1 En salme. En sang ved husets innvielse. Av David. 2 Jeg vil opphøye deg, Herre! For du har løftet meg opp, og du har ikke latt mine fiender glede seg over meg. 3 Herre min Gud! Jeg ropte til deg, og du helbredet meg. 4 Herre, du har ført min sjel opp fra dødsriket. Du holdt meg i live så jeg ikke skulle gå i graven. 5 Lovsyng Herren, dere hans fromme! Pris hans hellige navn! 6 For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang. 7 Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes! 8 Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet. 9 Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt ba jeg til Herren: 10 Hva vinning er det i mitt blod, at jeg farer ned i graven? Vil vel støvet prise deg, vil det forkynne din trofasthet? 11 Hør, Herre, og vær meg nådig! Herre, vær du min hjelper! 12 Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, 13 for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!
Salmenes bok 30:1-13
1 Halleluja! Syng en ny sang for Herren, syng hans pris i de frommes forsamling! 2 La Israel glede seg i sin skaper, og Sions barn fryde seg i sin konge! 3 De skal prise hans navn med dans, lovsynge ham til tamburin og sitar. 4 For Herren har behag i sitt folk, han pryder de nedbøyde med frelse. 5 De fromme skal fryde seg i herlighet. De skal juble på sitt leie. 6 Lovsang for Gud er i deres munn og et tveegget sverd i deres hånd, 7 for å fullbyrde hevn over hedningene, straff over folkene. 8 De skal binde deres konger med lenker og deres fornemme menn med jernbånd. 9 De skal fullbyrde over dem den dommen som er skrevet. Dette er til ære for alle hans fromme. Halleluja!
Salmenes bok 149:1-9
1 Halleluja! Lov Gud i hans helligdom, lov ham i hans mektige hvelving! 2 Lov ham for hans mektige verk, lov ham etter hans storhets velde. 3 Lov ham med tone fra horn, lov ham med harpe og sitar! 4 Lov ham med tamburin og dans, lov ham med strengelek og fløyte! 5 Lov ham med tonende cymbler, lov ham med høyt klingende cymbler. 6 Alt som har ånde, skal love Herren! Halleluja!
Salmenes bok 150:1-6
10 Hør Herrens ord, alle folk! Forkynn det til de fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin flokk. 11 For Herren har forløst Jakob og gjenløst ham av hans hånd som er sterkere enn ham selv. 12 Og de skal komme og synge med fryd på Sions berg. De skal stråle av glede over Herrens gode ting, over korn og most og olje og unge får og okser. Deres sjel skal være som en vannrik hage, de skal ikke lide nød lenger. 13 Da skal jomfruer glede seg i dans. Unge og gamle skal glede seg sammen. Jeg vil vende deres klage til fryd og trøste dem og glede dem som sørget. 14 Jeg vil la prestene ha fete retter i overflod, og mitt folk skal mettes med mine gode ting, sier Herren.
Jeremia 31:10-14
20 Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans. 21 Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet, hest og rytter styrtet han i havet. 22 Så lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de dro ut i ørkenen Sur. I tre dager dro de fram gjennom ørkenen uten å finne vann.
Andre Mosebok 15:20-22
1 Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. 2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem! 3 Da fortalte han denne lignelsen til dem: 4 Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. 6 Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. 7 Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg. 11 Og han sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. 17 Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. 18 Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. 19 Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. 20 Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. 21 Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. 22 Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. 23 Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. 25 Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. 26 Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. 27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. 28 Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. 29 Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. 30 Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! 31 Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! 32 Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.
Lukas 15:1-32
16 Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: 17 Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte! 18 For Johannes kom, han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! 19 Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn. 20 Så begynte han å refse de byene hvor de fleste av hans kraftige gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde omvendt seg. 21 Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. 22 Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag! 23 Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerningene som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. 24 Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag.
Matteus 11:16-24
31 Hvem skal jeg da sammenligne menneskene i denne slekten med? Hva er de lik? 32 De ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre og sier: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang sørgesanger, men dere ville ikke gråte! 33 For Johannes, døperen, er kommet, han verken eter brød eller drikker vin, og dere sier: Han er besatt av en ond ånd! 34 Menneskesønnen er kommet, han eter og drikker, og dere sier: Se for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! 35 Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn.
Lukas 7:31-35
1 Hvor er din elskede gått, du vakreste blant kvinner? Hvor har din elskede tatt veien, så vi kan lete etter ham sammen med deg? 2 Min elskede er gått ned til sin hage, til de duftende blomstersengene, for å vokte sin hjord i hagene og for å sanke liljer. 3 Jeg tilhører min elskede, og min elskede er min, han som vokter sin hjord mellom liljene. 4 Du er vakker som Tirsa, min kjæreste, skjønn som Jerusalem, skremmende som hærskarer med sine banner. 5 Vend dine øyne bort fra meg, for de overvelder meg! Ditt hår er som en flokk geiter som leirer seg nedover Gilead. 6 Dine tenner er som en flokk sauer som stiger opp av badet. Alle har de tvillinger, og ingen blant dem er uten lam. 7 Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør. 8 Seksti dronninger er det og åtti medhustruer og jomfruer uten tall. 9 Men én er min due, min fullkomne, hun som er sin mors eneste, hennes utkårede som fødte henne. Unge kvinner så henne og priste henne lykkelig. Dronninger og medhustruer så henne og hyllet henne. 10 Hvem er hun som stråler fram som morgenrøden, vakker som månen, ren som solen, skremmende som hærskarer med sine banner? 11 Jeg gikk ned i nøttehagen for å se at det spirte i dalen, for å se om vintreet hadde satt skudd, om granatepletrærne sto i blomst. 12 Før jeg visste av det, førte min sjel meg opp på mitt edle folks vogner. 13 Vend om! Vend om, Sjulammit! Vend om! Vend om, så vi får se deg! Hvorfor vil dere se på Sjulammit? En dans som i Mahanajim!
Høysangen 6:1-13
1 Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen. 2 Det er en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet, 3 en tid til å drepe og en tid til å lege, en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, 4 en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, 5 en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak, 6 en tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste, 7 en tid til å rive i stykker og en tid til å sy sammen, en tid til å tie og en tid til å tale, 8 en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred. 9 Hva vinning har den som arbeider, av det strevet han har med det? 10 Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med. 11 Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden. 12 Jeg skjønte at de ikke har noe annet gode enn å glede seg og nyte godene i livet. 13 Men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave. 14 Jeg forsto at alt det Gud gjør, det varer evig. Ingen kan legge noe til, og ingen kan ta noe fra. Slik har Gud gjort for at vi skal frykte ham. 15 Det som er, det var allerede før, og det som skal bli, det har også vært før. Gud søker fram igjen det som svant. 16 Videre så jeg under solen: På dommersetet satt gudløsheten. Der rettferdighet skulle råde, der rådde gudløshet. 17 Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse. Hos ham er det fastsatt en tid for alt som skal skje og for alt som gjøres. 18 Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og de kan se at de i seg selv ikke er annet enn dyr. 19 For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebnen rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn fremfor dyret. For alt er tomhet. 20 De farer alle til ett sted – de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet. 21 Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden? 22 Og jeg så at det ikke er noe bedre for mennesket enn at han gleder seg ved sitt arbeid. Det er det gode som blir ham til del. For hvem lar ham få se det som skal komme etter ham?
Forkynneren 3:1-22
1 Siden bygde han seg flere hus i Davids by. Han gjorde også i stand et sted for Guds ark og reiste et telt for den. 2 Da sa David: Ingen må bære Guds ark uten levittene. For dem har Herren utvalgt til å bære Guds ark og til å tjene ham for alle tider. 3 Så samlet David hele Israel til Jerusalem for å føre Herrens ark opp til det stedet som han hadde gjort i stand for den. 4 Og David kalte sammen Arons barn og levittene: 5 Av Kahats barn Uriel, den øverste, og hans brødre, ett hundre og tjue, 6 av Meraris barn Asaja, den øverste, og hans brødre, to hundre og tjue, 7 av Gersjoms barn Joel, den øverste, og hans brødre, ett hundre og tretti, 8 av Elisafans barn Sjemaja, den øverste, og hans brødre, to hundre, 9 av Hebrons barn Eliel, den øverste, og hans brødre, åtti, 10 av Ussiels barn Amminadab, den øverste, og hans brødre, ett hundre og tolv. 11 Så kalte David til seg prestene Sadok og Ebjatar og levittene Uriel, Asaja, Joel, Sjemaja, Eliel og Amminadab. 12 Han sa til dem: Dere overhoder for levittene. Hellige dere, både dere og deres brødre, og før Herrens, Israels Guds ark opp til det stedet jeg har gjort i stand for den! 13 Det var fordi dere ikke var med første gang at Herren vår Gud brøt inn iblant oss. For vi søkte ham ikke på den rette måten. 14 Da helliget prestene og levittene seg for å føre Herrens, Israels Guds ark opp. 15 Og levittene bar Guds ark på skuldrene sine ved hjelp av bærestengene, slik som Moses hadde påbudt etter Herrens ord. 16 Så bød David de øverste blant levittene at de skulle stille sine brødre sangerne fram med musikkinstrumenter, harper og sitarer og cymbler, som de skulle spille på når de lot gledessangen tone. 17 Da stilte levittene fram Heman, sønn av Joel, og av hans brødre Asaf, sønn av Berekja, og av deres brødre Meraris barn Etan, sønn av Kusjaja. 18 Sammen med dem stilte de deres brødre av annen rang: Sakarja, Ben og Ja’asiel og Sjemiramot og Jehiel og Unni, Eliab og Benaja og Ma’aseja og Mattitja og Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je’iel, dørvokterne. 19 Sangerne Heman, Asaf og Etan skulle slå på kobbercymbler. 20 Sakarja og Asiel og Sjemiramot og Jehiel og Unni og Eliab og Ma’aseja og Benaja skulle spille på harper etter Alamot*. 21 Mattitja og Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je’iel og Asasja skulle spille på sitarer etter Sjeminit* for å lede sangen. 22 Kenanja, levittenes sangmester, underviste i sangen, for han var kyndig i det. 23 Berekja og Elkana var dørvoktere ved arken. 24 Prestene Sjebaina og Josjafat og Netanel og Amasai og Sakarja og Benaja og Elieser blåste i trompeter foran Guds ark, og Obed-Edom og Jehia var dørvoktere ved arken. 25 Så gikk David og Israels eldste og høvedsmennene over tusen av sted for å hente Herrens paktsark opp fra Obed-Edoms hus med jubel. 26 Da nå Gud hjalp levittene som bar Herrens paktsark, ofret de sju okser og sju værer. 27 David var kledd i en ytterkappe av hvitt lin, like ens alle de levittene som bar arken, og sangerne og Kenanja, sangmesteren som ledet sangen. Dessuten hadde David en efod* av lin på seg. 28 Og hele Israel førte Herrens paktsark opp med fryderop og med lyden av horn og trompeter og cymbler, mens de spilte høyt på harpe og sitar. 29 Men da Herrens paktsark kom inn i Davids by, da så Mikal, Sauls datter, ut gjennom vinduet. Hun så kong David hoppe og danse, og hun foraktet ham i sitt hjerte.
Første Krønikebok 15:1-29
1 David samlet igjen alt utvalgt mannskap i Israel – tretti tusen mann. 2 Og David og alt folket som var hos ham, brøt opp og dro fra Ba’ale-Juda* for å føre Guds ark opp derfra, den som er kalt med Navnet, med Herrens, hærskarenes Guds navn, han som troner over kjerubene**. 3 De satte Guds ark på en ny vogn og førte den bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen. Og Ussa og Ahjo, Abinadabs sønner, kjørte den nye vognen. 4 Og de førte Guds ark bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen, og fulgte med den, og Ahjo gikk foran arken. 5 Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til all slags strengelek av sypresstre, både sitarer og harper og tamburiner og bjeller og cymbler. 6 Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa hånden sin ut og tok fatt i Guds ark, for oksene var blitt ustyrlige. 7 Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa. Gud slo ham fordi han handlet overilet, så han døde der ved Guds ark. 8 Men David ble ille til mote, fordi Herren hadde slått Ussa ned. Derfor er dette stedet blitt kalt Peres-Ussa* like til denne dag. 9 Den dagen ble David fylt av frykt for Herren og sa: Hvordan skulle Herrens ark kunne komme inn til meg? 10 Og David ville ikke flytte Herrens ark opp til seg i Davids by, men lot den føre bort til gittitten Obed-Edoms hus. 11 Herrens ark ble stående i gittitten Obed-Edoms hus i tre måneder. Og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus. 12 Så ble det fortalt kong David at Herren hadde velsignet Obed-Edoms hus og alt det han hadde, for Guds arks skyld. Da tok David av sted og førte Guds ark fra Obed-Edoms hus og til Davids by med stor glede. 13 Da de som bar Herrens ark, hadde gått seks skritt fram, ofret han en okse og en gjøkalv. 14 Og David danset av all makt for Herrens åsyn – han hadde en efod* av lerret på seg. 15 Og David og hele Israels hus førte Herrens ark opp med fryderop og toner fra horn. 16 Da nå Herrens ark kom inn i Davids by, så Mikal, Sauls datter, ut gjennom vinduet. Hun så kong David hoppe og danse for Herrens åsyn, og hun foraktet ham i sitt hjerte. 17 Så førte de da Herrens ark inn og satte den på sitt sted midt i det teltet som David hadde reist for den. Og David ofret brennoffer for Herrens åsyn, og fredsoffer. 18 Da David var ferdig med å ofre brennofferet og fredsofrene, velsignet han folket i Herrens, hærskarenes Guds navn. 19 Han delte ut til hele folket, til hver enkelt av hele Israels mengde, både mann og kvinne, et brød og en daddelkake og en rosinkake. Så dro alt folket hjem, hver til sitt hus. 20 Da David kom hjem for å velsigne sitt hus, gikk Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: Hvor høyt Israels konge er blitt æret i dag – han som i dag har blottet seg for øynene på tjenestejentene til tjenerne sine, slik som simple folk pleier å gjøre! 21 Da sa David til Mikal: For Herrens åsyn, han som utvalgte meg fremfor din far og fremfor hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel – for Herrens åsyn har jeg danset. 22 Og jeg vil gjøre meg enda ringere enn så og bli liten i mine egne øyne. Og de tjenestepikene du talte om, sammen med dem vil jeg æres. 23 Men Mikal, Sauls datter, ble barnløs til sin dødsdag.
Andre Samuelsbok 6:1-23