Vantro. Usikkerhet. Uvitenhet.
14 Da de kom til disiplene, så de en stor folkemengde omkring dem og noen skriftlærde som var i ordstrid med dem. 15 Og straks alt folket fikk se ham, ble de forferdet, og de løp til og hilste ham. 16 Han spurte dem: Hva er det dere strides med dem om? 17 En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført til deg sønnen min, som er besatt av en stum ånd. 18 Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til disiplene dine at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det. 19 Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg! 20 De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet. 21 Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av. 22 Ofte har den kastet ham i ild og i vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss. 23 Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror. 24 Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro! 25 Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånden og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham! 26 Da skrek den høyt og slet hardt i ham og for ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død. 27 Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han sto opp. 28 Da han var kommet inn i hus, spurte disiplene hans ham i enerom: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? 29 Han sa til dem: Dette slaget kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.
Markus 9:14-29
1 Han sa til disiplene sine: Det er ikke til å unngå at forførelser kommer. Men ve den som de kommer fra! 2 Det var bedre for ham om det var hengt en kvernstein om halsen hans, og han ble kastet i havet, enn at han skulle forføre én av disse små. 3 Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham! 4 Om han så synder imot deg sju ganger om dagen, og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer! – så skal du tilgi ham. 5 Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro! 6 Men Herren sa til dem: Om dere hadde tro som et sennepskorn, da kunne dere si til dette morbærtreet: Rykk deg opp med rot og plant deg i havet! – Og det skulle adlyde dere.
Lukas 17:1-6
1 Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. 32 Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre. 33 Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! 34 Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.
Lukas 22:31-34
1 Da vi ikke lenger kunne holde det ut, bestemte vi oss derfor til å bli alene tilbake i Aten. 2 Vi sendte da til dere Timoteus, vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium. Han skulle styrke dere og formane dere om deres tro, 3 så ingen skulle vakle i disse trengslene. Dere vet jo selv at vi er satt til dette. 4 For da vi var hos dere, sa vi til dere på forhånd at vi skulle få trengsler. Slik gikk det også, som dere vet. 5 Da jeg så ikke kunne holde det ut lenger, sendte jeg bud for å få vite hvordan det sto til med deres tro, om fristeren skulle ha fristet dere, slik at vårt arbeid ble forgjeves. 6 Men nå er Timoteus kommet tilbake til oss fra dere. Han har brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og fortalt at dere stadig tenker på oss med glede og lengter etter å se oss igjen, slik også vi lengter etter å se dere. 7 Slik ble vi da trøstet over dere, brødre, i all vår nød og trengsel, – ved deres tro. 8 For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren! 9 Hvordan skal vi få takket Gud for dere, for all den glede vi har på grunn av dere for vår Guds åsyn? 10 Natt og dag ber vi inntrengende om at vi må få se deres ansikt, og utfylle det som ennå mangler i deres tro. 11 Må han selv, vår Gud og Far, og vår Herre Jesus lede vår vei til dere! 12 Må Herren gi dere rikdom og overflod av kjærlighet både til hverandre og til alle, likesom vi har til dere, 13 slik at han kan styrke deres hjerter til å være ulastelige i hellighet for vår Guds og Fars ansikt når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige.
Paulus’ første brev til tessalonikerne 3:1-13
22 Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. 23 Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. 24 Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot. 25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. 26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. 27 Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! 28 Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! 29 Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. 30 Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! 31 Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? 32 Og da de steg opp i båten, la stormen seg. 33 Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!
Matteus 14:28-33
1 Men på den første dagen i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. 2 Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. 3 Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. 4 De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. 5 Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, 7 og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. 8 Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. 9 For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen. 11 Men Maria sto utenfor ved graven og gråt. Som hun nå gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. 12 Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! 14 Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. 15 Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! 16 Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. 17 Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen! Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud. 18 Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren! Og hun fortalte dette som han hadde sagt til henne. 19 Da det var blitt kveld samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 20 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. 21 Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. 22 Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! 23 Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt. 24 Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. 25 De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og stikke fingeren min i naglegapet og legge hånden min i hans side, vil jeg ikke tro! 26 Åtte dager deretter var disiplene hans igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere! 27 Deretter sier han til Tomas: Rekk fingeren din hit, og se hendene mine. Og rekk hånden din hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! 28 Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! 29 Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. 30 Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Johannes 20:1-31
1 Jeg, Paulus, formaner dere ved Kristi nedbøydhet og mildhet, – jeg som skal være så ydmyk når jeg står ansikt til ansikt med dere, men djerv mot dere når jeg er fraværende! 2 Men jeg ber dere: La meg slippe å opptre djervt når jeg kommer til dere! For jeg akter å vise mitt mot ved å gå dristig fram mot visse mennesker som anser oss for å være slike som går fram på kjødelig vis. 3 For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. 4 For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger 5 og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. 6 Vi er rede til å straffe all ulydighet, når bare deres egen lydighet er blitt fullkommen. 7 Dere ser bare på det utvortes! Om noen er viss med seg selv på at han hører Kristus til, la ham da igjen dømme ut fra seg selv, at like så vel som han hører Kristus til, så gjør også vi det. 8 Om jeg skulle rose meg enda noe mer av vår myndighet, den som Herren har gitt oss til å oppbygge dere, ikke til å bryte ned, så vil jeg ikke bli til skamme, 9 for at det ikke skal se ut som om jeg bare ville skremme dere med brevene mine. 10 For brevene, sier de, er nok myndige og sterke. Men når han er legemlig til stede, er han svak, og hans ord er ikke noe å bry seg om. 11 Den som taler slik, skal tenke: Slik som vi er i ord i brevene når vi er fraværende, slik er vi i gjerning når vi er til stede. 12 Vi derimot tør ikke regne oss blant eller ligne oss med visse folk som gir seg selv vitnesbyrd. Men når de bruker seg selv som målestokk og sammenligner seg med seg selv, mangler de forstand. 13 Vi vil ikke rose oss ut over alle grenser, men bare etter den rettesnor Gud har tilmålt oss, nemlig å nå fram til dere også. 14 For vi strekker oss slett ikke lenger enn vi rekker, som om vi ikke nådde fram til dere. For også til dere nådde vi fram med Kristi evangelium. 15 Vi roser oss ikke over all måte av andres arbeid. Men vi har det håp at deres tro må vokse, slik at vi til overmål må nå enda lenger gjennom dere, etter den rettesnor som vi har fått. 16 Da vil vi også kunne forkynne evangeliet i de landene som ligger bortenfor dere, uten å ta æren for arbeid som alt er utrettet av andre etter den rettesnor de har fått. 17 Men den som roser seg, han skal rose seg i Herren! 18 Det er ikke den som gir seg selv vitnesbyrd, som holder mål, men den som Herren gir vitnesbyrd.
Paulus’ andre brev til korinterne 10:1-18
1 Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som lyn å se til, og klærne hans var hvite som snø. 4 De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er blitt reist opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere nå av sted og si til disiplene hans: Han er reist opp fra de døde. Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette! 8 De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede. De løp av sted for å fortelle det til disiplene hans. 9 Og se, Jesus kom i møte med dem, og sa: Vær hilset! De gikk da fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Da sier Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg. 11 Mens de ennå var på veien, se, da kom noen av vaktstyrken inn til byen og meldte fra til yppersteprestene om alt som var skjedd. 12 Da kom disse sammen med de eldste til rådslagning, og de ga soldatene rikelig med penger 13 og sa: Dere skal si: Disiplene hans kom om natten og stjal ham mens vi sov. 14 Og skulle det komme landshøvdingen for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være trygge. 15 De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet ble spredt blant jødene og har holdt seg til denne dag. 16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham. Men noen tvilte. 18 Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! 19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
Matteus 28:1-20
1 Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror – til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus: 2 Miskunn og fred og kjærlighet bli dere rikelig til del! 3 Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. 4 For noen mennesker har sneket seg inn – noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de omgjør vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus. 5 Men etter som dere en gang for alle har fått vite alt, vil jeg minne dere om at da Herren hadde frelst folket ut fra Egypt, ødela han likevel senere dem som ikke trodde. 6 Og de englene som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag, 7 likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed* kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild. 8 Likevel gjør nå disse menneskene det samme. De går i drømme, de gjør kjødet urent, de forakter herredømme og spotter høye åndemakter. 9 Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! 10 Disse menneskene derimot spotter det de ikke kjenner. Og det som de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyrene, med det ødelegger de seg selv. 11 Ve dem! For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet.* 12 Disse menneskene er skamflekker ved deres kjærlighetsmåltider. Uten frykt holder de gilde med dere og forer seg selv. De er vannløse skyer som drives av sted av vinden. De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot. 13 De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam. De er villfarende stjerner, som mørkets natt er rede for til evig tid. 14 Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige 15 for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de harde ord som de har talt mot ham, de ugudelige synderne. 16 De er slike som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer fram etter sine lyster. Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld. 17 Men dere, kjære: Husk de ordene som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt! 18 For de sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster. 19 Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige* mennesker som ikke har Ånden. 20 Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, 21 og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv. 22 Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, 23 andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kappen som er smittet av kjødet. 24 Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, 25 den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.
Judas’ brev 1:1-25
1 Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. 2 For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. 3 Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet. 4 For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror. 5 Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem. 6 Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned. 7 Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. 8 Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. 9 For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. 11 For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 12 Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. 13 For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 14 Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? 15 Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! 16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? 17 Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.
Paulus’ brev til romerne 10:1-17
1 Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i. 2 Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ordet jeg forkynte dere – om dere da ikke forgjeves er kommet til troen. 3 For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, 4 og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene, 5 og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. 6 Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7 Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. 8 Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster. 9 For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet. 10 Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 11 Enten det nå er jeg eller de andre: Dette forkynner vi, og slik kom dere til troen.
Paulus’ første brev til korinterne 15:1-11
2 Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. 4 Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. 5 Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den. 6 Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. 7 Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, 8 slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
Jakobs brev 1:2-8
1 Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, 2 for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. 3 Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, 4 han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. 5 For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, 6 han som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.
Paulus’ første brev til Timoteus 2:1-6
8 Men én ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. 9 Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. 10 Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp.
Peters andre brev 3:8-10