Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.
Salmenes bok 34:19
1 Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er herlig, lovsang sømmer seg. 2 Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han. 3 Han helbreder dem som har et nedbrutt hjerte, og forbinder deres smertefulle sår. 4 Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn. 5 Stor er vår Herre, han er rik på kraft, hans forstand er uten mål. 6 Herren holder de nedbøyde oppe, men de ugudelige bøyer han til jorden. 7 Svar Herren med takk, lovsyng vår Gud til sitar. 8 Han er den som dekker himmelen med skyer, som sørger for at jorden får regn, som lar gress spire fram på fjellene.
Salmenes bok 147:1-8
7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. 9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.
Brevet til hebreerne 5:7-10
1 På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, Amos’ sønn, inn til ham og sa til ham: Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. 2 Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa: 3 Å, Herre! Kom i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i troskap og med helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne! Og Hiskia gråt høyt. 4 Men Jesaja var ennå ikke kommet ut av den indre byen, da Herrens ord kom til ham, og det lød så: 5 Vend tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg! I overmorgen skal du gå opp til Herrens hus. 6 Og jeg vil legge femten år til din alder. Jeg vil redde deg og denne byen av assyrerkongens hånd. Jeg vil verne denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld. 7 Og Jesaja sa: Hent en fikenkake! Så hentet de en fikenkake og la den på byllen, og da frisknet han til. 8 Og Hiskia sa til Jesaja: Hva skal jeg ha til tegn på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus i overmorgen? 9 Jesaja svarte: Dette gir Herren deg til tegn på at Herren vil holde det han har lovt: Skal skyggen gå ti trinn fram, eller skal den gå ti trinn tilbake? 10 Hiskia sa: Det er en lett sak for skyggen å strekke seg ti trinn fram. Nei, skyggen skal gå ti trinn tilbake! 11 Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå tilbake de trinn som den hadde gått ned på Akas’ trapp – ti trinn.
Andre Kongebok 20:1-11
1 På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, Amos’ sønn, inn til ham og sa til ham: Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. 2 Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren. 3 Og han sa: Å, Herre! kom i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i troskap og med helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne! – Og Hiskia gråt høyt. 4 Da kom Herrens ord til Jesaja, og det lød så: 5 Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg legger femten år til din alder. 6 Jeg vil redde deg og denne byen av assyrerkongens hånd, og jeg vil verne denne byen. 7 Dette skal du ha til tegn fra Herren på at Herren vil holde det han nå har lovt: 8 Se, jeg vil la skyggen gå tilbake så mange trinn som den har flyttet seg med solen på Akas’ trapp, ti trinn. Så gikk solen tilbake ti av de trinnene den hadde gått ned. 9 En sang skrevet av Judas konge Hiskia da han hadde vært syk, men hadde kommet seg igjen etter sykdommen: 10 Jeg sa: I min beste alder må jeg gå bort gjennom dødsrikets porter. Jeg er blitt berøvet resten av mine år. 11 Jeg sa: Jeg skal ikke skue Herren Herren i de levendes land, og jeg skal ikke se menneskene mer når jeg er hos dem som bor i dødens stillhet. 12 Min bolig blir rykket opp og ført bort fra meg som en gjeters telt. Jeg har rullet mitt liv sammen lik en vever, fra trådendene skjærer han meg av. Fra dag til natt gjør du ende på meg. 13 Jeg holdt meg stille til om morgenen. Som en løve knuser han alle mine ben. Fra dag til natt gjør du ende på meg. 14 Som en svale, som en trane, slik klynket jeg, jeg kurret som en due. Matte så mine øyne mot det høye: Herre! Jeg er redd, gå i borgen for meg! 15 Hva skal jeg si? Han har både sagt meg det, og han har gjort det. Stille vil jeg vandre alle mine år på grunn av min sjels bitre smerte. 16 Herre! Ved dem lever mennesket, og ved dem blir alt min ånds liv oppholdt. Du vil helbrede meg og la meg leve! 17 Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet dro du min sjel ut fra ødeleggelsens grav. For du kastet alle mine synder bak din rygg. 18 For ikke priser dødsriket deg, ikke lover døden deg. Ikke venter de som farer ned i graven på din trofasthet. 19 De levende, de levende, de priser deg, som jeg gjør i dag. En far lærer sine barn om din trofasthet. 20 Herren står ferdig til å frelse meg. På mine strengeleker vil vi spille alle vårt livs dager i Herrens hus. 21 Jesaja sa at de skulle hente en fikenkake og legge den på byllen, så han kunne leve. 22 Hiskia sa: Hva skal jeg ha til tegn på at jeg skal gå opp til Herrens hus?
Jesaja 38:1-22
22 Slik frelste Herren Hiskia og Jerusalems innbyggere av assyrerkongen Sankeribs hånd og av alle andre fienders hånd og vernet dem til alle sider. 23 Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med kostbare ting til Judas konge Hiskia. Etter dette ble han høyt æret blant alle folk. 24 Ved den tid ble Hiskia dødssyk. Da ba han til Herren, og Herren svarte ham og ga ham et underfullt tegn. 25 Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerning som var vist ham. Han ble overmodig i sitt hjerte, og det kom vrede over ham og over Juda og Jerusalem. 26 Da ydmyket Hiskia seg, fordi han hadde vært overmodig i sitt hjerte. Det samme gjorde Jerusalems innbyggere. Derfor kom Herrens vrede ikke over dem så lenge Hiskia levde.
Andre Krønikebok 32:22-26
1 Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte trettien år i Jerusalem. Hans mor hette Jedida. Hun var datter av Adaja og var fra Boskat. 2 Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre. 3 I kong Josjias attende år hendte det at kongen sendte statsskriveren Sjafan, sønn av Asalja, Mesjullams sønn, til Herrens hus og sa: 4 Gå opp til ypperstepresten Hilkia og be ham telle sammen alle de pengene som er kommet inn til Herrens hus, og som vaktene ved dørterskelen har samlet inn hos folket, 5 og overgi dem til disse som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus, for at de igjen kan gi dem til disse som utfører arbeidet – de som arbeider i Herrens hus for å utbedre skadene; 6 til tømmermennene og bygningsmennene og murerne. Likeså skal pengene brukes til innkjøp av tre og hogne steiner for å sette huset i stand. 7 Men de skal ikke bli bedt om å levere regnskap for de pengene som blir overgitt til dem, for de farer ærlig fram. 8 Da sa ypperstepresten Hilkia til statsskriveren Sjafan: Jeg har funnet lovboken* i Herrens hus. Og Hilkia ga boken til Sjafan, og han leste den. 9 Så kom statsskriveren Sjafan tilbake til kongen og meldte: Dine tjenere har tømt ut de pengene som fantes i huset, og har overgitt dem til dem som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus. 10 Og statsskriveren Sjafan fortalte kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bok. Og Sjafan leste den for kongen. 11 Da kongen hørte lovbokens ord, flerret han klærne sine. 12 Og kongen ga denne befalingen til presten Hilkia og Akikam, Sjafans sønn, og Akbor, Mikajas sønn, og statsskriveren Sjafan og kongens tjener Asaja: 13 Gå og spør Herren for meg og for folket og for hele Juda om det som står i denne boken som nå er funnet! For stor er Herrens vrede, som er opptent mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot ordene i denne boken, og fordi de ikke gjorde alt det som er pålagt oss. 14 Så gikk presten Hilkia og Akikam og Akbor og Sjafan og Asaja til profetinnen Hulda, ektefellen til kleskammervokteren Sjallum, sønn av Tikva, Karkas’ sønn. Hun bodde i Jerusalem i den nye bydelen. Og de talte med henne. 15 Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: 16 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og dets innbyggere – alt det som står i den boken som Judas konge har lest, 17 fordi de har forlatt meg og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med sine henders verk. Min vrede er opptent mot dette stedet, og den skal ikke slokkes. 18 Og til Judas konge, som sendte dere for å spørre Herren, til ham skal dere si: Så sier Herren, Israels Gud: Du har nå hørt disse ord. 19 Men fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Herrens åsyn da du hørte hva jeg har talt mot dette stedet og mot dets innbyggere – at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse – og fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren. 20 Derfor vil jeg samle deg til dine fedre, og du skal samles med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette stedet. Dette ordet bar de tilbake til kongen.
Andre Kongebok 22:1-20
1 Josjia var åtte år gammel da han ble konge. Han regjerte trettien år i Jerusalem. 2 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret på sin far Davids veier. Han vek ikke av verken til høyre eller venstre. 3 I det åttende året av sin regjering, da han ennå var en ungdom, begynte han å søke Davids, sin fars Gud. Og i det tolvte året begynte han å rense Juda og Jerusalem for offerhaugene og Astarte-bildene og de utskårne og støpte bildene. 4 De rev ned Ba’alenes altere mens han så på det, og solstøttene som sto oppå dem, hogg han i stykker. Astarte-bildene og de utskårne og støpte bildene slo han i stykker og knuste dem, og støvet av dem strødde han på gravene til folk som hadde ofret til dem. 5 Prestenes ben brente han på deres egne altere. Slik renset han Juda og Jerusalem. 6 Og i Manasses og Efra’ims og Simeons byer helt til Naftali, og på øde steder rundt omkring, 7 rev han ned altrene og Astarte-bildene. De utskårne bildene slo han i stykker og knuste dem, og alle solstøttene i hele Israels land hogg han ned. Så vendte han tilbake til Jerusalem. 8 I det attende året av sin regjering, mens han holdt på å rense landet og Herrens hus, sendte han Sjafan, Asaljas sønn og byens høvedsmann Ma’aseja og historieskriveren Joah, Joakas’ sønn, av sted for å sette i stand Herrens, hans Guds hus. 9 Da de kom til ypperstepresten Hilkia, ga de ham pengene som var kommet inn til Guds hus. De levittene som var vakter ved dørene, hadde samlet dem inn fra Manasse og Efra’im og hele resten av Israel, og fra hele Juda og Benjamin og fra Jerusalems innbyggere. 10 De overga dem til dem som foresto arbeidet og hadde tilsyn med Herrens hus. Og de ga dem videre til dem som utførte arbeidet, de som hadde oppdrag i Herrens hus og skulle utbedre huset og sette det i stand. 11 De ga det til tømmermennene og bygningsmennene til innkjøp av hogne steiner og tre til bindingsbjelkene og til å tømre opp igjen de bygningene som Judas konger hadde latt forfalle. 12 Mennene arbeidet med troskap på verket. Noen av levittene var satt til å ha tilsyn med dem. Det var Jahat og Obadja av Meraris barn, og Sakarja og Mesjullam av kahatittenes barn. Alle de levittene som forsto seg på musikkinstrumenter, 13 var satt over bærerne og hadde tilsyn med alle arbeiderne ved hvert enkelt arbeid. Noen av levittene var også skrivere og oppsynsmenn og dørvakter. 14 Da de nå tok ut de pengene som var kommet inn til Herrens hus, fant presten Hilkia boken med Herrens lov*, som var gitt ved Moses. 15 Da tok Hilkia til orde og sa til statsskriveren Sjafan: Jeg har funnet lovboken i Herrens hus. Og Hilkia overga boken til Sjafan. 16 Sjafan bar boken til kongen, og han ga med det samme melding til kongen og sa: Dine tjenere gjør alt som er dem pålagt. 17 De har tømt ut de pengene som fantes i Herrens hus og overgitt dem til tilsynsmennene og til dem som forestår arbeidet. 18 Statsskriveren Sjafan fortalte kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bok. Og Sjafan leste opp av den for kongen. 19 Da kongen hørte lovens ord, flerret han klærne sine. 20 Og kongen bød Hilkia og Akikam, Sjafans sønn, og Abdon, Mikas sønn, og statsskriveren Sjafan og kongens tjener Asaja: 21 Gå og spør Herren for meg og for dem som er blitt igjen i Israel og Juda, om det som står i den boken som nå er funnet! For stor er Herrens vrede, som er utøst over oss fordi våre fedre ikke har holdt Herrens ord og ikke gjort alt det som er skrevet i denne boken. 22 Så gikk Hilkia og de andre som kongen sendte, til profetinnen Hulda, ektefellen til kleskammervokteren Sjallum, sønn av Tokhat, Kasras sønn. Hun bodde i Jerusalem, i den andre bydelen. Og de talte med henne slik som det var dem pålagt. 23 Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: 24 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og dets innbyggere – alle de forbannelsene som er skrevet i den boken de har lest for Judas konge, 25 fordi de har forlatt meg og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med sine henders gjerninger. Min vrede skal utøses over dette stedet, og den skal ikke slokkes. 26 Og til Judas konge, som sendte dere for å spørre Herren, til ham skal dere si så: Så sier Herren, Israels Gud, om de ordene som du har hørt: 27 Fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Guds åsyn da du hørte hans ord mot dette stedet og dets innbyggere – fordi du ydmyket deg for mitt åsyn og flerret dine klær og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren. 28 Så vil jeg da samle deg til dine fedre. Du skal samles med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette stedet og dets innbyggere. – Med dette svaret vendte de tilbake til kongen. 29 Da sendte kongen bud og kalte sammen alle de eldste i Juda og Jerusalem. 30 Kongen gikk opp til Herrens hus, og hver mann av Juda og Jerusalems innbyggere fulgte ham, prestene og levittene og hele folket, både store og små. Og han leste opp for dem alt det som står skrevet i paktens bok, den som var funnet i Herrens hus. 31 Og kongen sto på sin plass og sluttet den pakten for Herrens åsyn at han ville følge Herren og holde hans bud og hans vitnesbyrd og hans forskrifter av hele sitt hjerte og av hele sin sjel – at han ville gjøre etter paktens ord, som var skrevet i denne boken. 32 Og han lot alle som fantes i Jerusalem og Benjamin, tre inn i pakten. Og Jerusalems innbyggere gjorde etter den pakten de hadde inngått med Gud, sine fedres Gud. 33 Og Josjia tok bort alt det motbydelige fra alle de landene som hørte Israels barn til. Han sørget for at alle som fantes i Israel, dyrket Herren sin Gud. Så lenge han levde, vek de ikke av fra Herren, sine fedres Gud.
Andre Krønikebok 34:1-33
1 Til sangmesteren. Med strengespill. Etter Sjeminit*. En salme av David. 2 Herre, straff meg ikke i din vrede og tukt meg ikke i din harme! 3 Vær meg nådig, Herre, for jeg visner bort. Helbred meg, Herre, for mine ben er forferdet. 4 Min sjel er grepet av stor forferdelse. Og du, Herre – hvor lenge? 5 Vend tilbake, Herre, og utfri min sjel! Frels meg for din miskunnhets skyld. 6 For i døden kommer ingen deg i hu. Hvem priser vel deg i dødsriket? 7 Jeg er trett av mine sukk. Med tårer væter jeg mitt leie hver natt, min seng er våt av mine tårer. 8 Tæret bort av sorg er mitt øye, det er svekket på grunn av alle mine fiender. 9 Vik fra meg, alle dere som gjør urett! For Herren har hørt min gråt. 10 Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren vil ta imot min bønn. 11 Alle mine fiender skal bli til skamme og bli grepet av stor forferdelse. Brått skal de vike tilbake med skam.
Salmenes bok 6:1-11
1 Det var en mann fra Ramata’im-Sofim i Efra’im-fjellene. Han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra’imitt. 2 Elkana hadde to koner, den ene hette Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke. 3 Denne mannen dro år etter år opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren. 4 Når dagen kom da Elkana bar fram sitt offer, ga han sin kone Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offerkjøttet. 5 Men Hanna ga han et dobbelt stykke. For han elsket Hanna, enda Herren hadde lukket hennes morsliv. 6 Hennes rivalinne krenket og plaget henne for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv. 7 Slik gjorde han år etter år, så ofte som hun dro opp til Herrens hus. Og slik krenket Peninna henne, og Hanna gråt og ville ikke spise. 8 Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner? 9 En gang hadde de spist og drukket* i Sjilo. Eli, presten, satt på stolen sin ved dørposten til Herrens tempel. Da sto Hanna opp, 10 og i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenestekvinne i hennes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din tjenestekvinne, men la din tjenestekvinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv* på hodet hans. 12 Slik ba hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. 13 For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken. 14 Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som drukken? Se til å bli ferdig med vinen din! 15 Da svarte Hanna og sa: Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. 16 Tenk ikke at din tjenestekvinne er en fordervet kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte. 17 Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om. 18 Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne! Så gikk kvinnen sin vei. Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut. 19 Morgenen etter sto de tidlig opp og tilba for Herrens åsyn. Så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt seg til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu. 20 Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel*, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun.
Første Samuelsbok 1:1-20
1 Da svarte Job og sa: 2 Jeg har hørt nok av dette! Dere er plagsomme trøstere alle sammen! 3 Blir det aldri ende på de tomme ordene? Hva er det som egger deg til å svare? 4 Også jeg kunne tale som dere. Om dere var i mitt sted, kunne jeg sette sammen ord mot dere. Jeg kunne riste på hodet over dere. 5 Jeg kunne styrke dere med min munn, og mine leppers medynk kunne gi dere lindring. 6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte. Og lar jeg det være, hva lindring får jeg ved det? 7 Ja, nå har Gud trettet meg ut. Du har utryddet hele min husstand. 8 Du grep meg fatt – og dette ble et vitne mot meg. Min magerhet sto opp og anklaget meg, like i mitt ansikt vitnet den mot meg. 9 Hans vrede fortærte meg og forfulgte meg. Han skar tenner mot meg. Min motstander ser på meg med skarpe øyne. 10 De spilte opp sin munn mot meg, med hån slo de meg på kinnet. Alle har de slått seg sammen mot meg. 11 Gud gir meg i urettferdige menns vold og styrter meg i ugudelige menneskers hender. 12 Jeg levde i ro, da ristet han meg. Han grep meg i nakken og brøt meg i stykker. Han satte meg opp som skyteskive. 13 Hans skyttere omringet meg. Han kløvde nyrene mine uten barmhjertighet, han øste ut min galle på jorden. 14 Han rev flenge på flenge i meg, han stormet mot meg som en kriger. 15 Jeg har sydd sekk om kroppen, og stukket mitt horn i støvet. 16 Mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øyelokk ligger det dødsskygge. 17 Og enda er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren. 18 Å jord, dekk ikke mitt blod! Måtte det ikke være noe sted hvor mitt skrik stanser! 19 Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak. 20 Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud, 21 og han taler menneskets sak for Gud, slik en mann ber for sin neste. 22 For om få år skal jeg vandre den veien som ikke fører tilbake.
Job 16:1-22
Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet.
Salmenes bok 145:18
Avskyelig for Herren er de som har et falskt hjerte, men de som vandrer oppriktig, er til velbehag for ham.
Salomos ordspråk 11:20
Falske lepper er avskyelig for Herren, men de som går ærlig fram, er ham til behag.
Salomos ordspråk 12:22