At noen skjønner hvor takknemlig jeg er og hvor min styrke kommer fra. Og at takknemligheten kommer fra at deres Agape ledet meg bort som leder tilbake til forsakelse og at slutter jeg med bare en forsakelse igjen ender jeg der jeg var. Be om visdom og Den Hellige Ånd så jeg ikke igjen Guds Ord i selviskhet som blinder meg. 1. Kor. 8,13. Jente og jeg sammen forplikter oss for Gud i Kristus sammen til å begynne på igjen med den veien hvor vi hadde det godt med Gud og sammen i lidelser på. Gi jente dømmekraft som gir henne en gudsfrykt som fra nå holder henne borte fra det som ser rett ut, men er galt. La hun merke at angsten, men også menneskefrykten da forsvinner. Og la hun ikke ønske den igjen. Vekkelse i henne. Hun forstår bakgrunnen min for et valg og at jeg ikke synder bevisst mer, men at Matt. 5,37. La oss som kristne voksne se skjønne og handle etter noe, så vi ikke velger å bli blindet av Satan. La en far og mor skjønne at det kun er Agape og Bibelstudiet de ga som har ledet meg til noe, og ikke tror dette er overtenking eller mentalt feil. Forsakelse hvor viktig det er og at de uansett hvilken har samme respekten for den som en annen. Noe. Noe. Noe. Og ikke handler om dømming av andre. Integritet ikke på synd som ser rett ut men slik det var. At de forstår dette er drevet av forvalter ansvaret. At de ikke forstår synd. Men en tilgir meg. Og tror omvendelsen men ALDRI mer lar bekymring hindre den. Ikke bønnesvar på noen selvisk ubibelsk, men det bønnesvaret jeg egentlig ønsker. Noe over tid. Får mulighet til å støtte familiene til noen livet ut, som forpliktelse. De forstår og aksepterer i Kristus noe.
