⁸ Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene. ⁹ Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er reist opp fra de døde. ¹⁰ Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme? ¹¹ Han svarte: Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand. ¹² Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. ¹³ Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.
Matteus 17:1-13

²³ Da han var kommet inn i templet og lærte der, kom yppersteprestene og folkets eldste til ham og sa: Med hvilken myndighet gjør du dette? Og hvem har gitt deg en slik fullmakt? ²⁴ Men Jesus svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Svar meg på det, så skal jeg si dere hvilken myndighet jeg har til å gjøre dette. ²⁵ Johannes’ dåp, hvor var den fra? fra himmelen eller fra mennesker? Men da tenkte de med seg selv og sa til hverandre: Sier vi: fra himmelen! – da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke? ²⁶ Men svarer vi: Fra mennesker! – da frykter vi for folket, siden alle holder Johannes for en profet. ²⁷ De svarte da Jesus og sa: Vi vet ikke! Og han sa til dem: Da sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette. ²⁸ Men hva mener dere: En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i vingården! ²⁹ Han svarte: Jeg vil ikke! Men senere angret han det og gikk. ³⁰ Faren gikk til den andre og sa det samme. Denne svarte: Ja, herre! – men han gikk ikke. ³¹ Hvem av disse to gjorde nå farens vilje? De svarer: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg dere: Tollere og horkvinner går før dere inn i Guds rike. ³² For Johannes kom til dere på rettferds vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og horkvinner, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere heller ikke senere, så dere trodde ham. ³³ Hør en annen lignelse: En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde omkring den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til noen vingårdsmenn og dro utenlands. ³⁴ Da det led mot frukttiden, sendte han tjenerne sine til vingårdsmennene for å ta imot den frukten han skulle ha. ³⁵ Men vingårdsmennene grep tjenerne hans – en slo de, en drepte de, en steinet de. ³⁶ Han sendte da ut andre tjenere, flere enn de første, men de gjorde på samme måte med dem. ³⁷ Til slutt sendte han sønnen sin til dem, og sa: De vil nok vise aktelse for sønnen min! ³⁸ Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så kan vi overta arven hans! ³⁹ Og de grep ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. ⁴⁰ Når nå vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vingårdsmennene? ⁴¹ De sier til ham: Han skal brått ødelegge disse onde mennene, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rett tid. ⁴² Da sa Jesus til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein. Av Herren er dette gjort, og underfullt er det i våre øyne. ⁴³ Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter. ⁴⁴ Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv. ⁴⁵ Da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, skjønte de at det var dem han talte om. ⁴⁶ Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket, for det holdt ham for en profet.
Matteus 21:23-46

¹ Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere inderlig lengter etter. Se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. ² Men hvem kan utholde den dagen han kommer? Hvem kan bli stående når han åpenbarer seg? For han er som smelter-ild og som vasker-lut. ³ Han skal sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense Levis barn, lutre dem som sølv og gull. Og de skal bære fram for Herren offergaver i rettferdighet. ⁴ Da skal Judas og Jerusalems offergaver behage Herren, som i eldgamle dager, som i de tidligste år. ⁵ Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg skal være snar til å vitne mot trollmennene og ekteskapsbryterne og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken og den farløse, de som bøyer retten for den fremmede, og som ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁶ Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort. ⁷ Helt fra deres fedres dager har dere veket av fra mine lover og ikke holdt dem. Vend om til meg, så vil jeg vende meg til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Men dere sier: Hva skal vi vende om fra? ⁸ Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Men dere sier: Hva har vi røvet fra deg? – Tienden og de hellige gaver. ⁹ Forbannelsen har rammet dere, og fra meg røver dere, hele folket. ¹⁰ Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål! ¹¹ Jeg vil true eter-gresshoppen for deres skyld, så den ikke ødelegger markens grøde for dere. Og vintreet på marken skal ikke slå feil for dere, sier Herren, hærskarenes Gud. ¹² Da skal alle folkeslag prise dere lykkelige, for da skal deres land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes Gud. ¹³ Deres ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Men dere sier: Hva har vi sagt oss imellom? ¹⁴ Dere har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud! Hva vinning har det gitt oss at vi har aktet på hans bud, at vi gikk i botsdrakt for Herrens, hærskarenes Guds skyld? ¹⁵ Nå vil vi prise de overmodige lykkelige! Ikke bare går det dem vel, disse som gjør det onde, men de frister Gud og slipper likevel fri. ¹⁶ Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter hans navn. ¹⁷ De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom, den dagen jeg gjør mitt verk. Og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham. ¹⁸ Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.
Malaki 3:1-18

¹ For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller grein. ² Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger. Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset. ³ Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dagen jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁴ Husk min tjeners, Mose lov, den jeg ga ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! ⁵ Se, jeg sender dere Elia, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. ⁶ Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.
Malaki 4:1-6

³ Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! ⁴ Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. ⁵ Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal sammen se at Herrens munn har talt. ⁶ Hør, det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hva skal jeg rope? – Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. ⁷ Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. ⁸ Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.
Jesaja 40:3-8

¹ Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. ² Som det står skrevet i profetene: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. ³ Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! ⁴ Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. ⁵ Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem dro ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder. ⁶ Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. ⁷ Han forkynte og sa: Etter meg kommer han som er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen hans. ⁸ Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd. ⁹ Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. ¹⁰ Straks han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over ham som en due. ¹¹ Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag. ¹² Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen. ¹³ Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham. ¹⁴ Men etter at Johannes var satt i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium. ¹⁵ Han sa: Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!
Markus 1:1-15

¹ Han gikk så bort derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene hans fulgte ham. ² Da det ble sabbat, begynte han å lære i synagogen. Mange som hørte ham, ble meget forundret, og sa: Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom som er gitt ham? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender! ³ Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans her hos oss? – Og de tok anstøt av ham. ⁴ Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt eget hus. ⁵ Og han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, unntatt at han la hendene på noen få syke og helbredet dem. ⁶ Og han undret seg over deres vantro. Han dro så rundt i landsbyene der omkring og lærte. ⁷ Han kalte de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to. Og han ga dem makt over de urene ånder. ⁸ Han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe annet enn en stav på veien – ikke brød, ikke sekk, ikke kobberpenger i beltet. ⁹ De skulle ha sko på føttene, men ikke ha på seg to kapper. ¹⁰ Og han sa til dem: Når dere tar inn i et hus, så skal dere bo der til dere reiser fra stedet igjen. ¹¹ Er det et sted de ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, så dra derfra, og rist av dere støvet under føttene til et vitnesbyrd mot dem. ¹² De dro da ut og forkynte for folket at de skulle omvende seg. ¹³ Og de drev ut mange onde ånder, og salvet mange syke med olje og helbredet dem. ¹⁴ Kong Herodes fikk også høre om ham, for hans navn var nå blitt kjent, og han sa: Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker disse kreftene i ham. ¹⁵ Andre sa: Det er Elia. Andre igjen sa: Han er en profet, som en av profetene. ¹⁶ Men da Herodes hørte dette, sa han: Johannes, han som jeg halshogde, er stått opp fra de døde! ¹⁷ Herodes hadde sendt ut folk for å gripe Johannes, og han hadde latt ham binde og kaste i fengsel. Dette gjorde han på grunn av Herodias, hans bror Filips kone, for han hadde giftet seg med henne. ¹⁸ Johannes hadde nemlig sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone. ¹⁹ Herodias hadde da lagt Johannes for hat og søkte å få ham drept, men hun kunne ikke få satt det igjennom. ²⁰ For Herodes var redd for Johannes, da han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham. Når han hørte på ham, kom han i tvil om mangt og meget, men han hørte ham gjerne. ²¹ Så kom det en laglig dag. På sin fødselsdag holdt Herodes et gjestebud for sine stormenn og krigshøvdinger, og for de fremste menn i Galilea. ²² Herodias’ datter kom da inn og danset. Både Herodes og gjestene syntes godt om henne, og kongen sa til den unge piken: Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det! ²³ Han sverget på det og sa til henne: Hva du ber meg om, det skal jeg gi deg, om det så er halvdelen av riket mitt. ²⁴ Hun gikk da ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Om døperen Johannes’ hode. ²⁵ Straks skyndte hun seg inn til kongen, og hun ba ham og sa: Jeg vil at du nå med en gang skal gi meg døperen Johannes’ hode på et fat! ²⁶ Da ble kongen meget bedrøvet. Men på grunn av sine eder, og av hensyn til gjestene, ville han ikke avvise henne. ²⁷ Kongen sendte da straks av sted en av livvakten med ordre om å hente hans hode. Han gikk da av sted og halshogde ham i fengselet. ²⁸ Han bar så inn hodet på et fat og ga det til piken, og piken ga det til sin mor. ²⁹ Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet hans legeme og la det i en grav. ³⁰ Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. ³¹ Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise. ³² Så dro de bort med båten til et øde sted for å være for seg selv. ³³ Men folket så dem dra bort, og mange kjente dem. Fra alle byene kom de nå løpende til fots, og de nådde fram før dem. ³⁴ Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget. ³⁵ Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag. ³⁶ Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise. ³⁷ Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat! De sier til ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise? ³⁸ Han sier til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. Da de hadde fått vite det, sa de: Fem brød og to fisker. ³⁹ Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset. ⁴⁰ De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti. ⁴¹ Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle. ⁴² Og de spiste alle og ble mette. ⁴³ Og de tok opp tolv fulle kurver med brødstykker og det som var igjen av fisken. ⁴⁴ De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann. ⁴⁵ Straks nødde han disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, til Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. ⁴⁶ Og da han hadde tatt avskjed med dem, gikk han opp i fjellet for å be. ⁴⁷ Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land. ⁴⁸ Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde vinden imot. I den fjerde nattevakt kom han til dem vandrende på sjøen, og ville gå forbi dem. ⁴⁹ Men da de fikk se ham der han gikk på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og satte i et skrik. ⁵⁰ For de så ham alle og ble slått av skrekk. Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke. ⁵¹ Han steg da opp i båten til dem, og stormen stilnet. Men de var helt ute av seg av forundring. ⁵² For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene, men deres hjerte var forherdet. ⁵³ Da de hadde krysset sjøen, la de til ved Gennesaret-landet, og fortøyde der. ⁵⁴ Og da de steg ut av båten, ble han straks gjenkjent. ⁵⁵ Folk løp omkring i hele nabolaget, og begynte å bære de syke i bårene deres dit hvor de hørte at Jesus var. ⁵⁶ Hvor han kom, til landsbyer, byer eller bygder, la de sine syke ut på torgene. De ba ham at de måtte få røre, om så bare ved minnedusken på kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.
Markus 6:1-56

²⁷ Så dro Jesus og disiplene ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene sine og sa til dem: Hvem sier folk at jeg er? ²⁸ De svarte ham og sa: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen en av profetene. ²⁹ Og han spurte dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Peter svarte og sa til ham: Du er Messias. ³⁰ Han bød dem da strengt at de ikke skulle si dette om ham til noen. ³¹ Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen måtte lide meget og bli forkastet av de eldste, av yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle stå opp etter tre dager. ³² Han talte åpent om dette. Peter tok ham da til side og begynte å irettesette ham. ³³ Men han vendte seg til disiplene og så på dem, og han irettesatte Peter og sa: Vik bak meg, Satan! For du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. ³⁴ Så kalte han til seg folket sammen med disiplene sine, og han sa til dem: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. ³⁵ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. ³⁶ For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? ³⁷ For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel? ³⁸ For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.
Markus 8:27-38

²⁷ De kom så igjen til Jerusalem. Og da han gikk omkring i templet, kom yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste til ham, ²⁸ og de sa: Med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem ga deg denne fullmakten til å gjøre disse tingene? ²⁹ Men Jesus sa til dem: Jeg vil også spørre dere om én ting. Svar meg på det, så skal jeg si dere med hvilken myndighet jeg gjør dette. ³⁰ Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg! ³¹ De tenkte da ved seg selv og sa: Hvis vi sier: Fra himmelen, – så vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke? ³² Eller skal vi si: Fra mennesker? Men de fryktet for folket. For alle mente om Johannes at han virkelig var en profet. ³³ De svarte da Jesus: Vi vet ikke. Og Jesus sa til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.
Markus 11:27-33

¹ I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes* fjerdingsfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingsfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene, ² og mens Annas og Kaifas var yppersteprester, – da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ørkenen. ³ Og han dro omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, ⁴ som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! ⁵ Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes. Det krokete skal rettes ut, og de ujevne veier skal bli jevne. ⁶ Og alt kjød skal se Guds frelse. ⁷ Han sa da til folket som dro ut til ham for å bli døpt av ham: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? ⁸ Bær da frukt som er omvendelsen verdig! Begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham til far! For jeg sier dere: Gud kan vekke opp barn for Abraham av disse steinene. ⁹ Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. ¹⁰ Folket spurte ham og sa: Hva skal vi da gjøre? ¹¹ Han svarte dem og sa: Den som har to kapper, skal dele med den som ingen har. Og den som har mat, skal gjøre likeså. ¹² Også noen tollere kom for å bli døpt, og de sa til ham: Mester, hva skal vi gjøre? ¹³ Han sa til dem: Krev ikke inn mer enn det dere har fått pålegg om! ¹⁴ Også noen soldater spurte ham og sa: Og vi, hva skal vi gjøre? Han sa til dem: Press ikke penger av noen med vold eller falske anklager, og la dere nøye med den lønnen dere har. ¹⁵ Folket gikk nå i forventning, og i sitt hjerte grunnet alle på om Johannes kanskje skulle være Messias. ¹⁶ Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse skoremmen hans. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. ¹⁷ Han har sin kasteskovl i hånden for å rense sin treskeplass og samle hveten i låven. Men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild. ¹⁸ Han ga også mange andre formaninger til folket, og forkynte evangeliet for dem. ¹⁹ Men fjerdingsfyrsten Herodes ble refset av ham på grunn av sin brorkone Herodias, og for alt det onde Herodes hadde gjort. ²⁰ Han la da også dette til alt det andre, at han kastet Johannes i fengsel. ²¹ Men det skjedde, da alt folket lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og ba, da åpnet himmelen seg. ²² Og Den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg velbehag. ²³ Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning. Han var, etter det folk holdt ham for, sønn av Josef, sønn av Eli,
Lukas 3:1-23

¹ Da han hadde avsluttet hele sin tale i folkets påhør, gikk han inn i Kapernaum. ² En høvedsmann hadde en tjener som var syk og døden nær. Han satte denne tjeneren meget høyt. ³ Da han hørte om Jesus, sendte han noen av jødenes eldste til ham for å be ham komme og helbrede tjeneren hans. ⁴ Da de nå kom til Jesus, ba de ham innstendig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham. ⁵ For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss. ⁶ Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen noen venner til ham og sa: Herre, gjør deg ikke umak! Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. ⁷ Derfor aktet jeg meg heller ikke verdig til å gå til deg. Men si et ord, så blir gutten helbredet. ⁸ For også jeg er en mann som står under myndighet, og har soldater under meg igjen. Sier jeg til den ene: Gå! – så går han, og til en annen: Kom! – så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! – så gjør han det. ⁹ Men da Jesus hørte dette, undret han seg over ham. Og han vendte seg til folket som fulgte ham, og sa: Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. ¹⁰ Og da de som var utsendt kom tilbake til huset, fant de tjeneren frisk. ¹¹ Dagen etter skjedde det at han dro til en by som heter Nain. Mange av disiplene hans og mye folk gikk dit sammen med ham. ¹² Da han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne. ¹³ Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! ¹⁴ Så gikk han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! ¹⁵ Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han ga ham til hans mor. ¹⁶ Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er reist opp iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk. ¹⁷ Og dette ordet om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring. ¹⁸ Og Johannes’ disipler fortalte ham om alt dette. Da kalte Johannes to av disiplene sine til seg, ¹⁹ og han sendte dem til Herren for å spørre: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? ²⁰ Mennene kom da til ham og sa: Døperen Johannes har sendt oss til deg og sier: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? ²¹ Nettopp da helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og til mange blinde ga han synet. ²² Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes det som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige, ²³ og salig er den som ikke tar anstøt av meg. ²⁴ Da utsendingene fra Johannes var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva var det dere dro ut i ørkenen for å se? – et siv som svaier i vinden? ²⁵ Eller hvorfor gikk dere dit ut? For å se en mann kledd i fine klær? Se, de som går i praktfulle klær og lever i overflod, er i kongeslottene. ²⁶ Eller hvorfor var det at dere dro dit ut? For å se en profet? Ja, jeg sier dere, endog mer enn en profet. ²⁷ Det er om ham det er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg. Han skal rydde din vei for deg. ²⁸ Jeg sier dere: Større profet enn Johannes er ingen blant dem som er født av kvinner. Men den minste i Guds rike er større enn han. ²⁹ Og hele folket som hørte ham, også tollerne, ga Gud rett og lot seg døpe med Johannes’ dåp. ³⁰ Men fariseerne og de lovlærde gjorde Guds råd til intet for seg og lot seg ikke døpe av ham. ³¹ Hvem skal jeg da sammenligne menneskene i denne slekten med? Hva er de lik? ³² De ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre og sier: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang sørgesanger, men dere ville ikke gråte! ³³ For Johannes, døperen, er kommet, han verken eter brød eller drikker vin, og dere sier: Han er besatt av en ond ånd! ³⁴ Menneskesønnen er kommet, han eter og drikker, og dere sier: Se for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! ³⁵ Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn. ³⁶ En av fariseerne innbød ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet. ³⁷ Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. ³⁸ Hun stilte seg bak Jesus, ved føttene hans, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt, og hun kysset føttene hans mange ganger og salvet dem med salven. ³⁹ Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne. ⁴⁰ Da svarte Jesus og sa til ham: Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det! ⁴¹ En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. ⁴² Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? ⁴³ Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han etterga mest. Han sa til ham: Du dømte rett! ⁴⁴ Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du ga meg ikke vann til føttene. Men hun vætte føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt. ⁴⁵ Du ga meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse føttene mine fra den stund jeg kom inn. ⁴⁶ Du salvet ikke mitt hode med olje. Men hun salvet føttene mine med salve. ⁴⁷ Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. ⁴⁸ Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt. ⁴⁹ Da begynte de som var sammen med ham ved bordet å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder? ⁵⁰ Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!
Lukas 7:1-50

¹ Han kalte sammen de tolv og ga dem makt og myndighet over alle onde ånder, og til å helbrede sykdommer. ² Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. ³ Han sa til dem: Ta ikke noe med på veien, verken stav eller sekk eller brød eller penger! Heller ikke skal dere ha to kapper hver. ⁴ I det huset hvor dere tar inn, skal dere bli, og derfra skal dere dra videre. ⁵ Men er det noen som ikke vil ta imot dere, så gå ut fra den byen. Og dere skal riste støvet av føttene til et vitnesbyrd mot dem. ⁶ De gikk så ut og dro fra by til by, og de forkynte evangeliet og helbredet folk overalt. ⁷ Fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde. Han ble meget usikker, fordi det ble sagt av noen at Johannes var reist opp fra de døde. ⁸ Men andre sa at Elia hadde vist seg, andre igjen at en av profetene, en av de gamle, var stått opp. ⁹ Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshogge, men hvem er så han som jeg hører slike ting om? Og han søkte å få se ham. ¹⁰ Apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort. Han tok dem da med seg og dro seg tilbake for å være for seg selv ved en by som heter Betsaida. ¹¹ Men folket fikk vite det og fulgte etter ham. Han tok vel imot dem og talte til dem om Guds rike. Og han helbredet dem som trengte legedom. ¹² Men dagen begynte å helle. De tolv kom da til ham og sa: Send folket fra deg så de kan gå bort til landsbyene og bygdene her omkring, hvor de kan ta inn og få seg mat. For her er vi på et øde sted. ¹³ Han sa da til dem: Dere skal gi dem mat! Men de sa: Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke skulle gå bort og kjøpe mat til hele denne folkemengden! ¹⁴ For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til disiplene sine: La dem sette seg i flokker på omkring femti. ¹⁵ De gjorde så, og fikk alle til å sette seg ned. ¹⁶ Og han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen* over dem. Og han brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dele ut til folket. ¹⁷ Og alle spiste og ble mette. Da de samlet opp de stykkene som var blitt til overs etter dem, ble det tolv kurver. ¹⁸ Det skjedde en gang at han var alene i bønn, og disiplene var sammen med ham. Da spurte han dem: Hvem sier folk at jeg er? ¹⁹ De svarte og sa: Johannes døperen, andre sier Elia, andre igjen at en profet, en av de gamle, er stått opp. ²⁰ Han sa til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter og sa: Guds Messias. ²¹ Men han forbød dem strengt å si dette til noen. ²² Og han sa: Menneskesønnen må lide meget og bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og på den tredje dagen skal han reises opp. ²³ Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. ²⁴ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. ²⁵ For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? ²⁶ For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet. ²⁷ Jeg sier dere for sant: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike! ²⁸ Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, skjedde det at han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. ²⁹ Og mens han ba, ble hans ansikt annerledes å se til, og klærne hans ble skinnende hvite. ³⁰ Og se, to menn samtalte med ham. Det var Moses og Elia. ³¹ De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem. ³² Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Men da de ble fullt våkne, så de hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. ³³ Og det skjedde, idet mennene skulle skilles fra ham, at Peter sa til Jesus: Mester, det er godt at vi er her! La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia. – Han visste ikke hva han sa. ³⁴ Mens han talte, kom det en sky og overskygget dem, og de ble forferdet da de kom inn i skyen. ³⁵ Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham! ³⁶ Da røsten kom, så de ingen uten Jesus alene. – De tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det de hadde sett. ³⁷ Det skjedde dagen etter, da de kom ned fra fjellet, at en stor folkemengde kom ham i møte.
Lukas 9:1-37

¹ Men han sa også til disiplene sine: Det var en rik mann som hadde en forvalter. Denne ble angitt for ham, det ble sagt at han sløste bort eiendommen hans. ² Mannen kalte ham da til seg og sa: Hva er det jeg hører om deg? Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger! ³ Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre, nå når min herre tar forvaltningen fra meg? Grave orker jeg ikke, og å tigge skammer jeg meg for. ⁴ Nå vet jeg hva jeg skal gjøre, for at de skal ta imot meg i sine hus når jeg er blitt avsatt. ⁵ Han kalte så til seg hver enkelt av sin herres skyldnere. Til den første sa han: Hvor mye skylder du min herre? ⁶ Han sa: Hundre fat olje. Da sa han til ham: Her har du gjeldsbrevet ditt. Sett deg nå ned, skynd deg og skriv femti! ⁷ Deretter sa han til en annen: Og du, hvor mye skylder du? Han sa: Hundre tønner hvete. Han sier til ham: Ta gjeldsbrevet ditt og skriv åtti! ⁸ Herren roste den urettferdige forvalteren fordi han hadde skikket seg klokt. For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn. ⁹ Og jeg sier dere: Gjør dere venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger! ¹⁰ Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. ¹¹ Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter? ¹² Og har dere ikke vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi dere noe til egen eiendom? ¹³ Ingen tjener kan tjene to herrer. For han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon. ¹⁴ Fariseerne hørte alt dette, og pengekjære som de var, spottet de ham. ¹⁵ Og han sa til dem: Dere er slike som rettferdiggjør seg selv i menneskenes øyne, men Gud kjenner hjertene deres. For det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne. ¹⁶ Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike, og enhver trenger seg inn i det med makt. ¹⁷ Men før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven skal falle bort. ¹⁸ Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, bryter ekteskapet. ¹⁹ Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede. ²⁰ Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår. ²¹ Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans. ²² Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet. ²³ Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans fang. ²⁴ Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden. ²⁵ Men Abraham sa: Sønn, husk at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines. ²⁶ Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss. ²⁷ Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – ²⁸ for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. ²⁹ Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem! ³⁰ Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg. ³¹ Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.
Lukas 16:1-31

¹ Det skjedde en av dagene, mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da sto yppersteprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste, ² og de sa til ham: Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt? ³ Men han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Si meg: ⁴ Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? ⁵ Da samrådde de seg med hverandre og sa: Dersom vi nå sier: Fra himmelen! – da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke? ⁶ Men dersom vi sier: Fra mennesker! – da kommer hele folket til å steine oss. For de tror fullt og fast at Johannes var en profet. ⁷ Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra. ⁸ Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.
Lukas 20:1-8

¹⁹ Dette er Johannes’ vitnesbyrd, da judeerne* sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham: Hvem er du? ²⁰ Da bekjente han og nektet ikke, han bekjente: Jeg er ikke Messias. ²¹ Og de spurte ham: Hvem er du da? Er du Elia? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. ²² Da sa de til ham: Hvem er du? – så vi kan gi dem svar som har sendt oss. Hva sier du om deg selv? ²³ Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt. ²⁴ De som var utsendt, var fariseere. ²⁵ Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten? ²⁶ Johannes svarte dem: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner, ²⁷ han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for. ²⁸ Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes døpte. ²⁹ Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd! ³⁰ Det var om ham jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg. ³¹ Og jeg kjente ham ikke. Men for at han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann. ³² Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham. ³³ Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd. ³⁴ Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn. ³⁵ Dagen etter sto Johannes der igjen, og to av disiplene hans. ³⁶ Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: Se der Guds lam! ³⁷ De to disiplene hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus. ³⁸ Jesus vendte seg og så at de fulgte etter ham. Han sier til dem: Hva søker dere? De sa til ham: Rabbi – det betyr Mester – hvor bor du? ³⁹ Han sier til dem: Kom og se! De kom da og så hvor han bodde. Og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. ⁴⁰ Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus. ⁴¹ Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus. ⁴² Og han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal kalles Kefas, det betyr Peter.
Johannes 1:19-42

¹ Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. ² Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegnene som du gjør, uten at Gud er med ham. ³ Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. ⁴ Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? ⁵ Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. ⁶ Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. ⁷ Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! ⁸ Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. ⁹ Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje? ¹⁰ Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? ¹¹ Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. ¹² Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske? ¹³ Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. ¹⁴ Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet, ¹⁵ for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. ¹⁶ For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. ¹⁷ For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. ¹⁸ Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. ¹⁹ Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. ²⁰ For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset. ²¹ Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud. ²² Etter dette gikk Jesus og disiplene hans til Judea-landet. Der ble han en tid sammen med dem og døpte. ²³ Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, for det var mye vann der. Og folk kom dit for å bli døpt. ²⁴ For Johannes var ennå ikke kastet i fengsel. ²⁵ Det ble nå en trette mellom Johannes’ disipler og en jøde om renselsen. ²⁶ Og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi, han som var hos deg på den andre siden av Jordan, han som du vitnet om, se, han døper, og alle kommer til ham. ²⁷ Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. ²⁸ Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran ham. ²⁹ Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. ³⁰ Han skal vokse, jeg skal avta. ³¹ Han som kommer ovenfra, er over alle. Den som er av jorden, er jordisk og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle. ³² Han vitner om det han har sett og hørt, og ingen tar imot hans vitnesbyrd. ³³ Den som har tatt imot hans vitnesbyrd, har stadfestet at Gud er sanndru. ³⁴ For han som Gud har utsendt, taler Guds ord. For Gud gir ikke Ånden etter mål. ³⁵ Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. ³⁶ Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.
Johannes 3:1-36

¹ Da nå Herren visste at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes ² – enda Jesus selv ikke døpte, men disiplene hans – ³ da forlot han Judea og dro igjen til Galilea.
Johannes 4:1-3

¹ Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. ² Ved Saueporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk heter Betesda*. Den har fem søyleganger. ³ I disse lå det en mengde syke – blinde, lamme, vanføre, som ventet på at vannet skulle bli satt i bevegelse. ⁴ For en engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den som da først steg ned etter at vannet var blitt opprørt, ble frisk, hva sykdom han så led av. ⁵ Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. ⁶ Jesus så ham ligge der, og visste at han hadde vært syk i lang tid. Han sa da til ham: Vil du bli frisk? ⁷ Den syke svarte ham: Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg. ⁸ Da sier Jesus til ham: Stå opp, ta båren din og gå! ⁹ Og straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat den dagen. ¹⁰ Judeerne sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og du har ikke lov til å bære båren. ¹¹ Men han svarte dem: Han som gjorde meg frisk, sa til meg: Ta båren din og gå! ¹² De spurte ham: Hvem er den mannen som sa til deg: Ta den og gå? ¹³ Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var. For Jesus hadde trukket seg tilbake, da det var mye folk til stede. ¹⁴ Senere fant Jesus mannen i templet og sa til ham: Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg. ¹⁵ Mannen gikk bort, og han fortalte til judeerne at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. ¹⁶ Og derfor forfulgte judeerne Jesus, fordi han gjorde dette på en sabbat. ¹⁷ Men Jesus sa til dem: Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider. ¹⁸ Derfor sto da judeerne ham enda mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin egen Far og gjorde seg selv lik Gud. ¹⁹ Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså. ²⁰ For Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør. Og han skal vise ham større gjerninger enn disse, for at dere skal undre dere. ²¹ For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil. ²² For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, ²³ for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. ²⁴ Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. ²⁵ Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. ²⁶ For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. ²⁷ Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn. ²⁸ Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. ²⁹ Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse. ³⁰ Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg. ³¹ Dersom jeg vitner om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. ³² Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet han vitner om meg, er sant. ³³ Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. ³⁴ Ikke så at jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men dette sier jeg for at dere skal bli frelst. ³⁵ Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en kort stund glede dere i hans lys. ³⁶ Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre – selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg. ³⁷ Og Faderen som har sendt meg, han har vitnet om meg. Verken har dere noen gang hørt hans røst eller sett hans skikkelse. ³⁸ Og hans ord har dere ikke værende i dere, for den han har sendt, ham tror dere ikke. ³⁹ Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. ⁴⁰ Men dere vil ikke komme til meg for å få liv. ⁴¹ Jeg tar ikke imot ære fra mennesker. ⁴² Men jeg kjenner dere og vet at dere ikke har Guds kjærlighet i dere. ⁴³ Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Kommer en annen i sitt eget navn, ham vil dere ta imot! ⁴⁴ Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke. ⁴⁵ Tenk ikke at jeg vil anklage dere hos Faderen. Den som anklager dere, er Moses – han som dere har satt deres håp til. ⁴⁶ For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. ⁴⁷ Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?
Johannes 5:1-47

³⁰ Jeg og Faderen er ett. ³¹ Judeerne tok da igjen opp steiner for å steine ham. ³² Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger fra min Far har jeg vist dere. Hvilken av dem er det dere vil steine meg for? ³³ Judeerne svarte ham: For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse, fordi du som er et menneske, gjør deg selv til Gud. ³⁴ Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i deres lov: Jeg har sagt: Dere er guder? ³⁵ Når loven har kalt dem som Guds ord kom til, for guder – og Skriften kan ikke gjøres ugyldig – ³⁶ hvordan kan dere da si til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud! – fordi jeg har sagt: Jeg er Guds Sønn? ³⁷ Dersom jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro meg ikke! ³⁸ Men hvis jeg gjør dem, da tro gjerningene, om dere ikke vil tro meg, for at dere kan forstå og vite at Faderen er i meg, og jeg i Faderen. ³⁹ Da prøvde de igjen å gripe ham, men han slapp ut av deres hånd. ⁴⁰ Så dro han igjen over til den andre siden av Jordan, til det stedet der Johannes først var og døpte. Der ble han en tid. ⁴¹ Mange kom til ham, og de sa: Johannes gjorde nok ingen tegn, men alt det Johannes sa om denne mannen, var sant. ⁴² Og mange trodde på ham der.
Johannes 10:1-42

 

¹ Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, ² inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt. ³ For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. ⁴ Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg. ⁵ For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter. ⁶ De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel? ⁷ Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt. ⁸ Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. ⁹ Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres. ¹⁰ Mens de sto der og stirret opp mot himmelen idet han for bort, se, da sto to menn i hvite klær hos dem, ¹¹ og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen! ¹² De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berget som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra. ¹³ Og da de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. ¹⁴ Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre. ¹⁵ I de dagene sto Peter fram blant brødrene. Det var samlet en flokk på omkring hundre og tjue. Og han sa: ¹⁶ Brødre! Det skriftordet måtte bli oppfylt som Den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas, han som ble veiviser for dem som grep Jesus. ¹⁷ Han var jo regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten. ¹⁸ Han kjøpte en åker for den lønnen han fikk for sin ugjerning. Så styrtet han hodestups ned og revnet, og alle innvollene hans veltet ut. ¹⁹ Dette ble kjent for alle som bor i Jerusalem, og de kaller åkeren på sitt eget språk Hakeldama, det betyr Blodåkeren. ²⁰ For det står skrevet i Salmenes Bok: La hans bosted bli øde, og la ingen bo der! – og videre: La en annen overta hans tilsynsembete! ²¹ Derfor bør en av de mennene som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, ²² like fra han ble døpt av Johannes til den dagen han ble tatt opp fra oss – en av disse mennene bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse. ²³ Så stilte de fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med tilnavnet Justus, og Mattias. ²⁴ Og de ba og sa: Herre, du som kjenner alles hjerter! Vis oss hvem av disse to du har utvalgt ²⁵ til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas forlot for å gå til sitt eget sted. ²⁶ Så kastet de lodd mellom dem. Loddet falt på Mattias, og han ble regnet som apostel sammen med de elleve.
Apostlenes gjerninger 1:1-26

³⁴ Peter begynte da å tale, og han sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, ³⁵ men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet. ³⁶ Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus – han er alles Herre – ³⁷ det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte – ³⁸ og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham. ³⁹ Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre. ⁴⁰ Ham reiste Gud opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, ⁴¹ ikke for hele folket, men for de vitnene som forut var utvalgt av Gud – for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. ⁴² Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. ⁴³ Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. ⁴⁴ Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. ⁴⁵ Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, ⁴⁶ for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: ⁴⁷ Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? ⁴⁸ Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De ba ham da bli hos dem noen dager.
Apostlenes gjerninger 10:34-48

¹ Apostlene og brødrene omkring i Judea fikk nå høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord. ² Da Peter kom opp til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham ³ og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste sammen med dem. ⁴ Da begynte Peter å forklare alt for dem i sammenheng, og han sa: ⁵ Jeg var i byen Jaffa. Mens jeg var i bønn, kom jeg i henrykkelse og fikk se et syn: Det dalte ned noe, likesom en stor duk, som ble senket ned fra himmelen etter de fire hjørnene. Og den kom like bort til meg. ⁶ Jeg stirret på den og så nøye etter. Da fikk jeg se de firføtte dyrene som er på jorden, og villdyrene og krypdyrene – jordens dyr og himmelens fugler. ⁷ Jeg hørte også en røst som sa til meg: Stå opp, Peter! Slakt og et! ⁸ Men jeg sa: På ingen måte, Herre! Aldri er noe urent eller vanhellig kommet inn i min munn. ⁹ En røst fra himmelen svarte meg da annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. ¹⁰ Dette skjedde tre ganger, og så ble alt dratt opp til himmelen igjen. ¹¹ Og se, straks sto tre menn utenfor huset hvor jeg bodde. De var utsendt til meg fra Cæsarea. ¹² Ånden sa til meg at jeg skulle gå med dem uten å tvile. Disse seks brødrene dro også med meg, og vi kom inn i mannens hus. ¹³ Han fortalte oss hvordan han hadde sett engelen som sto i huset hans og sa: Send bud til Jaffa etter Simon med tilnavnet Peter! ¹⁴ Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus. ¹⁵ Men da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen. ¹⁶ Jeg mintes da Herrens ord, at han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med Den Hellige Ånd. ¹⁷ Ga altså Gud dem den samme gaven som han ga oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud? ¹⁸ Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet. ¹⁹ De som var spredt på grunn av den trengselen som oppsto i forbindelse med Stefanus, dro omkring like til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men de talte ikke Ordet til andre enn jøder. ²⁰ Men noen av dem, noen menn fra Kypros og Kyréne, kom til Antiokia, hvor de også talte til grekere og forkynte evangeliet om Herren Jesus. ²¹ Og Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren. ²² Ryktet om dette kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. ²³ Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg. Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren. ²⁴ For han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare ble vunnet for Herren. ²⁵ Han dro så til Tarsus for å oppsøke Saulus. ²⁶ Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne. ²⁷ I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. ²⁸ En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle komme over hele verden. Den kom da også under Klaudius*. ²⁹ Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea. ³⁰ Dette gjorde de, og sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste.
Apostlenes gjerninger 11:1-30

¹³ Paulus og de som fulgte ham, seilte da ut fra Pafus og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes skilte lag med dem og vendte tilbake til Jerusalem. ¹⁴ De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia. De gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg der. ¹⁵ Etter opplesningen fra loven og profetene, sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: Brødre, har dere et formaningsord til folket, så tal! ¹⁶ Paulus sto da opp og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og dere som frykter Gud! Hør: ¹⁷ Israels Gud, dette folkets Gud, utvalgte våre fedre. Han lot folket vokse seg stort under utlendigheten i Egypt, og han førte dem ut derfra med løftet arm. ¹⁸ I en tid på omkring førti år bar han dem på faderarm i ørkenen. ¹⁹ Han utryddet sju folkeslag i Kana’ans land, og skiftet deres land ut til arv for dem. ²⁰ Og etter dette ga han dem dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel. ²¹ Deretter ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år. ²² Etter at han hadde avsatt ham, reiste han opp David til konge for dem. Han ga ham dette vitnesbyrdet: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje. ²³ Etter sitt løfte førte Gud av hans ætt fram en frelser for Israel, Jesus, ²⁴ etter at Johannes, før han sto fram, hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk. ²⁵ Men da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: Den som dere holder meg for å være, er jeg ikke. Men se, han kommer etter meg. Og jeg er ikke engang verdig til å løse skoene av føttene hans! ²⁶ Brødre, barn av Abrahams ætt og de blant dere som frykter Gud: Det var til oss ordet om denne frelsen ble sendt. ²⁷ For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer, kjente ham ikke. Og da de dømte ham, oppfylte de profetenes ord, som blir opplest hver eneste sabbat. ²⁸ Og enda de ikke fant noen dødsskyld hos ham, ba de Pilatus at han måtte bli slått i hjel. ²⁹ Da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. ³⁰ Men Gud reiste ham opp fra de døde! ³¹ I flere dager viste han seg for dem som var dratt opp med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket. ³² Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene. ³³ Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han reiste Jesus opp. Slik står det jo skrevet i den andre salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. ³⁴ Men at han har reist ham opp fra de døde, så han ikke mer skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt slik: Jeg vil gi dere de hellige løfter til David, de trofaste. ³⁵ Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. ³⁶ For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd. Han ble samlet til sine fedre og så tilintetgjørelse. ³⁷ Men han som Gud reiste opp, han så ikke tilintetgjørelse. ³⁸ Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, ³⁹ rettferdiggjøres i ham enhver som tror. ⁴⁰ Se derfor til at ikke det kommer over dere som er sagt hos profetene: ⁴¹ Se, dere foraktere! Undre dere og bli til intet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, en gjerning som dere ikke vil tro om noen forteller dere det. ⁴² Da de gikk ut, ba folk dem om at disse ordene måtte bli talt til dem også neste sabbat. ⁴³ Da møtet i synagogen var oppløst, var det mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, som fulgte etter Paulus og Barnabas. Disse talte da igjen til dem, og formante dem innstendig til å holde fast ved Guds nåde. ⁴⁴ På den neste sabbatten samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord. ⁴⁵ Men da jødene så folkemengden, ble de fylt av nidkjærhet, og motsa det som ble sagt av Paulus, ja, de sa imot og spottet. ⁴⁶ Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene. ⁴⁷ For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender. ⁴⁸ Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord. Og de kom til tro, alle de som var bestemt til evig liv. ⁴⁹ Og Herrens ord utbredte seg over hele landet. ⁵⁰ Men jødene fikk hisset opp de fornemme kvinnene som holdt seg til jødenes tro, og de fremste menn i byen, og de fikk i stand en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine områder. ⁵¹ De ristet da støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikonium. ⁵² Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.
Apostlenes gjerninger 13:13-52

¹ Deretter dro han fra Aten og kom til Korint. ² Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var nylig kommet fra Italia med sin kone Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Roma. Dem ga han seg i lag med. ³ Og fordi de hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke. ⁴ Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere. ⁵ Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus fullt opptatt med å forkynne, og han vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias. ⁶ Men da de sto imot og spottet, ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene. ⁷ Så gikk han bort derfra og tok inn i huset til en mann ved navn Justus, en mann som fryktet Gud. Huset hans lå like inntil synagogen. ⁸ Synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus. Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe. ⁹ Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! ¹⁰ For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen. ¹¹ Så ga han seg til der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord blant dem. ¹² Men da Gallio var landshøvding i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus. De førte ham for domstolen ¹³ og sa: Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven. ¹⁴ Nettopp som Paulus var i ferd med å åpne munnen, sa Gallio til jødene: Hadde det vært tale om en forbrytelse eller stygg ugjerning, dere jøder, da hadde jeg hatt god grunn til å høre tålmodig på dere. ¹⁵ Men er det spørsmål om en lære og om et navn og om en lov som gjelder hos dere, da får det bli deres egen sak! Dommer i disse tingene vil jeg ikke være. ¹⁶ Og han viste dem bort fra domstolen. ¹⁷ Da tok alle fatt på synagogeforstanderen Sostenes og slo ham like foran domstolen. Men Gallio brydde seg ikke noe om det. ¹⁸ Paulus ble der ennå en lang tid. Så tok han avskjed med brødrene og seilte av sted til Syria, sammen med Priskilla og Akvilas. I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde et løfte på seg. ¹⁹ Så kom de til Efesus. Der lot Paulus de andre bli igjen, men selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene. ²⁰ Da de ba ham bli der lenger, samtykte han ikke, ²¹ men tok avskjed med dem og sa: Om Gud vil, skal jeg komme tilbake til dere. Så seilte han fra Efesus. ²² Da han kom til Cæsarea, gikk han opp og hilste på menigheten. Så dro han til Antiokia. ²³ Da han hadde vært der en tid, reiste han ut igjen. Han dro fra sted til sted gjennom hele det galatiske land og Frygia, og styrket alle disiplene. ²⁴ Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. ²⁵ Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp. ²⁶ Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham. ²⁷ Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. ²⁸ For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias.
Apostlenes gjerninger 18:1-28

¹ Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, etter at han hadde reist gjennom de øvre distriktene. Der fant han noen disipler, ² og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd. ³ Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes’ dåp. ⁴ Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus. ⁵ Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. ⁶ Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. ⁷ Det var omkring tolv menn i alt. ⁸ Han gikk så inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder. Han førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til. ⁹ Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien* så mengden hørte det. Da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. ¹⁰ Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. ¹¹ Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, ¹² så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem.
Apostlenes gjerninger 19:1-12

---

– Dåp
– Dåp forutsetter tro
– Dåp i vann – neddykkelse
– Dåpen er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud
– Anger, bekjennelse av synder, omvendelse og ånd