Paranoid søster. Stadig forfølgelsestanker om at folk snakker om henne og kikker på henne. Ingen kan bruke kikkert i nærheten av henne. Raseri-anfall. Når en konfronterer henne må en være forsiktig, ellers går samtalen over i skriking fra hennes side. Og da tror hun at hun har vunnet diskusjonen.
Hun er redd for at jeg snakker om disse episodene og prøver å svekke min troverdighet (i omsorgs forkledning) ved å fortelle at jeg er “forandret”, har opplevd mye vondt. “ må ikke høre på han”. Har hele livet måttet ta hensyn til henne og være gentleman.
NÅ ER DET LIKE FØR JEG SNAKKER OM PRANOIAEN HENNES TIL ANDRE.
La det skje at hun klare å innse og innrømmer
alt hun har utsatt meg for.
