1 Det var en mann fra Ramata’im-Sofim i Efra’im-fjellene. Han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra’imitt. 2 Elkana hadde to koner, den ene hette Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke. 3 Denne mannen dro år etter år opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren. 4 Når dagen kom da Elkana bar fram sitt offer, ga han sin kone Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offerkjøttet. 5 Men Hanna ga han et dobbelt stykke. For han elsket Hanna, enda Herren hadde lukket hennes morsliv. 6 Hennes rivalinne krenket og plaget henne for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv. 7 Slik gjorde han år etter år, så ofte som hun dro opp til Herrens hus. Og slik krenket Peninna henne, og Hanna gråt og ville ikke spise. 8 Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner? 9 En gang hadde de spist og drukket* i Sjilo. Eli, presten, satt på stolen sin ved dørposten til Herrens tempel. Da sto Hanna opp, 10 og i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenestekvinne i hennes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din tjenestekvinne, men la din tjenestekvinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv* på hodet hans. 12 Slik ba hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. 13 For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken. 14 Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som drukken? Se til å bli ferdig med vinen din! 15 Da svarte Hanna og sa: Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. 16 Tenk ikke at din tjenestekvinne er en fordervet kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte. 17 Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om. 18 Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne! Så gikk kvinnen sin vei. Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut. 19 Morgenen etter sto de tidlig opp og tilba for Herrens åsyn. Så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt seg til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu. 20 Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel*, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun.
Første Samuelsbok 1:1-20
Herre, i nøden søkte de deg, de sendte opp stille bønner da din tukt kom over dem.
Jesaja 26:16
1 Til sangmesteren. Av David. En salme. Herre, du ransaker meg og kjenner meg. 2 Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. 3 Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. 4 For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen. 5 Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg. 6 Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke. 7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? 8 Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. 9 Tar jeg morgenrødens vinger*, og vil jeg bo ved havets ytterste grense**, 10 så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. 11 Og sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt – 12 så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som dagen, og mørket er som lyset. 13 Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. 14 Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. 15 Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp*. 16 Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. 17 Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! 18 Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg. 19 Å Gud, om du ville drepe de onde! Dere blodtørstige menn, vik fra meg! 20 Det er de som taler imot deg i ondskap og misbruker ditt navn til løgn, dine fiender. 21 Herre, skulle jeg ikke hate dem som hater deg, og avsky dem som reiser seg imot deg? 22 Jeg hater dem med et fullkomment hat, de er mine fiender. 23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, 24 se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!
Salmenes bok 139:1-24
7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. 8 Vær ikke som dem! For deres Far vet hva dere trenger til før dere ber ham. 9 Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. 10 Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden. 11 Gi oss i dag vårt daglige brød. 12 Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. 13 Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen. 14 For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. 15 Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.
Matteus 6:7-15
1 Men om tider og tidspunkt, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. 2 Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. 3 Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. 4 Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv. 5 Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. 6 La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue. 7 De som sover, sover jo om natten. Og de som drikker seg drukne, er drukne om natten. 8 Men vi som hører dagen til, la oss være edrue. La oss stå iført troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm! 9 For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, 10 han som døde for oss, for at vi – enten vi våker eller sover – skal leve sammen med ham. 11 Forman derfor hverandre og oppbygg hverandre innbyrdes, som dere også gjør. 12 Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, 13 og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre! 14 Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle! 15 Se til at ikke noen gjengjelder ondt med ondt, men jag alltid etter å gjøre det gode, mot hverandre og mot alle. 16 Vær alltid glade! 17 Be uten opphold! 18 Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus. 19 Utslokk ikke Ånden! 20 Forakt ikke profetisk tale, 21 men prøv alt, hold fast på det gode. 22 Hold dere borte fra all slags ondt. 23 Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! 24 Han er trofast som kaller dere, han skal òg gjøre det. 25 Brødre, be for oss! 26 Hils alle brødrene med et hellig kyss! 27 Jeg tar dere i ed ved Herren: La brevet bli opplest for alle brødrene! 28 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!
Paulus’ første brev til tessalonikerne 5:1-28
– Bønn med stemmen: Si det, rop det
– Bønn alene
– Bønn sammen med andre
– Bønn innendørs
– Bønn utendørs
– Bønn og tårer